NRK Meny
Kronikk

Voldtekt og verdighet

Selv om voldtekter kan oppleves forskjellig, er det ikke et godt argument for gradbøying av straffverdigheten.

Tåre gråter

Forsøkene på å gradere voldtekt undergraver et av de mest grunnleggende prinsippene i rettspleien vår, skriver Anne Bitsch i denne kronikken.

Foto: Flickr / Emily's Mind (CC BY-NC-ND 2.0)

I Aftenposten gikk psykiater Synnøve Bratlie denne uka ut med et kontroversielt forslag: Hun mener at voldtekter bør graderes, slik at den typen overgrep der partene kjenner hverandre, og der det ikke er utøvd omfattende fysisk vold, skal dømmes mildere i rettssystemet. Hun mener å ha grunnlag for å si at dette vil være til gagn for de overgrepsutsatte selv.

«Tukling» eller voldtekt?

Bratlie fikk støtte fra politimester i Vestfold Rune Bård Hansen og Aftenpostens egen rettskommentator Inge D. Hanssen. Førstnevnte går langt i å omtale de såkalte sovevoldtektene som hendelser som «kommer ut av kontroll» på fylla. Sistnevnte mener at det ikke hører hjemme noe sted at «det man i gamle dager kalte ’tukling’ nå skal dømmes og straffes for voldtekt.»

En voldtekt er en voldtekt, enten du sover, er på fest eller går i en park.

Anne Bitsch, stipendiat

Her er det nok å ta av for den som er uenig med trioen Bratlie, Hansen og Hanssen.

For det første overforenkler de alle tre den typen voldtekter som ikke faller inn i kategorien «overfallsvoldtekt» – det vil si voldtektene som det begås flest av i Norge –hva angår potensielle senskader og motivasjonen til dem som begår disse voldtektene.

Også voldtekter som begås i festrelaterte sammenhenger kan oppleves som fundamentale kroppslige krenkelser. En voldtekt er en voldtekt, enten du sover, er på fest eller går i en park. Og vi vet at flere sovevoldtekter skjer fordi gjerningspersonene bevisst utvelger seg ofre som ikke kan gjøre motstand. Det er ikke en hendelse ute av kontroll – det er tvert i mot en overlagt handling.
For det andre bidrar deres argumentasjon til å undergrave det mest fundamentale prinsippet i strafferettspleien vår: En strafferettssak, og eventuell dom, er ikke offerets personlige oppgjør med den som har begått urett.

Likhet for loven

Et voldtektsoffer er teknisk sett bare et vitne i statens sak mot tiltalte. Offerets skader er et av flere momenter som får betydning for lengden på en eventuell straff. Selv om den offentlige debatten ser ut til å ha glemt det, er en voldtektssak som ender i domstolen først og fremst statens oppgjør med den som har voldtatt. Straff utmåles også med utgangspunkt i allmennpreventive hensyn og domfeltes muligheter for rehabilitering.

Deres argumentasjon bidrar til å undergrave det mest fundamentale prinsippet i strafferettspleien vår.

Anne Bitsch, stipendiat

Et rettssystem som utvikler seg i form av at det primært er ofrenes personlige lidelse som skal avgjøre reaksjonene, er etter mitt syn ikke ønskelig. Da risikerer vi å ende opp med en vilkårlig rettsstat der saker bare regnes som legitime hvis ofrene iscenesetter seg selv som «verdige ofre» og skaper umiddelbar sympati. Det samme gjelder for domfelte som har krav på utmåling av straff med utgangspunkt i loven og rettspraksisen, ikke på vurderinger av trynefaktor. Rettstatens prinsipp om likhet for loven skal ivaretas både for fornærmede og tiltalte.

Bråkjekk generalisering

Hva med påstandene om at alle de voldtektene som ikke er «overfallsvoldtekter» skulle være mindre alvorlige for ofrene (og implisitt dermed mindre straffverdige)?
Dette er påstander som verken i Aftenposten eller bladet Legekunsten diskuteres og belegges skikkelig med henvisning til forskning, bortsett fra Bratlies egen kliniske erfaring. Med det forbehold at jeg ikke kjenner Bratlies pasientgruppe i detalj, tillater jeg meg likevel å påstå at hennes observasjoner neppe er generaliserbare til et større utvalg av overgrepsutsatte.

Ingen som anmelder voldtekt skal møtes med antydninger om at de selv har skyld i det som har skjedd.

