NRK Meny

Verdens farligste jobb

Å være menneskerettighetsaktivist er et svært farlig yrke. Å være en kvinnelig menneskerettighetsaktivist er farligere. Det minste vi kan gi disse modige kvinnene er vår solidaritet.

TURKEY-WOMEN-RIGHTS-SOCIAL

Kvinnelige tyrkiske menneskerettighetsaktivister i konfrontasjoner med politiet under Istanbuls kvinnedagsmarsj, 8. mars i år. Vi skylder kvinnelige menneskerettighetsaktivister verden over vår solidaritet, skriver Deeyah Khan i denne kronikken.

Foto: OZAN KOSE / Afp
Deeyah Khan byline
Musikkprodusent, aktivst og dokumentarfilmskaper
Kronikkvignett Ytring

I oppveksten fikk jeg møte modige feminister fra Pakistan, Midtøsten og India. Hjemme hos oss samlet min far kunstnere og intellektuelle fra hele verden. De diskuterte politikk, menneskerettigheter og sosial rettferdighet. Som ung jente ble jeg inspirert og rørt av disse overveldende kvinnene; deres mot, varme og fryktløshet. De kritiserte makten, uansett hva det kostet dem. Men jeg skjønte aldri helt hvor stor fare de var i.

Etter hvert har jeg innsett at det å være advokat, journalist, kunstner eller fagforeningsarbeider kan bære med seg større risiko for skade enn å jobbe i gruver eller byggebransjen. Det er farlig å jobbe med menneskerettigheter.

De som jobber for å sikre menneskerettighetene til kvinner, fattige, og seksuelle og etniske minoriteter er mest utsatte. De opplever trakassering fra politiet, paramilitære eller gangstere innleid av staten eller private selskaper. Aktivister utsettes for svertekampanjer som beskriver dem som terrorister, sikkerhetstrusler eller umoralske kvinner. De opplever grove overtramp mot deres personvern, trakassering av venner og familie, trusler, fengsling og beslaglegging av eiendommen deres. Det finnes utallige metoder for å hindre kvinnelige aktivister i å heve stemmen mot urettferdighet og undertrykkelse.

Men likevel kjemper de. Ikke bare for respekt og rettigheter. De kjemper for meg, for alle kvinner og jenter verden over.

Forsvunnet fra jordens overflate

Hva kan vi gjøre for dem? Solidaritet er nøkkelen. I desember deltok jeg på en panelsamtale i Geneva som FN arrangerte i anledning menneskerettighetsdagen. Der sa et av mine helter, den pakistanske aktivisten Hina Jilani, at menneskerettighetsforsvarerens liv kan være fryktelig ensomt og isolert.

De kritiserte makten, uansett hva det kostet dem. Men jeg skjønte aldri hvor stor fare de var i.

Deeyah Khan, aktivist og dokumentarfilmskaper

Dette viser hvor viktig det er med solidaritet. Solidaritet er det minste vi kan vise våre søstre på kvinnefrigjøringens frontlinjer.

I 2013 registrerte organisasjonen Frontline Defenders 26 drepte menneskerettighetsaktivister fra land så forskjellige som Kamerun, Colombia, Demokratiske Republikken Kongo (DRK), Guatemala, Honduras, India, Kenya, Pakistan, Filippinene, Somalia og Venezuela. Mange andre har forsvunnet fra jordens overflate og vi kommer aldri til å få vite hva som skjedde med dem.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Kvinnespesifikke risikoer

Disse modige individene bekjemper et bredt spekter av problemer, fra forurensing utført av store selskaper til forsøk på å få organisert arbeiderne i sweatshop-fabrikker. Men noe av det farligste er å kjempe for kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, og mot vold mot kvinner. Da møter de dyptliggende, patriarkalske ideologier knyttet til «familieverdier» og «moral». Ifølge Women Human Rights Defenders International Coalition blir kvinnelige aktivister utsatt for de samme farene som alle menneskerettighetsaktivister er, men på grunn av sitt kjønn møter de også kjønnet vold og kvinnespesifikke risikoer.

De kjemper for meg, for alle kvinner og jenter verden over.

