En gang etter annen verdenskrig oppsto ungdom som en tilstand mellom barndom og voksenliv. Og siden har denne livsfasen økt i både omfang. Men vet vi hva ungdom mener, og har de påvirkningsmuligheter til å nå gjennom i massemedia?
Eller har mer lukkede sosiale medier blitt de unges foretrukne arena? Hva påvirker man i så fall på den måten?
SE «NESTEN VOKSEN» I NRKs NETT-TV
Et taushetens hull
Da jeg var ung, var den ingen kanaler i media for ungdom. Og da mener jeg kanaler der ungdom selv kunne ytre seg om sine saker og det de var opptatt av.
Da vi laget Nesten voksen for tretti år siden, var det temmelig enestående at ungdom fikk taletid i massemedia. Etter Halvsju-alderen, og før Sånn er livet-alderen, falt de stort sett ned i et hull av taushet.
Er det hullet nå tettet igjen? Neida. Vi har fått P3. Og sosiale medier. Men hvem kommer gjennom der, hva sier de, og hva påvirker det?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Grensesprengning
Samfunnet trenger de unges ytringer. I en verden med nye og uoversiktlige problemer er det ikke nok at noen middelaldrende menn, pluss og en og annen kvinne, opplyser befolkningen.
Ungdom har grensesprengning og utforskning som sin strategi, og mot og kraft som verktøy. Nettopp sånne innspill trenger de som skal fatte beslutninger for fellesskapet.
Men det kan være vanskelige å komme på banen med dem når kravet er ansvarlighet og politisk takt. Så hva skjer? De unge gjemmer seg på sosiale medier, der det ikke er så forpliktende å mene noe og samtidig stå for det.
Mobbekulturen på nettet har vi allerede sett stygge konsekvenser av. Samtidig er kanskje nettopp nettet et godt medium for å være utprøvende, uansvarlig og til og med anonym. Spørsmålet er hvor man skal gå for å delta i den større offentlige samtalen.
Livets rulletrapp
Livet trekker oss oppover tidens rulletrapp, selv om vi står helt stille. Vi fraktes, hver i sitt eget tempo, gjennom soner hvor vi i større eller mindre grad har allment interessante perspektiver, fra etasjen for en ekstremt selvopptatt ungdomstid til etasjen for konform voksentid.
Noen løper bråmodent i trappen. Noen faller underveis. Men vi går stort sett gjennom de samme fasene. En av etasjene er den for nesten voksne. Her er de personlige talentene sånn passe godt parret med ansvarlighet og vurderingsevne, men konvensjonene har ennå ikke kvelt troen på forandring og gjennomføringsevne med sitt klamme grep. De som befinner seg her, hører vi fortsatt ikke. Men bør de ikke sees og høres av oss som følger med på så mye annet rart?
Über-et-eller-annet
Hvordan slippe ungdom til på arenaer der man gjør noe mer enn å mene noe om de siste motene eller hvem man traff og hva man spiste og drakk og hadde på seg og hvor kult eller fett eller über-et-eller-annet det var? Hvordan får vi høre om de nesten voksnes ideer og tanker om miljøkriser, mobiltelefonavhengighet, fattigdom, reisefriår, internettfrihet, kulturelt mangfold og alt det andre som presser seg på?
Vi kan jo ikke la snevre forskereksperter, politikere uten sammenheng mellom språk og handling eller dramakonstruerende nyhetsmennesker få legge alle premissene.
Nesten gammel
Jeg har også vært ung og vet mye om det, men nå må jeg spørre som nesten gammel mann. Jeg var ung i en helt annen fase av vår historie, da Norge så vidt hadde stabilisert seg etter verdenskrigen, ungdomsopprøret foregikk via musikken, klesstil og livstil – og blant noen få via totalitær politisering.
Vi traff historien på et tidspunkt da kald krig og Coca Cola, varme ostesmørbrød og Wesensteen var dagens tema. Du hører hvor «so sixties» det høres ut. Men det var samlende for unge da.
Nå må jeg spørre som nesten gammel mann: Hva peker framover for dagens unge? Hvilke trender mener de er viktige, ikke bare trendanalytikere som smører omsetningsapparatene?
Midt på treet
Og vi trenger ikke bare de vi allerede vet noe om. De sexy og vakre, vellykkete og humoristiske, med trendy forbruk; de som synes alt for godt allerede.
Jeg snakker om de vanlige menneskene, de vanlige ungdommene, de med forståelig usikkerhet og en tidvis mislykket hverdag. De som aldri har vært på noen reklameplakater. Folk som er skikkelig midt på treet. Eller skikkelige rett og slett.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Tenke sjæl
Ville ungdommene som seerne traff i Nesten voksen vært interessante i dag? Eller er vi ferdig med slike mennesker – de som er ganske typiske og samtidig fulle av liv, av undring, av kraft og mot, og meninger som ikke er politisk korrekte for tiden? De som også kan tenke sjæl?
For vi trenger vel alle fremdeles. Vi trenger å høre barn som er gode til å se ting på nytt med utprøvingstrang og hengivenhet. Vi trenger ungdom med kreativ grensesprenging og sterkt pågangsmot, og ikke bare voksne med erfaringer og overblikk.
Og kanskje aller helst de som tar vare på og verdsetter alle aspekter ved våre sammensatte tilværelse i livets rulletrapp. De kloke.
