Idet vi passerer tiggeren på gata, kjenner jeg barnehånda klemme hardere rundt min egen. Spørsmålet kommer umiddelbart, og det kommer fra langt nede i halsen:
Pappa, har vi ikke penger? Hvorfor skal vi ikke gi noe?
Svaret på tigger-spørsmålet blir langt og mumlende, og handler delvis om moralske selvfølgeligheter, delvis om organisert kriminalitet. Dessuten er det ikke riktig at vi ikke hjelper de fattige, vi gjør det for eksempel gjennom månedlige bidrag til SOS-barnebyer, sier jeg fort.
Men nå er parkeringa i ferd med å gå ut.
Verden er ikke helt enkel, noen ganger. Samtidig er den heller ikke særlig komplisert. Og jeg kan godt benytte anledningen til å si noe om min egen fortreffelighet og mine sunne verdier, men det er her – i dette velkledde småby-øyeblikket hvor vi passerer en tigger på gata – at jeg viser hva jeg står for.
Jeg er ikke sikker på at jeg er helt fornøyd med resultatet.
FN regner med at 82.4 millioner mennesker var på flukt i 2020. De flyktet på grunn av forfølgelse, konflikter, vold, menneskerettighetsbrudd og hendelser som truet den offentlige ro og orden der de bodde. Av disse var rundt 11 millioner nye i rollen som flyktninger.
Samme år fantes det rundt 272 millioner migranter på kloden. Det er folk som ikke nødvendigvis er tvunget til å flykte, men selv velger å forlate hjemlandet for å bedre sjansene sine i andre land og verdensdeler.
Det samme fenomenet gjorde at Gudbrandsdalen ble tømt for folk på 1800-tallet, og at kystbyer i Spania og Thailand nå fylles opp av bleike nordmenn, nederlendere og finner.
Når folk fra de riktige landene flytter på seg, som min australske svigerbror gjorde, kaller vi dem expats. Har de bakgrunn fra litt mer suspekte land, kaller vi dem lykkejegere.
Enkelte er i tillegg også flyktninger, og enkelte ender på bunnen av Middelhavet. 22.977, for å være nøyaktig – siden 2014. Det er ikke veldig langt unna innbyggertallet i Lillehammer, hvor jeg bor. Eller i Betlehem, for den del.
Av alle menneskene vi møter i Juleevangeliet, er det særlig én jeg husker: Han som driver herberget. «Det var ikke husrom for dem», lyder den korte attesten i Lukasevangeliet.
Maria og Josef var ikke flyktninger (det ble de først litt etter at Jesus var født). Det er heller ikke riktig å kalle dem expats eller lykkejegere. Men det er riktig å si at det unge paret utgjorde et uønsket element, der de plutselig dukket opp i halvmørket utenfor døra til herberget.
Sannsynligvis hadde vertshusholderen gode grunner for å avvise dem, travelt opptatt som han var med de andre gjestene, de som hadde bestilt i god tid og kunne gjøre opp for seg. Det hele kom nokså brått på, sikkert. Andre folks ulykke gjør som regel det.
Hjerteløse nordmenn finnes det få av, men vi er nok mange som heller kunne tenke oss å forholde oss til verdens urettferdighet på litt mer passende tidspunkter innimellom. Det er liksom ikke fred å få: Usammenhengende, medisinerte folk tar gjerne kontakt akkurat idet man er i ferd med å innta et bedre måltid på en uterestaurant.
Andre foreldre på trinnet kan finne på å sende altfor private meldinger om problemer de burde holde for seg selv, rett før man skal ut på joggetur.
Selskapssjuke folk ved brødhylla på Kiwi kan komme til å snakke til deg akkurat idet du har satt på en podkast.
Og så har du disse irriterende lykkejegerne da, som kan få ideen om å karre seg over Middelhavet på et tidspunkt hvor det egentlig helst skulle handlet om strømpriser.
Det går an å folde hendene og be en stille bønn for verdens utslitte og utstøtte, men det går også an å be en bønn for verdens vertshusholdere. Be om at vi alle evner å åpne døra og invitere inn, når det virkelig gjelder. Selv om det er fullt. Selv om det kommer litt brått på.
Vi er alle vertshusholdere i Betlehem, er vel poenget. Vi har alle et rom å tilby. Mitt mål for 2022 er å prøve å huske det, neste gang det banker på.
En kortere versjon av denne teksten har stått på trykk i et julehefte til inntekt for Frelsesarmeen i Lillehammer, Øyer og Gausdal.
