Den 1. juni gikk høringsfristen for endringer i straffeloven ut. Nå skal regjeringen bestemme seg for hva de vil legge fram for Stortinget. Blant annet om straffeloven skal definere sex uten samtykke som voldtekt. Forslaget om å tilføye et slikt nytt straffalternativ i voldtektsparagrafen er etter mitt syn en avsporing. Selv om intensjonene er gode, risikerer justisminister Grete Faremo (Ap) å sette rettssikkerheten over styr.
Bakgrunnen for lovendringsforslaget er at norske myndigheter de senere årene har fått kritikk av FNs kvinnekomité og FNs Menneskerettighetsråd, samt at straffeloven må tilpasses internasjonale menneskerettighetsforpliktelser som pålegger staten å kriminalisere ufrivillig seksuell omgang.
Til tross for at voldtektsanmeldelser har økt betraktelig siden 1980-tallet, har tiltaleprosenten gått ned. Domfellelsesraten ligger på cirka 12 prosent, ifølge Riksadvokaten. Flere er bekymret for at loven setter krav om bevis for vold eller trusler, og at mange saker henlegges eller fører til frifinnelse når slike beviser mangler eller ikke innhentes.
Fokus på offeradferd
Tilhengere argumenterer for at en samtykkebestemmelse vil verne individets rett til seksuell integritet, ikke bare frihet fra seksuell vold og trusler.
Det er en fin tanke. Likevel er jeg kritisk. Det skyldes at «samtykke»-begrepet etter min erfaring ofte gir assosiasjoner til «kontraktsex». Det vil si at kvinnen må gi tillatelse i form av et klart «ja» eller at hun må uttrykke et klart «nei» eller gjøre fysisk motstand. Jeg frykter at dette vil skape økt oppmerksomhet på ofrenes adferd.
Vi risikerer for eksempel at retten holder det imot en person at vedkommende ikke protesterte verbalt. Den som tier samtykker, som kjent. Den som ikke sa nei, kommuniserte utydelig.
Men ofte befinner den utsatte seg imidlertid i en situasjon hvor han eller hun ikke kan uttrykke verken ja eller nei. Det er økning i voldtekter som skjer i situasjoner med høyt innslag av rus og der den utsattes sårbarhet utnyttes grovt.
Vektlegging av offerets adferd i stedet for overgriperens ansvar for å sikre seg at den seksuelle omgangen er frivillig er allerede noe som er utbredt innenfor dagens rettspraksis. Dessverre kan en samtykkebestemmelse forsterke denne tendensen. Det svekker ofrenes rettssikkerhet, i stedet for å styrke den.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Konservative kjønnsidealer
Interessen for offerets adferd har å gjøre med samfunnets generelle oppfatning av seksualitet, der menn forventes å være den aktive parten, mens kvinner regnes som den passive parten som skal la seg sjekke opp og kurtisere. Det regnes langt på vei som naturlig at menn skal være pågående og bryte ned motstand.
I dag er det tre straffalternativer i Straffeloven. De definerer voldtekt som enten sex med vold eller trusler, utnyttelse av noen som sover eller er bevisstløs, eller å tvinge offeret til å ha sex med noen andre, eller med seg selv.
Situasjoner som er klart tvangspreget, men som ikke faller inn under de andre straffealternativene i voldektsparagrafen, risikerer derfor å havne i en diskusjon om kvinnen kommuniserte tydelig nok, og om hun forut for handlingen gjorde noe som fikk tiltalte til å misforstå.
Det er i dag vanskelig å straffeforfølge slike saker, fordi man ikke ønsker at tvang skal inngå i noen av voldtektsparagrafens bokstaver. Tvang var ikke en del av forslaget regjeringen sendte ut på høring, men jeg mener at det nå bør inn i straffeloven, slik Seksuallovbruddutvalget anbefalte i 1997.
Det har i flere tidligere runder med revisjoner av straffeloven blitt hevdet at dette vil føre til økt vektlegging av offerets adferd. Det er et underlig argument, ettersom tvang nå engang er noe én person utsetter en annen for.
