NRK Meny

Vi trenger barnebøker om overgrep

Skal vi ta barn på alvor, på samme måte som vi tar voksne på alvor, så trenger vi barnebøker om noe så vanskelig og tabubelagt som seksuelle overgrep.

Barn leser bok

«Vi voksne må opparbeide det motet som skal til for å utsette oss for ubehagelige barnebøker», skriver Anne Cathrine Straume. Illustrasjonsfoto.

Foto: Johannessen, Sara / NTB scanpix
Anne Cathrine Straume
Litteraturkritiker i NRK
Kronikkvignett Ytring

I en tid der overgrep mot barn er langt vanligere enn de fleste orker å ta inn over seg, gir Gro Dahle og Svein Nyhus barn et verktøy til å varsle om vonde opplevelser.

Forfatteren Gro Dahle og ektemann og illustratør Svein Nyhus har et prisverdig prosjekt. Gjennom en serie bildebøker vil de gi språk og stemme til barn som trenger det mest.

I «Sinna mann» handlet det om en far som slår. I «Snill» om den lille jenta som er så snill og stille at ingen ser henne. Hun går i ett med veggen og forsvinner. I «Akvarium» ble mor en gullfisk, hun svømte rundt i sin egen boble av psykisk stress mens datteren måtte være den voksne, ansvarlige, sterke.

«Det bråker i hodet», skriver Gro Dahle når Gullet prøver å sortere følelsene sine.

I årets bok behandler de noe så vanskelig og tabubelagt som incest.

– En barnebok om incest? spør du kanskje, hoderystende. Ja. «Blekkspruten» er en bok om incest, om de vonde opplevelsene og om lettelsen over at den voksne hørte på, da det gjaldt. Hos Gro Dahle og Svein Nyhus tar mor datteren på alvor. Hun stiller opp, som voksen, og forsikrer barnet at det aldri er offerets skyld.

Fra trygg til utrygg

Gullet kalles datteren. Hun lyser. Hun leker med pappa, som ofte er en struts. Hun leker med storebror, som er en mester i å tøyse og tulle. Han er apen. Gullet får sitte på ryggen hans i full fart over stuegulvet.

Men så en dag kommer storebror inn på soverommet. Han låser døren, trekker gardinene for. Nå er han ikke apen lenger, nå vil han leke blekksprut. Blekkspruten har lange armer som fanger det den vil.

Blekkspruten, skriver Gro Dahle

«(...) vil at Gullet

skal ta av seg buksa.

Men Gullet vil ikke.

Blekkspruten stirrer lenge på Gullet,

og da tar Gullet av buksa likevel.

Hun bare gjør det.

Hun sier ikke nei,

for hun klarer ikke å si fra,

for munnen har ingen ord,

og stemmen har ingen lys,

og munnen er ikke hennes lenger,

for munnen hennes er hans nå.

For Gullet får ikke lov til å si noe

når han er Blekkspruten.»

Svein Nyhus illustrasjoner er uhyggelige. Den lille nakne jentungen, som står på gulvet med ryggen til, omklamres av den digre blekkspruten. Den har store øyne, tomme som hos et monster. Armene er mange, de er lange, de er over alt.

Gullet som lyste så glad, er ikke glad lenger. Alt blir grått. Storebror er også grå. Han kan hun aldri lenger være trygg på.

Men heldigvis har Gullet en mor som ser at Gullet ikke stråler lenger. Gullet forteller. Og mor forstår. Hun tar datteren alvorlig.

Det er datteren som er fokuset i fortellingen. Hva slags oppfølging storebror får, hva slags konsekvenser blekksprut-leken får for ham, sies det ingenting om. Det kan betraktes som en svakhet i fortellingen. Eller nettopp ikke.

Slik jeg leser «Blekkspruten», er den både en terapeutisk bok og en bok som står på egne ben som et kunstnerisk verk for barn.

«Blekkspruten» er ikke en bok som skal balansere der balanse ikke finnes. Dette er ikke en bok som skal forstå alle, også overgriperen, selv om også han er et barn. Akkurat denne fortellingen gir akkurat her og nå all oppmerksomhet til barnet som er krenket. «Blekkspruten» tilbyr ord og bilder som kan gi misbrukte barn gjenkjennelse. De kan gjenkjenne sine egne følelser av trygghet eller utrygghet. Og kanskje kan de oppdage et språk det er mulig å formidle overgrepene med, selv om overgriperen – og kanskje nettopp derfor er det så vanskelig – er et familiemedlem barnet er glad i.

Terapeutisk litteratur

Det finnes ingen fasit for hvordan man skal snakke om overgrep med barn. Det finnes heller ingen fasit for hvordan problematiserende barnebøker skal være. Jeg mener at skal vi ta barn på alvor, på samme måte som vi tar voksne på alvor, så trenger vi nettopp bøker som dette.

Det sier seg selv at «Blekkspruten» ikke er en bok man uten videre gir i julegave til et barn man ikke kjenner. «Blekkspruten» er en bok som kanskje helst bør leses av barn og voksne sammen, den bør finnes på skoler, i barnehager og i bibliotek, den kan leses for helt små barn, men også større barn og ungdommer kan ha nytte av boken. Gjennom den kan de finne frem til en måte å snakke om det unevnelige på. «Det bråker i hodet», skriver Gro Dahle når Gullet prøver å sortere følelsene sine. Hun skriver om storebrors pust som endrer seg når han blir blekkspruten, hun skriver om blekket, som «fyller munnen og halsen, er inne i hodet, inne i, utenfor, over, under, overalt.»

