Blanke messingen

Har det vært for få nakne mannskropper i livet ditt i det siste, sier du? Fra og med i dag er det mulig å gjøre noe med det problemet. Da er det nemlig kinopremiere på «Magic Mike's Last Dance», den tredje filmen om den godhjertede stripperen Mike, spilt av Channing Tatum. De buktende danserne er blitt flere og mer veltrente, og det er åpenbart pøst masse penger inn i prosjektet siden 2012, da den første «Magic Mike»-filmen kom. Men som kjent er det ett og annet i livet du ikke får for penger.

Den opprinnelige «Magic Mike» var en uventet suksess. Filmen var delvis basert på hovedrolleinnehaver Tatums erfaringer som mannlig stripper, før han ble rik og berømt. Tatums biografi inspirerte Steven Soderbergh, en av amerikansk films klareste kapitalismekritikere. Her så han sitt snitt til å bruke en underholdningsfilm til å rette søkelyset mot forskjeller i makt og penger, temaer som alltid har interessert ham.

Når vi blir kjent med ham, er Mike den mest ettertraktede stripperen i Tampa, Florida. Han beveger seg gjennom menneskemengden med den avslappede selvtilliten til én som vet at han er begjært.

Men den statusen han nyter, er ekstremt skjør. Mike eier ingenting. Han har ikke fast inntekt, og han får ikke lån til å starte møbelbedriften han drømmer om. Han nærmer seg tretti. Jentene som hviner når han danser, studerer juss og psykologi. Snart er de over alle hauger. Men Mike, stjernen på den nedslitte scenen i lille Tampa, har ingen steder å gå.

Den som står oppå scenen og den som står i publikum, har begge noe den andre vil ha. De som opptrer, har sine unge, veldreide kropper. De som ser på, har penger. Det ene veksles inn i tilgangen til det andre.

Men de to formene for kapital er ikke likeverdige. Den som lever av kroppen sin, er den som sitter igjen med minst. Men for unge mennesker med få andre fremtidsutsikter, kan det være fristende. Følelsen av makt er reell, selv om den er flyktig.

Dette fikk Tatum og Soderbergh frem uten på noe tidspunkt å bli dømmende eller mørke til sinns. Strippingen i filmen er også til gjensidig glede, for stripperne og for publikum. Alle lever i øyeblikket, på godt og vondt.

Så kom den første oppfølgeren, «Magic Mike XXL», i 2015. Og allerede da hadde det skjedd noe. Noen hadde åpenbart funnet ut at det publikum ville ha, var mer av kroppene til Mike og kumpanene hans, og mindre samfunnsanalyse.

Den åpenbare målgruppen var godt voksne kvinner – altså de samme som er strippernes betalende publikum i filmene. Og da måtte ethvert potensielt ubehag, enhver åpen erkjennelse av at her er det noen som kjøper og noen som selger, tas ut.

I «Magic Mike XXL» snakker stripperne i stedet høystemt om hvor meningsfullt det føles å få kvinner til å føle seg vakre – disse skjønne skapningene som hver dag føler seg mindreverdige på grunn av dumme, kalde ektemenn.

Ville det være mulig å reversere rollene her? Ville det være mulig, i 2015, å lage en feelgoodfilm der en gjeng med unge, vakre kvinner snakket i munnen på hverandre om hvor fantastisk det var å få lov til å vrikke rundt for betalende, middelaldrende, mannlige kunder – fordi konene deres ikke forsto dem?

Neppe.

I årets film er det hele tatt enda lenger. Tatums Mike hyres inn av den fraskilte, styrtrike Maxandra, spilt av Salma Hayek. Hun vil sette opp et strippeshow på et tradisjonsrikt teater i London, for å irritere eksmannen og familien hans – teatrets opprinnelige eiere. Audition foregår i en sorgløs montasje der en rekke unge kroppulfer må danse forførerisk og gnukke seg opp mot Maxandra, som hyler av fryd.

Igjen: Ville det vært mulig å lage en underholdningsfilm i dag der ungjenter konkurrerer om å få en jobb ved å gni seg forførerisk inntil den rike mannen som har makt til å hyre dem eller ei?

Nope.

Dette er ikke for å si at «Magic Mike's Last Dance» måtte vært hardere eller mer pessimistisk for å være bra. Det er ikke noe galt ved å lage stripperfilmer som er blott til lyst.

Men det er interessant at det skjer en utvikling på vei fra første til tredje film, der nøyaktig det som trakk Steven Soderbergh til prosjektet, må forsvinne. Tematikken er borte, og bare det ytre skallet er igjen. Soderbergh har forresten vendt tilbake til registolen, så han har ingenting å klage over. Som så mange folk med god forståelse for kapitalismen, vet han hva som selger.

Men stripping er og blir en interessant linse å se gjennom for den som vil studere økonomiske forskjeller. Og for den som synes det blir vel mye babyolje på linsen i «Magic Mike's Last Dance», kan det være verd å ta en titt på «Hustlers», dramakomedien fra 2019, med en gnistrende Jennifer Lopez i en birolle.

Også «Hustlers» er først og fremst en underholdningsfilm, men her er dansegulvet enda mer gyngende enn i «Magic Mike». Etter finanskrisen i 2008 blir etterspørselen etter det jentene kan tilby, merkbart lavere. De må konkurrere med importerte traffickingofre, og noen presses til prostitusjon. Til sist bestemmer de seg for å sette opp en omfattende svindelgeskjeft, og loppe rike forretningsmenn for penger – på samme måte, mener de, som de samme forretningsmennene har loppet vanlige folk.

De som ikke har, vender seg mot de som har, som i alle små og store revolusjoner. Bortsett fra i «Magic Mike's Last Dance», der alle finner sammen i ren harmoni.