I gamle dager tok fysiske sykdommer knekken på barna våre. Idag er det psyken som knekker dem. Mye av skylden har vi curlingforeldre som har feid bort vanskeligheter i beste mening.
Vi må legge bort kosten og legge vanskelige steiner i veien for dem i stedet.
Motgang styrker
På Rikshospitalet melder de at på bare fem år har innleggelser av unge med stressrelaterte sykdommer økt med 400 prosent. Det er ingen overraskelse for meg som har jobbet som allmennlege i atten år.
I de første årene henviste jeg hovedsakelig barn som kom fra dårlig fungerende hjem med vold, konflikter og omsorgssvikt. De slet med opplevelser som ingen barn og unge skal måtte tåle.
Nå for tiden kommer barna like ofte fra trygge, rutinepregede og velfungerende hjem, og de henvises for problemstillinger som vi alle må forvente å møte gjennom livet.
I de første tilfellene hadde livets skole vært for hard, i de siste kanskje for lett. Problemet er ikke alltid at presset er for høyt, men ofte at motstandskraften for å tåle det er for lav.
Mange foreldre anstrenger seg for å skape en trygg, god og forutsigbar oppvekst i den tro at det vil skape trygge og gode barn. Det ser ikke ut til å stemme. Når de unge voksne møter vanskeligheter og uforutsigbarhet, er verktøykassa tom.
Etter min erfaring stemmer det bedre at barna blir trygge gjennom å tåle utrygghet, og gode ved å takle dårlige dager. En passende dose uforutsigbarhet skaper fleksibilitet.
Manglende livsglede
Som lege er det trist og frustrerende å observere at disse livskraftige unge ikke klarer å glede seg over tilværelsen.
De kan plukke fritt fra et enormt utvalg av muligheter som ingen mennesker i verdenshistorien har hatt før dem. De har en levestandard som fram til for et par generasjoner siden var forbeholdt kongelige. Men i stedet for å fokusere på hva de har, bekymrer de seg for hva de ikke har.
De fokuserer på mangler ved eget utseende og sammenligner sine prestasjoner med andres i et helt unødvendig jag, drevet av frykt for å ikke leve opp til egne og fremfor alt andres forventninger. De ser på vansker som noe unaturlig, og ikke en kjærkommen nødvendighet for å vokse.
Venner seg til å få hjelp
Når jeg ser på TV-programmer som viser problematikken, for eksempel «Jeg mot meg», kan jeg ikke fri meg fra assosiasjonen til dyr oppvokst i dyrehage som beklager seg over de uforutsette problemene de møter i jungelen.
Dr. Christina Bernd skriver i sin bok «Slik takler du motgang»: «Foreldre er bekymret og opptatt av at barna skal ha en ubetinget sorgløs barndom. Men en beskyttet oppvekst er ikke så helsefremmende som mange tror. Psykisk styrke er nemlig noe man lærer seg i livets harde skole, gjennom uenighet med foreldre og venner og problemer som må løses.»
Som curlingforeldre har vi kostet bort vanskene, og nå betaler barna prisen. Vi fjerner motstand og hjelper dem for tidlig, før de får lært av egne erfaringer. De venner seg til å få hjelp utenfra og stoler ikke på egne krefter. Slik gjør vi dem hjelpeløse i møtet med virkeligheten. Ikke tillater vi dem å føle seg ulykkelige, heller – det ordner vi opp i umiddelbart.
Følg debatten: og
Mye lærdom i en dårlig dag
Vi må la dem krangle, være lei seg og ordne opp selv. Motstandskraften må trenes opp fra en tidlig alder akkurat som alt annet. Nå tar vi armhevingene for dem og forventer at det er de som blir sterke.
Vaksinen mot lav motstandskraft består i å tillate ungene å takle alderstilpassede vanskeligheter som de selv må løse med litt anstrengelse. Vi kan med andre ord fortsatt være curlingforeldre, men fokusere på å legge de vanskelige steinene i veien for dem slik at de selv blir dyktige.
Vi må også vise barna at lærdommen ved en dårlig dag er like mye verdt som gleden over en god. På denne måten vi kan lære dem å tåle og takle trøbbel.
En av grunnene til at vi har fått dette problemet i hendene er at vi har tatt fra dem den frie leken der barna lærer å ta egne avgjørelser, overvinne frykt, løse egne problemer, takle vanskelige følelser, få venner, skape og følge spilleregler. Kort sagt å ta kontroll over egne liv.
I stedet blir de styrt av voksne gjennom ti års skolegang. Etter skoletid tar foreldrene over styringen eller overlater dem til trenere og instruktører i voksenstyrt aktivitet.
Hvordan kunne vi tro at dette ikke fikk konsekvenser for mestringsevnen?