Anne Bitsch, stipendiat

En nylig publisert omfangsstudie av voldtekt fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser nemlig at de fleste voldtektsofre aldri har fortalt noen om det de har opplevd. Langt færre har vært i kontakt med hjelpeapparatet. Ingen av mennene og bare 10 % av de voldtatte kvinnene oppga at de hadde vært til medisinsk behandling eller undersøkelse de første dagene etter voldtekten, og over 60 % av kvinnene og 70 % av mennene hadde aldri snakket med helsepersonell om det som hadde skjedd.

Det er altså en helt spesifikk, og ikke nødvendigvis representativ, gruppe av ofre Bratlie baserer sine konklusjoner på. Kanskje har denne pasientgruppen et særlig godt nettverk. Forskning viser at overgrepsutsatte som selv mener de fungerer relativt bra har hatt en fortrolig voksenperson til stede i oppveksten eller hatt lettere for å få venner. Kanskje har denne pasientgruppen andre måter å beskytte og markere sine grenser på enn å gå rettens vei.

Det må være mulig å slutte fred med dette faktum, samtidig som den andre gruppen av ofre som ønsker å forfølge saken rettslig ikke skal forskjellsbehandles. Ingen som anmelder voldtekt skal møtes med antydninger om at de selv har skyld i det som har skjedd.

Forskjellige – og likeverdige – voldtekter

Likevel er Synnøve Bratlie overraskende bråkjekk når hun generaliserer fra sine pasientmøter til en større gruppe av voldtektsofre. Det samme gjelder hennes støttespillere Hansen og Hanssen. Det er helt riktig at det kan være annerledes å bli utsatt for en fysisk voldelig voldtekt enn en voldtekt der krenkelsen i større grad er psykisk, men forskjellen trenger ikke resultere i en normativ gradering, slik Bratlie og hennes støttespillere foreslår.

Forskning bekrefter ikke at det å være offer for overfallsvoldtekt er verre enn andre typer overgrep

Anne Bitsch, stipendiat

Annen forskning bekrefter nemlig ikke at det å være offer for overfallsvoldtekt er verre enn andre typer overgrep. Til Amnesty.no uttaler Solveig Dahl, som har skrevet doktoravhandling om psykiske og fysiske skader etter voldtekt, at overfallsvoldtekt i noen tilfeller riktignok kan provosere mere akutt angst, men voldtektene i både nære og mere flyktige relasjoner forårsaker typisk depressive reaksjoner og en følelse av selvforakt som kan stikke dypt.

Det hjelper trolig ikke på ofrenes selvforakt å treffe på psykiatere som Bratlie som mener man må dele på ansvaret for voldtekten.

Belastende møter med rettssystemet

Jeg tror Synnøve Bratlie på at flere av hennes pasienter ikke ønsker å anmelde dem som har foregrepet seg på dem. Det er vitterlig ingen lett sak å stålsette seg for avhør, venting, etterforskning, venting, rettssak, venting, og kanskje til og med flere ankerunder i domstolene. Kriminologer som Yngvil Grøvdal og Ann Iren Vigrestad har med sin forskning dokumentert nøye hvor slitsom denne ventingen kan være for kvinner som har opplevd vold i nære relasjoner. Noen lurer på om politiet har glemt dem.

Det hjelper trolig ikke på ofrenes selvforakt å treffe på psykiatere som Bratlie som mener man må dele på ansvaret for voldtekten.

Anne Bitsch, stipendiat

Dette må man som offer stålsette seg for om man går for rettsliggjøring. Ingen voldtektsofre er helt like: For noen er det riktig å stå løpet helt ut, spesielt om man blir trodd. Andre beskriver det å gå rettens vei som «den andre voldtekten», fordi det føles fremmedgjørende å være vitne i ens «egen» sak.

Voldtektsofre må tåle mange nærgående spørsmål i politiavhør og i retten. Dette beskriver jeg og min medforfatter Anja Emilie Kruse inngående i boka Bak lukkede dører. En bok om voldtekt som kom ut i 2012. En av dem som anmeldte sovevoldtekt, som vi skriver om i boka, forteller at hun aldri hadde anmeldt dersom hun hadde visst hvor mange spørsmål det ville komme om hennes seksualmoral og evner som mor. Det sier mer om systemet, enn om henne, mener jeg.

Krenkelse av menneskeverd

Ofre for voldtekt og seksuelle overgrep er like forskjellige som resten av oss. For noen passer det å anmelde, for andre ikke. At det er belastende å få en sak opp for domstolene, og at man underveis i prosessen opplever krenkende behandling, er ikke noe godt argument for å gradere straff. Det er et argument for å forbedre etterforskningen og straffeforfølgelsen av alle typer saker fordi voldtekt er en krenkelse av retten til seksuell integritet, og sterke allmennpreventive hensyn tilsier tydelige reaksjoner.