Red. anm: Ruspolitikk er tema for Debatten i kveld. Se sendingen her.
Mange ønsker, av ulike grunner, ikke en liberal narkotikapolitikk. Men det er rimelig å anta at de fleste ønsker en rasjonell narkotikapolitikk. Et klart mål med norsk rusmiddelpolitikk er at den skal «redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk», noe de fleste nok synes er fornuftig. Men det er på ingen måte opplagt at den norske narkotikapolitikken er spesielt vellykket med tanke på å nå dette målet.
Samfunnet bruker flere milliarder årlig i direkte utgifter i justissektoren på å håndheve et strengt forbud mot narkotika. De samlede kostnadene for samfunnet omfatter selvsagt mye mer enn dette: Økonomiske så vel som menneskelige kostnader for brukere av narkotika som følge av blant annet rettsforfølgelse og kontakt med kriminelle miljøer, og tapte skatteinntekter for staten.
Det fins mange tall som kan illustrere disse omkostningene. Blant de mest nedslående tallene er at 30 prosent av totalt nærmere 4000 innsatte i norske fengsler har narkotika som hovedlovbrudd (per 1.1.2011), og omkring 250 personer dør av overdose i Norge hvert år.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
Strengest i Europa
Siden slutten av 1960-tallet har norsk narkotikapolitikk «ligget fast», som det gjerne uttrykkes av myndighetene. Virkemidlene for å bekjempe narkotikabruk har vært konsentrert om et strengt forbudsregime, der enhver befatning med narkotika har vært forbudt (med unntak for medisinske og vitenskapelige formål), og strafferammene har gradvis blitt skjerpet. Dagens straffenivå i Norge på narkotikaområdet er et av de strengeste i Europa.
Norske myndigheter hevder gjerne at forbruket av narkotika er lavt i Norge og anser dette som en indikasjon på at forbudsregimet er en suksess. Det er riktig at forbruket av narkotika generelt er forholdsvis lavt sammenlignet med mange andre land. Men Norge ligger samtidig på topp internasjonalt i antall overdosedødsfall.
LES OGSÅ: To historier om ruspolitikk
Og selv om forbruket av narkotika generelt ikke er spesielt høyt i Norge, er dette dessverre ikke et bevis på at politikken er vellykket. Internasjonal forskning gir f.eks. ingen støtte for en antagelse om at forbruket går betydelig opp, dersom det lempes på de strafferettslige sanksjonene.
Portugal, som i 2001 avkriminaliserte bruk og besittelse av narkotika, er et interessant land å sammenligne med. Tallene fra Portugal viser, grovt sagt, at forbruket av narkotika (alle stoffer) først økte litt, for så å falle betydelig i årene etter avkriminaliseringen. Det har også vært en nedgang i narkotikabruk i Norge i denne perioden, men nedgangen totalt sett har vært mindre enn i Portugal.
LES OGSÅ: Vi må tenke nytt om narkotika
Ingen empirisk begrunnelse
Fraværet av empiriske begrunnelser er i det hele tatt påfallende i narkotikapolitikken. I stedet blir politikken som regel begrunnet med at den skal gi et viktig «signal» om «nulltoleranse». Eksempelvis baserer norske myndigheter seg, på tross av de skyhøye overdosetallene, på at allmennpreventive virkninger av straff har en særlig gunstig effekt overfor tunge misbrukere. Men det har aldri blitt vist til noe empirisk belegg for en slik antagelse.
Det er derfor et paradoks at de som stiller kritiske spørsmål til den gjeldende narkotikapolitikken, gjerne blir avkrevd bevis for at en alternativ politikk ikke vil ha negative virkninger for samfunnet, samtidig som alle som er tilhengere av et inngripende og kostbart strafferettslig regime, slipper unna med slagord om «signaler» og «nulltoleranse».
Kostnadene knyttet til forbudsregimet må veies mot hva vi oppnår, og det må vurderes om vi kunne oppnådd bedre, eller i hvert fall ikke dårligere, resultater, til en lavere kostnad for samfunnet, med en alternativ politikk.
- LES OGSÅ: Dagens ruspolitikk virker
- LES OGSÅ: Hvordan redde norsk narkotikapolitikk?
Tilfeldig skille
Det er utopisk, og et dårlig utgangspunkt for politikkutforming, å se narkotikaproblemene som noe som skal løses en gang for alle. Spørsmålet bør være hva slags regulering av narkotiske stoffer som er best egnet til å begrense de totale skadevirkningene, slik tilnærmingen har vært for lovlige rusmidler.
Det er et viktig poeng i denne sammenhengen at klassifiseringen av henholdsvis lovlige og ulovlige rusmidler trolig ville vært annerledes, dersom de enkelte rusmidlenes skadevirkninger var det avgjørende kriteriet. Selv om det er vanskelig å fastslå nøyaktig skadevirkningene for det enkelte rusmiddel, vet vi blant annet at et lovlig rusmiddel som alkohol neppe er mindre skadelig enn stoffer som står på narkotikalisten. Dagens skarpe skille mellom lovlige og ulovlige rusmidler fremstår som mer tilfeldig enn som kunnskapsbasert eller prinsipielt begrunnet.
Et første skritt i retning av en mer kunnskapsbasert ruspolitikk kan være å sette ned et utvalg som får i oppgave å dokumentere effektene av ruspolitikken, samt å vurdere og ta stilling til alternativer til forbudspolitikken, deriblant avkriminalisering og en regulert legalisering.
Kronikken er basert på en Civita-rapport. Les hele rapporten her.
