Da kristendommen kom til landet i tidlig middelalder markerte det ikke bare et trosskifte fra vikingtiden, men også et kulturskifte som innebar nye måter å behandle våre medmennesker på. 1000 år senere er kirken i ferd med å slippe tak, sekularisering er i tiden, og vi får igjen et tros- og kulturskifte. Vi kaller det fremskritt, men ved å titte litt bakover i tid, kan vi se at veien kanskje ikke bare går fremover.
Fra ære til ydmykhet
Vi lever i et samfunn der vi streber etter å bli bedre, raskere og få mer. Vikingtiden var på mange måter et hardt samfunn der ære var den viktigste dyd. Beveger vi oss igjen mot et æressamfunn som kun hegner om sine egne? Er status, penger og våre aller nærmeste viktigere enn alt annet? Eller kan vi klare å inkorporere noen av de kristne verdiene som en naturlig del av vårt sekulariserte samfunn, uten at det ropes varsku om kristning eller misjon?
De eldste bevarte prekenene vi har, er samlet i en prekenbok kalt Gammelnorsk homiliebok og stammer fra 1100-tallet. Det er interessant å se hva de første norske prestene vektla da de skulle gi sin nyomvendte flokk opplæring i kristen moral. Størst av alle synder var hovmodet, og kirken manet derfor til ydmykhet. Ydmykheten stod i skarp kontrast til det gamle hedenske æressamfunnet, der det viktigste var å ha en høy anseelse. Andre dyder som dominerer i homilieboken er nestekjærlighet og barmhjertighet. Er vi i ferd med å miste disse verdiene? Er vi mer opptatt av å vise vår vellykkethet enn å hjelpe medmennesker?
De yngste
Barna i norrøn tid skulle bli fortest mulig voksne. Allerede i syvårsalderen ble de satt til opplæring i voksne sysler. Stellet med de minste barna ble satt bort til treller og hadde lav status. De mest velstående sendte barna til oppfostring, som var en måte å knytte og pleie kontakter på. De aller svakeste, nemlig de syke nyfødte, ble oftest satt ut for å dø.
Med inntoget av kristendom og middelalder ble det forbudt med utsetting av barn, så sant barnets «ansikt ikke vendte dit nakken skulle være, eller tærne dit hælene skulle». Med innføringen av dåp fikk barn høyere status. Denne seremonien var med på å markere barnets sjel, og barnedrap ble nå også forbudt i lovverket.
Dagens barn påtvinges, som i vikingsamfunnet, også voksne idealer, pass av barn er et lavstatusyrke, og abortspørsmålet dreier seg i stor grad om «den sterkes rett».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
De eldste
På Island, og det er ingen grunn til å tro at det var annerledes i Norge, hadde man i norrøn tid lover som sa at man kun var et fullverdig samfunnsmedlem om man var «hestefør» og «ølfør», altså om man var i stand til å ri en hest og å drikke øl. I Egil Skallagrimssons saga, der handlingen er lagt til 900-tallet, kan vi lese om krigeren Egil fra fødsel til død. Han levde et langt liv som modig høvding, men som eldre mann var han ikke lenger verdt noe og ble plassert på kjøkkenet der ikke engang tjenestejentene respekterte ham. Egil var opprinnelig en stor viking, men han var ikke lenger en kraft å regnes med, han var for gammel.
Med kristendommen ble det viktig å hedre sine foreldre. I homilieboken kan man lese at hvert menneske skal hjelpe sin far og sin mor, dernest barna sine, søsken og de nærmeste frendene, og så langt en kan det, hjelpe alle som lider nød.
Er dagens eldre fullverdige samfunnsmedlemmer? Prioriteres de i vårt samfunn, eller er de blitt en byrde som viking Egil Skallagrimsson ble?
De «andre»
Samfunnsgruppen nederst på rangstigen i vikingsamfunnet var selvfølgelig trellene, slavene. Disse ble satt i hardt fysisk arbeid, og de fleste trellene var utenlandske. De hadde sjelden sosiale og familiære nettverk som kunne gi støtte, og de var i realiteten som eiendom å regne. I Gulatingsloven fra rundt år 900, i kristendomsbolken, kan man lese at det i middelalderen ble påbudt å frigi en trell hvert år. Kirken anså også frigivelse av treller som en god gjerning. Trelldommen ble antageligvis helt avskaffet i løpet av 1200-tallet.
Vikingtiden hadde sine treller. Vi har våre arbeidsinnvandrere. Forskjellene er ikke så store som vi tror, og slaveriet, i sine ulike former, er mer utbredt i dag enn noensinne tidligere. Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er om lag 12,3 millioner mennesker i dag slaver. Flere av disse menneskene befinner seg her i landet, enten som ofre for trafficking eller fanger av illegale arbeidskontrakter. Det er vel også sannsynlig at de fleste av oss har klær i skapet sydd av slaver under klanderverdige forhold.
Oss og vårt
Med kristendommen kom også tienden. Den innebar at man skulle gi en tiendedel av inntekten sin til kirken. Av dette gav kirken en fjerdedel til fattige, såkalt bondelut.
Norge har i dag et skattesystem som sørger for fordeling av goder til fellesskapet. Er dette nok? Spørsmålet bør stilles når køene på fattighuset blir lengre, flere mennesker faller utenfor samfunnet på grunn av dårlig økonomi og en bølge av tiggere fra andre land daglig minner oss om at ikke alle nyter godt av den rike staten.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hovmod for fall?
Kristendommen ga det norrøne samfunnet barmhjertighet, nestekjærlighet og ydmykhet, fenomener som ser ut til å bli mer og mer sjeldne. Den amerikanske politimannen som ga bort et par sko til en tigger fikk avisoppslag verden over. Romfolket jages bort fra norske gater fordi det er plagsomt å gå forbi dem. Gamle mennesker sitter alene eller på institusjoner fordi resten av samfunnet ikke har tid til dem. Debatter om barnehagedekning og permisjonsordninger dreier seg i forbausende liten grad om barnas beste, mer om foreldrenes beste.
Vi nordmenn er sannelig vikinger, men ikke alle egenskaper kler oss like godt. For akkurat nå er svaret på spørsmålet om vi har et middelaldersk syn på medmenneskelige verdier: Nei. Dessverre.
