Uforsvarlige krav

Ber Forsvarssjefen om for mye? Nei, han burde bedt om mer, for Norge blir lette å ta med Forsvarssjefens krav.

Forsvarssjefen og forsvarsministeren

Forsvarssjef Håkon Bruun-Hansen og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide foran et F-35-jagerfly. «Selv med en økning på ni milliarder i året foreslår Forsvarsjefen dramatiske kutt i den spisse enden. De avdelingene som blir igjen får kanskje høynet beredskap, men svært viktige kapasiteter går tapt», skriver forsker Ståle Ulriksen.

Foto: Laura Buckman / NTB scanpix

Kronikkvignett Ytring

I morgen, 1.oktober, legger Forsvarssjefen fram sitt fagmilitære råd. Om opplysningene Aldrimer.no og NRK presenterer stemmer, vil han anbefale en økning av forsvarsbudsjettet på 180 milliarder kroner over 20 år. Dette er mange penger, men langt mindre enn det regjeringen forpliktet seg til på toppmøtet i Nato i Wales i 2014. Der lovet medlemslandene å øke forsvarsbudsjettene til minst to prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP).

Forsvaret får i dag 40 milliarder kroner i året, mens to prosent av BNP utgjør 60 milliarder. Differansen mellom dagens budsjett og to prosent av BNP blir altså 400 milliarder over 20 år. Forsvarssjefen ber altså om under halvparten av økningen regjeringen har lovet den skal bevilge. Jeg synes han burde bedt om mer.

Skal Norge, som er så avhengig av havet, virkelig halvere marinen mens den internasjonale spenningen øker?

Ståle Ulriksen

Dramatiske kutt

For selv med en økning på ni milliarder i året foreslår Forsvarsjefen dramatiske kutt i den spisse enden. De avdelingene som blir igjen får kanskje høynet beredskap, men svært viktige kapasiteter går tapt: Brigade Nord mister sin helikopterstøtte, og dermed evnen til å få sårede soldater raskt til sykehus. Slike helikoptre var en forutsetning for å operere kampavdelinger i Afghanistan. Er det akseptabelt å operere uten dem her hjemme? Orion-flyene, som er viktige for både overvåkning og ubåtjakt, vil ikke bli erstattet. Evnen til å reagere raskt om fremmede ubåter oppdages i norske fjorder blir sterkt svekket.

Marinen blir redusert fra 24 fartøyer i 2016 til 10 i 2025. Skal Norge, som er så avhengig av havet, virkelig halvere marinen mens den internasjonale spenningen øker? Kystjegerkommandoen, en av Norges beste og mest anvendelige kampavdelinger foreslås nedlagt. Vår kystlinje er 100 915 kilometer lang. Der kan norske styrker, som kjenner hvert sund og skjær, utfordre hvem som helst. Om de foreslåtte kuttene virkelig gjennomføres mister vi den evnen.

Russland øker

I Russland øker derimot kapasiteten. Beredskapen er dramatisk skjerpet. Evnen til å flytte store styrker over lange avstander er kraftig forbedret. Nye kryssermissiler kan nå hele Norge. Russerne har også blitt mer uforutsigbare og truende. Det blir ofte holdt såkalte «snap-øvelser» der styrkene kalles ut uten varsel. Man kan ikke vite om de store styrkekonsentrasjonene som plutselig dukker opp er der for å øve, eller om de samles for å forberede en krig. Tidligere var alle slike øvelser varslet, nå bidrar de til økt spenning.

Fare for konflikt i nord

Har da Norge virkelig noe å frykte? Er det fare for krig? Risikoen for at bilaterale norsk-russiske forhold kan forårsake en krig er kanskje liten. Men dersom en konflikt skulle bryte ut mellom Russland og Vesten et annet sted, er faren stor for at dette kan utløse konflikt også i nord.

Russerne har blitt mer uforutsigbare og truende.

Ståle Ulriksen

Russlands hensikt i en slik situasjon kan godt være defensiv, men den russiske planen for å beskytte de strategiske ubåtene i nord er å sikre seg kontroll over Norskehavet og farvannene mellom Grønland, Island og Storbritannia. Russerne øver jevnlig på dette. Da kommer Norge bak de russiske forsvarslinjene og kontroll over norskekysten vil gi Russland en stor fordel.

Stoler for mye på allierte

Hva med Nato? Forsvarssjefen bygger sitt råd på en forutsetning om at Norge kan få hjelp av større allierte styrker tidlig i en krise eller krig.

Det er få amerikanske styrker igjen i Europa. I Øst-Asia føler USAs allierte seg truet av Kina, som ruster opp i et tempo som ingen har sett siden Den kalde krigen. I dag står 60 prosent av USAs styrker i Stillehavsområdet. I et foredrag på Sjøkrigsskolen nylig mente Professor Robert S. Ross, en av de fremste ekspertene på temaet, at USA snart vil trenge 75 prosent av sine styrker for å balansere Kinas makt. Europa må altså langt på vei klare seg selv. Men Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia kutter fremdeles i sine forsvarsbudsjetter. Beredskapen svekkes, man øver mindre, og stopper innkjøp av reservedeler og ammunisjon. Styrkene finnes, men det tar lengre tid å gjøre dem klare til strid.

Vestlige verdier er under press fra mange kanter. Dette er den nye normalen.

Ståle Ulriksen

Nato Response Force (NRF) skal snart å kunne stille 40.000 soldater i et kriseområde i løpet av noen uker. Dersom krisen oppstår i nord vil Norge kanskje få hjelp relativt raskt. Men dersom denne kommer som følge av en krise et annet sted, og NRF allerede er sendt dit, har ikke Nato flere ferdig oppsatte styrker. Noe vil sikkert komme. Men ikke mye. Og ikke fort. Forsvaret må i så fall planlegge for å klare seg nesten alene i mange uker, kanskje i måneder. Dette er det mest sannsynlig scenarioet. Om det samtidig også pågår en større krise i Asia forverres bildet. Samarbeidet mellom Russland og Kina har blitt styrket de siste årene. Og selv om man kanskje ikke kan snakke om en allianse, må man anta at de vil klare å koordinere sine strategier.

Vesten på vikende front

Maktforholdene i verden, også de militære, er i rask endring. Vesten er på vikende front. Vestlige verdier er under press fra mange kanter. Dette er den nye normalen. La det sive inn! Forsvarssjefen driver ikke «utpressingstaktikk», slik noen vil ha det til. Han ber om mindre enn det regjeringen har lovet, og han ber om mye mindre enn det som trengs.