NRK Meny
Kronikk

Vår politiske betongbauta

Riksantikvaren har bedt om ny utredning av Høyblokken. Dette er de første gode nyhetene om Regjeringskvartalet siden før 22. juli 2011.

Høyblokka

Skal Høyblokken rives fordi Erling Viksjøs brutale, brunstige, monumentale og poetiske betongbygg er så besværlig og utidsmessig?, spør Hugo Lauritz Jenssen, forfatter av boken «Høyblokken – en bygningsbiografi».

Foto: Andersen, Aleksander / NTB scanpix

Debatten om Høyblokken – og hele Regjeringskvartalet – har skutt fart. Metier, Opak og LPO arkitekter la 27. juni i år frem sin «Konseptvalgsutredning for fremtidig regjeringskvartal», bestilt av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). I en bestilling til Riksantikvaren 16. september ba miljøvernminister Bård Vegar Solhjell om en supplerende utredning av de kulturhistoriske verneverdiene. Riksantikvar Jørn Holme skrev i en kronikk i Aftenposten tre dager senere at Riksantikvaren vil utrede kvartalets historiske verdier. Han mener at Konseptvalgsutredningen «står seg svært dårlig som beslutningsgrunnlag for Høyblokken og Y-blokkens skjebne». Dette var de første gode nyhetene om Høyblokken siden før 22. juli 2011.

Store drømmer har alltid hjemsøkt denne tomteflekken. Bygget er i dag en kjempe som står rådvill, utbombet og innpakket tilbake etter bomben. Sterke krefter vil gjerne legge hele det gamle regjeringskvartalet i grus. De som gjerne vil rive Høyblokken (og Y-blokken), ønsker å bygge noe helt nytt og vidunderlig.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Et politisk bygg

De store drømmene har imidlertid alltid blitt fulgt av en mørk skygge; forestillingen om at et tabula rasa vil avføde genial byplanlegging og fabelaktig ny arkitektur.

Store drømmer har alltid hjemsøkt denne tomteflekken. Bygget er i dag en kjempe som står rådvill, utbombet og innpakket tilbake etter bomben.

Hugo Lauritz Jenssen, journalist og forfatter

Denne blinde viljen til å utslette monumental byggekunst, som de facto er vår felles eiendom, må kunne diagnostiseres som en kollektiv forvillelse. Den private oppussingsfeberen og iveren etter å legge sentrale historiske institusjoner som Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet brakk, har utspring i den samme impulsen av historisk søvngjengeri.

Terroren 22/7 etterlater et imperativ: Om Høyblokken var verneverdig før denne dagen, ble den dobbelt verneverdig da støvet og sjokket la seg. Vil man virkelig flerre en bråte sider ut av nasjonens historiebok?

Alle bygg er på sett og vis politiske, som arkitektoniske manifestasjoner av ideer eller i kraft av sin funksjon. Høyblokken er et potent politisk bygg. Arkitekt Erling Viksjø etterlot varige spor i etterkrigstidens norske byggekunst. Høyblokken er utvilsomt det viktigste bygget som ble reist i det 20. århundret – om man avskyr eller elsker senfunksjonalistisk, modernistisk betong.

Subjektiv verdifastsettelse, estetiske preferanser og uklar emosjonalitet er blitt en salig røre. Noen byggverk må betraktes som umistelige. Høyblokken er et slik bygg, i kraft av å være nasjonenes politiske sentralverksted og ut fra rent arkitekturhistoriske kriterier.

FØLG DEBATTEN: @NRKytring på Twitter

Drømmen om Akropolis

Mellom 1801 og 1812 fikk Lord Elgin hakket løs betydelige deler av Parthenon-frisen, fraktet tempelutsmykningene ned fra Akropolis – og skipet byttet av gårde til British Museum. Dette var kulturrøveri og hærverk på høylys dag. Fremdeles – mer enn 200 år senere – er striden stadig et åpent sår i forholdet mellom Storbritannia og Hellas. Hendelsen er instruktiv også for den integrerte betongkunsten i Høyblokken.

Terroren 22/7 etterlater et imperativ: Om Høyblokken var verneverdig før denne dagen, ble den dobbelt verneverdig da støvet og sjokket la seg. Vil man virkelig flerre en bråte sider ut av nasjonens historiebok?