Gro Dahle

Forfatteren Gro Dahle og ektemann og illustratør Svein Nyhus har gjennom en serie billedbøker gitt språk og stemme til de barna som trenger det mest, mener kronikkforfatter.

Foto: NRK

Nyhus' bilder viser en grå og uformelig blekksprut. Med blekket sitt gjør den alt annet grått, udefinerbart, utrygt. I bakgrunnen, på andre oppslag, lar Nyhus dyreforeldre ta seg av og beskytte dyrebarna sine. Men i et hjørne ser vi reven i vill jakt etter haren. Slike illustrasjoner kan skape assosiasjoner hos barna, kan bidra til at barna erfarer at det finnes grenser for hva andre kan gjøre med deres kropp.

Gjennom boken kan leserne få en erkjennelse av at de ikke er alene, at det finnes voksne som vil forstå og som kan gi hjelp.

Slik jeg leser «Blekkspruten», er den både en terapeutisk bok og en bok som står på egne ben som et kunstnerisk verk for barn. Nyanserikdommen og de mange lagene i både tekst og bilder lar fortellingen utvide seg, den gir referanser til en hverdag de fleste vil kunne forholde seg til, om de selv er blitt utsatt for overgrep eller ei.

Ikke alene

Gro Dahle og Svein Nyhus er ikke alene om å skildre seksuelle overgrep i bøker for barn og unge. Linn T. Sunne fikk for få år siden Brageprisen for ungdomsromanen «Lille ekorn», der 14 år gamle Aurora innleder et forhold til sin godt voksne håndballtrener. Tor Fretheim høstet både ros og ris da han i boken «Ingen ild tenner stjernene» beskrev en fars seksuelle overgrep mot sin egen sønn.

Akkurat denne fortellingen gir akkurat her og nå all oppmerksomhet til barnet som er krenket.

I kronikken «Støtende barnelitteratur» i Klassekampen 17. september 2014, lanserer Dag Larsen en teori om at det er de «kunstferdige» barnebøkene med problematiserende temaer og ikke de kommersielle barnebøkene som vekker harme hos voksne lesere.

«Foresatte og kritikere reagerer sjelden like hardt mot for eksempel fantasybøker der blodet flyter, overgrepene florerer og dystopiene kan ta nattesøvnen fra selv en herdet voksen. Mange av slike bøker skriver seg inn mot spillverdenen og film. De leses og sees av barn og ungdom og tilhører en stor, internasjonal industri. Er det fordi disse bøkene er eventyraktige og oppskriftslitteratur, at de så sjeldent høster storm? Eller er det fordi de har markedsmakt?» spør han.

Jeg tror det handler om at voksne ikke leser disse bøkene. Eller kanskje bryr de seg mindre om vold og overgrep som foregår innenfor en eventyraktig ramme? Da blir det noe annet når det er den helt nære virkeligheten som skildres. Jeg tror fremdeles mange voksne mener at bøker for barn skal være et fristed der drøm og glede – og kanskje litt spenning – følger hverandre uten innblanding fra den påtrengende og ofte ubehagelige virkeligheten.

Det er ikke bra om et lite barns første møte med seksualitet i bokform skal bli en traumatisk opplevelse. At kropp og seksualitet skal være noe forbudt, noe å skamme seg over, noe som lager «bråk i hodet», gjør barna grå og lei seg.

Det finnes heldigvis andre bøker – om enn få – som skildrer de fine sidene ved seksualiteten. Rune Belsvik og Inger Lise Belsvik (illustratør) skildrer temmelig direkte hvordan barn blir laget i boken «Verdas søteste turist». Den historien er preget av fryd og forventning. Men også Belsvik understreker at sex er noe som må være greit for begge parter.

Gi barn et verktøy

Denne høsten er en av de største overgrepssakene i Norge rullet opp. 51 menn er i Bergen siktet for overgrep og deling av bilder av overgrep mot barn. I en kommentar til denne saken i Aftenposten 26. november sier barneombud Anne Lindboe:

«Barn må få språk, tid og rom til å fortelle. De må vite hva som er greit og ikke er greit å gjøre med kroppen deres. Barn forsøker ofte å gi signaler til voksne. De prøver seg frem om den voksne vil og kan ta imot det de har å fortelle. Da må vi voksne være modige og til stede. Barnet merker fort hvis voksne ikke klarer å lytte til det de har å fortelle. Min oppfordring er at vi alle må være modige voksne som lytter til barn.»

Svein Nyhus' illustrasjoner kan gi barna det rommet. Gro Dahles tekst kan gi dem det språket.

Vi voksne må opparbeide det motet som skal til for å utsette oss for ubehagelige barnebøker. Blir hundre voksne støtt av «Blekkspruten» er det verdt det, om så bare ett barn får hjelp til å fortelle om erfaringer ingen barn skal vært nødt til å oppleve.

Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter