Unge jenter med håret i stram hestehale på vei ut fra et ballettstudio, studenter i vide, steinvaskede jeans, gater fulle av mennesker og liv, lysegrønt løv på bjørketrær som holder på å springe ut. I krigens voldsomheter og med det russiske presset mot frontlinjene i øst, kan det være lett å glemme at Kyiv er et lite mirakel.
Det var få som trodde det skulle gå slik da de russiske styrkene rullet inn over de ukrainske grensene og fullskala-krigen var i gang for litt over to år siden. Tvert imot. Militærekspertene stod i kø for å forklare hvordan Russland skulle vinne militært, sette inn sitt eget regime og i praksis underlegge seg hele landet.
Hadde det ikke vært for det ukrainske folkets motstandsvilje og etter hvert betydelig vestlig støtte, ville Ukraina og Europa sett helt annerledes ut i dag.
Nå står Ukraina igjen foran noen skjebnetunge måneder. Russland mobiliserer hundretusenvis av soldater. De er villige til å ta enorme tap. De bruker effektive, ødeleggende glidebomber og har igjen begynt å ramme Ukrainas strømnett og energiproduksjon.
Ukraina har lite ammunisjon igjen. De trenger flere soldater. De begynner å få knapt med luftvern. Den amerikanske støtten har forsvunnet. Bildet av Kyiv som en vanlig våryr europeisk hovedstad, er forrædersk.
På plassen foran minneveggen over falne soldater var det denne uka nok en minneseremoni. En skotte som kjempet for den ukrainske fremmedlegionen lå i åpen kiste. Det blåste hardt i vindkastene, og medsoldatenes luer og det hvite teppet som dekket til liket blåste av gårde.
Både den ukrainske og britiske nasjonalsangen ble spilt, det ble en holdt en kort tale. Så pakket de sammen og likbilen kjørte av gårde med mennesket som ikke hadde trengt å dø, hadde det ikke vært for krigen Russland startet.
Det var hverdagslig og dramatisk på én gang. Han var en av titusenvis av mennesker som er drept for å holde Kyiv og Ukraina fritt, og en påminnelse om hva som står på spill.
Krigen har gått i flere faser. Det var det første sjokket etter invasjonen før frontlinjene stabiliserte seg, så rykket Ukraina raskt og overraskende – for mange – fram, og tok tilbake store områder. Deretter bygget de i fjor opp til en stor våroffensiv som aldri kom ordentlig i gang og brøt sammen i møte med sterke russiske forsvarsverk.
Nå har de russiske styrkene fått samlet seg, reorganisert seg og kan bruke sine fordeler som et større land med mer ressurser og en kynisk holdning til tap av egne soldater. Samtidig har Ukraina altså mistet støtte i USA, og større europeiske land som Tyskland har endeløse diskusjoner med seg selv om hva som er rett og galt å levere av våpen.
Ukraina har også sine egne utfordringer. Den ene er psykologisk. De må forberede seg på at dette blir langvarig. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut i teorien, men det stiller det ukrainske samfunnet og hvert enkeltmenneske på store prøver. De må ta valg om liv og død for seg selv og familiene sine, samtidig som de også skal kunne leve og drømme om framtiden. Det finnes ingen ukrainere som ikke er merket av krigen.
En undersøkelse denne uka viste at holdningene holder på å endre seg. Under halvparten av befolkningen tror nå de vil få tilbake grensene fra 1991, altså de internasjonalt anerkjente grensene. Ukrainas offisielle politikk er som kjent at alle områdene okkupert av Russland, skal tilbakeføres.
Ungdommer studerer minneveggen over falne soldater i Kyiv.
Foto: SERGEI SUPINSKY / AFP/NTBUkraina må også mobilisere flere soldater for å holde den over 1000 kilometer lange frontlinjen. De vedtok denne helgen en kontroversiell lov som senker aldersgrensen for mobilisering fra 27 til 25 år.
Man må anta de fleste som ønsker å slåss, allerede har meldt seg som frivillige. Og jo mindre våpenstøtte ukrainerne får fra Vesten, jo mer vil det koste av ukrainske menneskeliv å holde frontlinjen.
Det politiske systemet kommer også til å utsettes for et ikke ubetydelig press framover. Både av krigens gang og problemene det skaper, men også fordi Ukraina ikke kan avholde valg.
Det er umulig i et samfunn i total krig, der en stor del av landet er okkupert, mener flere ukrainere i Kyiv. President Volodymyr Zelenskyj er fortsatt landets ubestridte leder og har bred støtte, om enn ikke like dyp som rett etter krigsutbruddet.
Men ukrainerne og deres allierte må være forberedt på en russisk desinformasjonsoffensiv for å svekke Zelenskyj når hans periode egentlig utløper i mai, både internt i Ukraina og resten av verden.
President Volodymyr Zelenskyj legger ned blomster under en minnemarkering i Butsja.
Foto: Ukrainas pressekontor / AFPBildet er likevel ikke entydig negativt. Ukrainerne har vist at de både kan og vil kjempe uten amerikansk støtte, de bruker droner effektiv ved fronten i mangel av artilleri og den russiske framrykkingen er fortsatt liten i det store bildet.
Støtten fra de fleste europeiske land er fortsatt sterk. Denne uka undertegnet de for eksempel en avtale med Finland, et av få land som har historisk erfaring med åpen krig mot sin russiske nabo. Jeg så to finske elvekrigsbåter på Dnipr-elven i Kyiv denne uka, med finsk flagg.
Det er naturligvis ikke nok for å vinne, men viser for ukrainerne at de ikke kjemper krigen helt alene. Og det kommer de til å trenge.