Problematisk lovfortolkning
Den siste tiden har jeg gjennomgått samtlige frifinnelsesdommer som har blitt avsagt i norske lagmannsretter i perioden 2010–2011. Når frifinnelser forekommer med henvisning til at man ikke fant vold eller trusler bevist, er mitt inntrykk at det skyldes en snever lovfortolkning som er i utakt med lovgivers intensjoner.
I forarbeider og offentlige utredninger helt tilbake til 1997 er voldsbegrepet vidt definert.
Det inkluderer også «mildere» former for maktutøvelse som fastholding. Dessverre praktiseres ikke alltid denne forståelsen. Jeg tror tvangsbegrepet kan avhjelpe dette. Å tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil, eller å sette folk i en situasjon hvor de ikke har annet valg er i mine øyne jevngodt med fysisk vold.
Som når en ektemann etter en voldsepisode der han har banket kona opp vil «forsone seg» med henne ved å ha sex. Eller når en ung jente kjøres bort i en bil av flere gutter og etter hvert slutter å protestere. Konsekvensene av et nei kan i en slik situasjon være større enn å lukke øynene og vente på at overgrepet tar slutt. Eller når en 13-åring ligger stum, redd og passiv i en seng mens en 20-årig mann som er mye større enn henne tar manglende motstand som /carte blanche/. Eller når en overgriper bruker sin kroppsvekt til å holde den andre nede, selv om hun gråter og sier «nei, vær så snill».
Sakene over er eksempler på frifinnelser og nedklassifiseringer av dommer om forsettlig voldtekt som Justis- og beredskapsdepartementet fikk overlevert av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.
Sårbarhet er det viktige
De fleste frifinnelsene dreier seg om tilfeller der noen har sex med personer som sover eller er bevisstløse. Hvis Faremo og hennes departement virkelig ønsker at frivillighet skal ligge til grunn i voldtektssaker, står det store slaget ikke om innføring av samtykkebegrepet som et nytt straffalternativ, men om den svært gammelmodige seksualitetsforståelsen i det straffalternativet som angår sovende eller bevisstløse personer (§192b).
Nå foreslår departementet å endre ordlyden i §192b slik at det straffbare skal være å ha sex med «noen som /har særlige vanskeligheter/ med å motsette seg handlingen». Både dagens lovtekst og forslaget til omformulering er etter mitt syn håpløs. Fornærmede blir satt i en klassisk «Catch 22»: Er man bevisstløs og overstadig beruset er hukommelsen ofte for dårlig til å bevise voldtekt. Men er man ikke så beruset, burde man ha sagt tydelig nei eller gjort motstand. Flere frifinnelser begrunnes slik.
Jeg mener at henvisningen til offerets adferd må sløyfes helt. Det straffbare bør etter mitt syn være å utnytte noen som er spesielt sårbar eller er i en posisjon av relativ undermakt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Langsiktig endring
Det sentrale for domstolene bør altså være å slå fast om frivillighet kan utelukkes. Når straffeloven nå revideres må det klargjøres nøyaktig og konkret hvilke handlinger som er straffbare: Å ha sex med noen som sover, er bevisstløse eller paralyserte, er voldtekt. Å utnytte en annens sårbarhet for å skaffe seg seksuell omgang er også voldtekt. Å tvinge noen til sex er voldtekt, uansett om man bruker psykisk eller fysisk overmakt for å få det som man vil.
Mitt forslag er derfor å innføre tvang i voldtektsbestemmelsens i det første straffalternativet om vold og trusler og å fjerne referanser til offerets motstand i det andre straffalternativet. Da er det ikke behov for en samtykkebestemmelse som kan få uheldige konsekvenser.
Sist, men ikke minst må Justis- og beredskapsdepartementet styrke politiets etterforskningskapasitet og legge til rette for opplæring av politi, dommere og jurymedlemmer. Det som regjeringen må gjøre for å bedre rettssikkerheten er det som tar tid å gjennomføre og det som koster penger.
Det er kanskje ikke like sexy som å innføre symbollovgivning med en valgkamp i vente, men det er bra for rettssikkerheten og i tråd med våre internasjonale konvensjonsforpliktelser.