Deeyah Khan, aktivist og dokumentarfilmskaper

I Iran har kvinnelige menneskerettighetsforsvarere for eksempel blitt satt i fengsel, hvilket ofte innebærer tortur, for trivielle «forbrytelser» som å delta på fredelige demonstrasjoner. Nasrin Sotoudeh, en iransk advokat som vant det Europeiske parlamentets Sakharovpris i 2012 for sitt forsvar for barn idømt dødsstraff, demonstranter og dissidenter, ble dømt til seks års fengsel av den islamske staten.

Anklagene mot henne var blant annet at hun ikke hadde på seg slør i en video, at hun «handlet imot den nasjonale sikkerheten» og at hun hadde utført propaganda mot regimet. Selv om hun ble løslatt før tiden er det fortsatt et ukjent antall politiske fanger i Irans beryktete fengsel, Evin, der det lenge har gått rykter om at fanger tortureres og misbrukes seksuelt.

Dødstrusler i mange år

Vold mot menneskerettighetsaktivister kommer ikke bare fra staten, men også fra familien.

Laxmi Bohara, en nepalsk aktivist, skal ha blitt drept av sin mann og svigermor i 2008. Mannen og hans familie så hennes aktivisme som jevngodt med utroskap og upassende for en «god» hindukvinne. Hennes venner og kolleger som kjempet for rettferdighet i saken ble selv utsatt for trusler og vold.

Wabiwa Kabisuba drev et senter for ofre for seksualisert vold i DRK. Hun ble dratt ut fra sitt hjem av åtte uniformerte menn og skutt. Og hun er bare en av mange kvinner som ble truet og angrepet i landet.

Solidaritet er nøkkelen.

Deeyah Khan, aktivist og dokumentarfilmskaper

Lorena Cabnal er en kvinnerettsforkjemper og en av mange som avslørte utnyttelsen av mineralressurser som tilhørte det innfødte Xinkafolket i Guatemala. Hun har mottatt dødstrusler siden 2004.

Hina Jilani, som var Special Representative of the UN Secretary General on the Situation of Human Rights Defenders fra 2000 til 2008, er entydig om verdien av å beskytte menneskettighetsaktivister. Hun sier at det er «sentralt for å promotere menneskerettigheter, for å styrke demokratiet og for å fremme respekt for loven.»

Jilanis etterfølger, Margaret Sekaggya, bemerket til FNs menneskerettighetsråd 11. mars at angrep på menneskerettighetsaktivister bare har økt siden 2008. Det er talende at noen kvinnelige forsvarere av menneskerettigheter ikke var i stand til det samme rådsmøtet fordi de var redd for å bli forfulgt i hjemlandet når de vendte tilbake.

Inspirerende kvinner

Vi skylder disse heltinnene å ta på alvor arbeidet med å forsvare dem. For et fritt og fryktløst sivilsamfunn er nødvendig for demokrati, fred og rettferdighet.

Arbeidet til menneskerettighetsaktivister som Nasrin Sotoudeh, Laxmi Bohara, Wabiwa Kabisuba og Lorena Cabnal kjemper for alles menneskerettigheter. Den farligste jobben er også den viktigste jobben. Det er i alles interesse å gjøre alt vi kan for å gjøre det tryggere å kjempe mot menneskerettighetsbrudd.

Disse kvinnenes mot og medfølelse inspirerer meg.

Deeyah Khan, aktivist og dokumentarfilmskaper

Norges solidaritet med kvinnelige menneskerettighetsforkjempere er svært lovende. I 2013 fikk Norge en resolusjon for å beskytte kvinnelige menneskerettighetsforkjempere vedtatt i FN.

Disse kvinnenes mot og medfølelse inspirerer meg. De gjør verden et bedre sted for de kommende generasjonene. Jeg anerkjenner alt de ofrer og alt de bidrar med i kampen for menneskelig verdighet og likhet. Mitt hjerte er fylt av takknemlighet og respekt for dem. Jeg står sammen i respekt og solidaritet med medmenneskeligheten og motets høyeste uttrykk: disse bemerkelsesverdige menneskerettighetsforkjemperne.