Idretten må ta innover seg hva den er til for. Utviklingen de senere årene tegner et bilde av en barneidrett som i økende grad preges av en destruktiv prestasjonskultur, og en idrettsledelse som får avisoverskrifter på grunn av maktkamper, offentlig skittentøyvask og annen lite tillitsbyggende atferd.
Dette er en bekymringsfull utvikling for norsk idrett.
Idrett er en fantastisk arena som gir oss muligheten til å utfolde oss, konkurrere og oppleve glede, samhold og mestring. Dessverre er det en økende trend mot elitisme innen barneidretten, der fokuset på prestasjon og resultater har overskygget verdien av tilhørighet, deltakelse og glede.
Mestring fremfor resultater
Idrettens opprinnelige formål var å fremme helse, trivsel og fellesskap. Det handlet om å bevege seg, ha det gøy og utvikle ferdigheter. Dessverre har idretten blitt en arena der presset om å være best stadig øker.
Barn og unge opplever ofte et betydelig prestasjonspress, og mange føler seg ekskludert så snart de ikke lever opp til de høye forventningene. Dette er ikke hva idretten skal være.
Idretten skal fremme psykisk helse, ikke bryte den ned.
I tillegg er det viktig å erkjenne at et for tidlig og ensidig fokus på resultater ikke fremmer gode idrettsprestasjoner over tid. Barn og unge som opplever prestasjonspress i ung alder blir ofte utbrent eller mister motivasjonen for idrett.
Barn som opplever tilhørighet, samhold og mestring, får gjerne økt motivasjon. Overdreven vektlegging av resultater kan også føre til at man mister fokus på de grunnleggende aspektene ved idrett, slik som glede, samarbeid og personlig utvikling.
Når idretten snakker om mestringsfokus kan det virke som det snakkes om resultatene som oppnås, ikke om egne eller lagets ferdigheter forbedres. Snarere blir disse to satt opp mot hverandre. Slik kan det ikke være.
Mestringsfokus må være følelsen av å lykkes med noe nytt, uten at det behøver å bli målt opp mot andres resultater. Ved å legge for mye resultatpress på barna, vet vi at det ødelegger deres naturlige lidenskap og interesse for idretten.
Det er derfor viktig å skape et balansert idrettsmiljø som legger vekt på tilhørighet, trivsel, ferdighetsmestring og et langsiktig perspektiv, slik at barn og unge kan utvikle seg til sunne og bærekraftige idrettsutøvere.
Et ledelsesansvar
Ledelsen i norsk idrett har en viktig rolle i å forme idretten for fremtiden. Det er deres ansvar å sørge for at idretten er inkluderende og tilgjengelig for alle. Et mål om at herrelandslaget i fotball skal kvalifisere seg til VM, bør vel ikke avgjøre hvordan vi driver idrett for 12-åringer.
Det krever at idrettsstyret tar et oppgjør med seg selv og reflekterer over sin egen kultur og praksis. Det er på tide å endre fokuset fra resultater, interne stridigheter og maktkamper til dyrking av viktige verdier som fair play, glede og utvikling.
Barnas behov må settes i sentrum. Det handler om å skape et miljø der barn og unge kan delta og utvikle seg i sin egen takt, uten frykt for å mislykkes eller bli utelatt.
Idretten skal være en kilde til ferdighetsmestring, selvtillit og glede. Det oppnår vi ikke ved å presse barna til å bli små toppidrettsutøvere. Vi må skape rom for lek, kreativitet, allsidighet og mangfold i idretten, slik at barna kan finne sin egen vei og utvikle en varig kjærlighet til fysisk aktivitet.
Transaksjonsidretten
Det handler også om å fjerne barrierer som hindrer deltakelse. Økonomiske, geografiske eller sosiale hindringer må overvinnes, slik at alle barn får muligheten til å delta i idretten uavhengig av sin bakgrunn.
Det virker som om Idrettsforbundet har satt fokus på å øke inntektene til idretten, enten gjennom ordninger som MyGame eller andre internettbaserte inntektsløsninger. Men hvem skal betale? Igjen kommer det til å falle på brukeren, kostnadene går opp og vi får en dyrere idrett.
Idretten ropte varsko om mangelen på frivilligheten i idretten som har blitt dramatisk redusert etter covid-19. Jeg tror ikke det bare er nedstengningen som var grunnen.
En av de viktigste grunnene er at kortsiktige resultatmål med tilhørende prestasjonskrav, har gjort det mer vanlig at foreldre «shopper» de antatt beste idrettstjenestene til egne barn, i tillegg til et utstyrshysteri.
Et eksempel er at fotballag «shopper» barn ved å rekruttere stadig yngre spillere fra andre klubber. Enten for at (de beste) barna skal vinne, eller – som enkelte sier – av redsel for at egne spillere blir rekruttert bort.
At slik rekruttering skjer på bekostning av eksisterende (dårligere) spillere, skaper utrygghet, ekskludering og skuffelser. Det er prisen barn betaler for de voksnes/ledernes resultatfokus.
Trenere blir ansatt for å vinne, og det blir dyrere og dyrere. Vi må ta innover oss at når barneidretten drives resultatfokusert, reduseres tilhørigheten til klubben og laget.
Er det da rart at lysten til å stille opp frivillig er dalende? Og hvorfor skal vi stille på dugnad når vi allikevel må betale for aktivitetene?
Idrettsledelsens ansvar er å endre dette; da må de heve fokuset – bort fra seg selv. De har et ansvar for å tilrettelegge for inkludering, for eksempel gjennom å minske kostnadene til aktivitetene, fordele tilskuddsordninger der tilhørigheten, frivilligheten og tilliten er størst, øke samarbeid med skoler og oppfordre til breddeidrettsaktiviteter.
Hva er vi til for?
For å sikre idrettens fremtid må vi huske hva idretten egentlig er til for. Den handler ikke bare om toppidrett og medaljer, men om helse, tilhørighet, trivsel, fellesskap og personlig utvikling.
Idretten bør være en arena der alle kan finne sin plass og oppleve mestring på egne premisser over lang tid. Idrettens egne mål er nedskrevet som: Idrett er for alle for hele livet!
Vi skal styrke idrettslagene, flere og bedre anlegg og livslang idrett. Dette kan bare oppnås gjennom en bevisst innsats fra idrettsledelsen i NIF, som må ta et oppgjør med seg selv og sin kultur, og begynne å jobbe for å fremme barnas behov.