Hugo Lauritz Jenssen, journalist og forfatter

I 1836 løp en opphetet debatt om plasseringen av hovedstadens nye monumentalbygg i avisspaltene. En anonym innsender skrev i Morgenbladet at både Stortinget, Høyesterett, Universitetet og enda flere offentlige bygninger burde oppføres på Hammersborg, «paa den herlige Høide» som overskuet byen. Christian Heinrich Grosch var arkitekten som fremfor noen andre tegnet det nye Norges viktigste bygg etter 1814. Han realiserte Empirekvartalet – landets første Rigshospital – ved foten av Hammersborg. Empirekvartalet ble skapt som om Christiania hadde en åpen direktelinje til antikkens Grekenland – og Grosch bestyrte sentralbordet.

Tanken om et kneisende Akropolis for byens kommende offentlige signalbygg bet seg fast i offentligheten, og var en del av hovedstadens fremtidsvokabular, helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Rigshospitalet ble senere tatt i bruk som regjeringskontorer frem til Erling Viksjø og hans strenge, men like fullt lekne Gesamtkunstwerk tvang de gamle bygningene vekk.

HØR: Intervju med Hugo Lauritz Jenssen om boka «Høyblokken»

Empirekvartalet revet

Empirekvartalet ble revet etter en opprivende og smertefull batalje. Harry Fett var riksantikvar i en drøy mannsalder, og skrev at hvert feiltrinn en by begår, er skjebnesvangert. Som et spydig nikk til de rivningsglade Arbeiderpartihøvdingene Gerhardsen og Bratteli mente han «at skal der være noen mening i velferdsstaten, må den ta hensyn til skjønnhetsstaten». For Fett var det «å spytte på nasjonen å ikke vise ærefrykt for dens kulturminner».

Empirekvartalet er borte. Men vi – nasjonen – kan velge å ikke repetere denne kultur- og arkitekturhistoriske katastrofen.

Hugo Lauritz Jenssen, journalist og forfatter

Empirekvartalets skjebne ble beseglet lenge før Staten bestemte seg for å anlegge det nye Rikshospitalet i Pilestredet, og lenge før regjeringen i 1887 innbød «innenlandske arkitekter» til konkurranse om en ny regjeringsbygning. Den «tænkes opført på det gamle rigshospitalets tomt inden et eget, retvinklet kvartal og uden hensyn til de nu sammesteds stående bygninger. Dog bør tomten disponeres således, at der i fremtiden kan være adgang til bygningens utvidelse».
Empirekvartalet er borte. Men vi – nasjonen – kan velge å ikke repetere denne kultur- og arkitekturhistoriske katastrofen.

Kind of Blue

Med en argumentasjon som var uten forståelse av Høyblokken som et arkitektonisk og kunstnerisk objekt av umålbar verdi, konkluderte et regjeringsoppnevnt utvalg i sommer at Høyblokken (og andre av kvartalets bygninger) burde rives. Det kunne visstnok innspares noen hundre millioner kroner.

Den integrerte betongkunsten ble også nevnt: Den kunne skjæres ut og «settes opp et annet sted, alternativt på museum» (som om det var Lord Elgins skamferte marmorfrise), eller sågar destrueres. Men dette vil være eklatant kulturvandalisme.

Påstanden om at Høyblokken aldri ble elsket, er intet rivningsargument. Debatten må snarest forlate dette blindsporet. Den handler ikke om stygt versus vakkert.

Hugo Lauritz Jenssen, journalist og forfatter

Regjeringskvartalet ble unnfanget som en drøm om monumentalitet. Viksjø tegnet det sosialdemokratiske fyrtårnet med klare henvisninger til Le Corbusier. Men vel så viktig som den arkitekturhistoriske lesning av bygget, var det nasjonale særpreget Viksjø ga betongen. Med småstein fra Hønefoss-traktene og utsmykninger av modernistisk kunst, balanserte bygget mellom det ufølsomt arrogante, og det vilt poetiske. Den improviserte kunsten sandblåst rett inn i betongveggene – og ble for alltid en uløselig del av bygget. Høyblokken var like mye et barn av 50-tallets radikale nybrott i jazzen som det speilet rasjonalitetens og statsbyråkratiets evolusjon. Miles Davis’ Kind of Blue (1959) kom parallelt med at kontorpulter og arkivskap ble båret inn i bygningsrebellen Høyblokken.

Påstanden om at Høyblokken aldri ble elsket, er intet rivningsargument. Debatten må snarest forlate dette blindsporet. Den handler ikke om stygt versus vakkert. Å gjøre noe så fantasiløst som å rive dette bygget, er for øvrig helt i tråd med både etterkrigsmodernismens og Arbeiderpartistatens usentimentale syn på fortidens spor – og det er en videreføring av vår egen spektakulære, fete og skinnende historiefattigdom.

LES ANMELDELSE AV JENSSENS BOK: Høyblokken – en bygningsbiografi