NRK Meny
Kronikk

Tyrkia: Stormakt 2023

Tyrkia har både påskudd og midler til å angripe Syria, men ønsker de egentlig dét, spør stipendiat Einar Wigen.

TyRKia-SYRIA

Tyrkiske soldater vokter grensen mot Syria. Tyrkias statsminister Erdoğan vil neppe gi det militære en sjanse til å skape sine egne helter, skriver stipendiat Einar Wigen.

Foto: BULENT KILIC / Afp

Over helgen var Istanbuls plakatstativer dekket med slagordet «Stor nasjon – stor makt. Mål for 2023», et bilde av statsminister Erdoğan og det tyrkiske flagget. Anledningen var regjeringspartiet AKPs landsmøte.

Det er i sammenheng med Tyrkias stormaktsambisjoner og Erdoğans maktkonsolidering man må se konfrontasjonen som nå utspiller seg mellom Syria og Tyrkia.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Eksplisitt mål å bli stormakt

Regjeringspartiet har som sitt eksplisitte mål at Tyrkia skal bli en stormakt innen 2023. De er allerede et stykke på vei. Den makten landet har bygget opp har kommet i løpet av det mest stabile tiåret i moderne tyrkisk historie.

Økonomien går så det suser, Istanbul har igjen blitt et populært reisemål og en verdensmetropol, og Tyrkia engasjerer seg i internasjonal politikk ved bruk av fyndord som dialog og samarbeid. Tyrkias internasjonale prestisje har aldri vært større.

All opposisjon er tilsidesatt

Tiåret er også sammenfallende med Rettferdighets- og utviklingspartiets (AKP) regjeringsperiode. Partiet har sitt utspring i den islamistiske bevegelsen, og satser på et partiprogram bestående av en markedsliberal men sosialt konservativ politikk.

Siden Erdoğan vant valget i 2002 har han gjenreist det russerne vil kalle «maktvertikalen» i tyrkisk politikk, og tilsidesatt nesten alt av troverdig opposisjon.

Einar Wiig, stipendiat ved Universitetet i Oslo

Siden Erdoğan vant valget i 2002 har han gjenreist det russerne vil kalle «maktvertikalen» i tyrkisk politikk, og tilsidesatt nesten alt av troverdig opposisjon.

Samtidig har de siste ti årene vært preget av økonomisk stabilitet og en bedret levestandard. Mens Erdoğan er sterkt populistisk, står de andre partiene igjen som dogmatiske grinebitere som ikke klarer å mobilisere velgere utenfor sine egne rekker.

LES OGSÅ: FN fordømmer syrisk angrep

Militæret spilt utover sidelinjen

Viktigst av alt, Erdoğan og hans støttespillere har klart å delegitimere det tyrkiske militæret i innenrikspolitiske spørsmål.

Tidligere har militæret stått som garantist for den tyrkiske statens sekulære karakter og vært den viktigste opposisjonen mot Erdoğans politiske ambisjoner. En rettssak som startet i 2007 gradvis har spilt militæret ut over sidelinjen.

Erdoğan stoler neppe nok på militæret til å ønske å bruke dem i en stor intervensjon i Syria.

Einar Wigen, stipendiat ved Universitetet i Oslo

Rettssaken startet med noen generalers mulige kupplaner og har utartet til å omfatte flere hundre personer som stort sett har dét til felles at de utfordrer statsministeren. (Ettersom militæret truet med kupp i 2007, er ikke anklagen om kupplaner søkt, men omfanget er noe usannsynlig og bevisgrunnlaget tynt i mange av sakene.) Militæret svarte med regelmessig å forfremme de fleste av de tiltalte offiserene. I fjor sommer trakk alle unntatt én av medlemmene av militærrådet seg i protest mot at regjeringen blandet seg borti forfremmelsene.

Denne ene som var igjen ble Erdoğans mann og fikk rollen som ”Chief of Staff”. Dermed var det tidligere så mektige militærrådet kastrert og har siden holdt seg utenfor politikken.

Stoler ikke på militæret

Store deler av militæret er svært bitre over hvordan de har blitt tilsidesatt og deres rykte svertet i en rettsprosess med tydelig politisk slagside. Erdoğan stoler neppe nok på militæret til å ønske å bruke dem i en stor intervensjon i Syria.

Han ønsker nok heller ikke å gjenreise militærets anseelse i innenrikspolitikken. En militærhelt som har «ordnet opp» i Syria vil være en politisk utfordring for Erdoğan.

Selv om Erdoğan nå har fått inn «sine» menn i nøkkelposisjoner i militæret, er de fremdeles offiserer med en helt annen bakgrunn og et helt annet livssyn enn ham selv. Han vil neppe ønske å legge sin politiske fremtid i deres hender.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Vil koste svært mye

Rent militært vil Tyrkia kunne opprette en sikkerhetssone i nord-Syria også uten NATOs hjelp. Men det vil koste Tyrkia svært mye å intervenere i Syria.

Det vil koste Tyrkia svært mye å intervenere i Syria, økonomisk, militært og i internasjonal prestisje.

Einar Wigen, stipendiat ved Universitetet i Oslo

Foruten de direkte kostnadene ved en militæroperasjon, vil utenlandsinvesteringene fordufte, turistene bli borte (i det minste en stund) og tyrkiske soldater vil dø. Med et vernepliktig forsvar og en popularitet som er bygget på økonomisk stabilitet vil dette undergrave Erdoğans popularitet blant velgerne.

Samtidig vil det fjerne det økonomiske grunnlaget Tyrkia har lagt for å bli en stormakt i 2023.

Krig vil være svært ødeleggende

Anti-krigsbevegelsen i Tyrkia er i ferd med å mobilisere, og mange ser på en krig mot Syria som noe som tjener Israel og USA. Det er ikke uvanlig å slutte fra hvem som tjener på en handling til konklusjonen at det er Israel og USA som trekker i trådene. Dette er med på knytte Erdoğan sammen med det store deler av tyrkisk offentlighet anser som vestlig imperialisme i Midtøsten. En krig vil koste Erdoğan stemmer også om den ikke styrker militæret.

Utad vil Tyrkias kredibilitet som en stat som satser på samarbeid og fred også få et skudd for baugen. Man vet aldri hvor en krig ender, og en begrenset intervensjon blir fort en omfattende krig. Et slikt scenario vil være svært ødeleggende, ikke for Tyrkias eksistens som stat, men for Erdoğans politiske fremtid og for Tyrkias ambisjoner som stormakt.

Problemet er bare dét at Erdoğan vil fremstå som svak dersom han ikke nå gjør noe med de syriske angrepene. Og har man stilt et ultimatum, noe Tyrkia nå har gjort, mister man ansikt dersom man ikke gjengjelder fremtidige angrep. Dermed fanges Erdoğan av sine egne ord, også om han har mye å tape på å gå til krig.