Jeg er så innmari lei av alt pratet. Lei av tekster skrevet av mennesker som drypper av sine egne, utleverte plager, og alle disse andre som delvis mangelfullt forsøker å forstå seg på andres saftige, eksotiske vondter.
Lei av faglige tekster om depresjonens karakteristikker. Kjendisenes reise gjennom livets harde skole. Den sosiale angstens frihetsberøvende fengsel.
Alles konstante følelser av å ikke være bra nok. Og de «sosiale» mediers lobotomerende penetrering av barn og ungdommers skjøre, stagnerende psyke.
Internettets paradoksalt usosiale tidsalder.
Og den evige frykten, skammen og angsten for fremtiden vi alle vet kommer til å bli mer og mer ødelagt. En deilig, lang og pinefull smørbrødliste stappet til randen med plager, uro og øredøvende svartsyn.
Depresjonene våre er vanlige, den sosiale angsten likeså. PTSD rammer flere enn du tror. Alene er vi alle urolige, søvnløse, på jakt etter perfeksjonisme, og fulle av diverse diagnoser.
Så er vi ferdige nå?
Har vi klart å mane fram bildet av det store, guggete, kollektive såret vi alle sammen bader i godt nok?
Nei, absolutt ikke. Lista er fortsatt lang over temaer vi ikke har klart å dekke. Men er det ikke en bit av denne kaka som vi har glemt igjen et sted på veien? Som lugger med sitt smertefulle fravær?
Misforstå meg ikke, det er utelukkende et gigantisk framsteg at tøffe foregangsmennesker har turt å være åpne og beskrive det de opplever for oss. Plager som påvirker både vår kollektive og individuelle psyke.
Men mens ensomhetstallene fortsetter å stige på høyde med Himalaya, og diagnosene renner ivrig nedover våre barn og unge som et målrettet, altomsluttende pøsregn, er det ett område i samtalen om psykisk uhelse som stadig mangler.
Praten om alle oss andre.
Samtalen om dem som står rundt. De som befinner seg i ytterkantene av problemet, indirekte rammet, men trolig svært avgjørende for problemets utfall.
For når en ungdom står fram om ensomhet og ekskludering i sitt miljø, hvorfor snakker vi ikke mer om hva miljøet faktisk kan gjøre for å forhindre det? Hvor er praten om vårt kollektive ansvar? Er vi blitt for «kule» til å prate om vennskap? Eller tror vi rett og slett at det bare ikke er så viktig?
Og når en mor opplever fødselsangst eller barseldepresjon, hvorfor diskuterer vi ikke hvordan vi kan slutte opp om henne og gi henne rett type støtte der vi kan? Skal vi anta at dette er noe vi mestrer godt nok?
Jeg tror nemlig at mange blir så usikre i slike situasjoner at de i stedet ender opp med å trekke seg unna. Men det må jo ikke være så himla komplisert heller. Kanskje er det bare viljen til å faktisk være der, i smerten, som virkelig teller.
En tidligere overgrepsutsatt, som meg selv, ender ofte opp med ulike helseplager. Men det er særlig én ting som går igjen i de fleste studier av den utsattes sykdomsutvikling:
Plagene blir ofte verre enn de kunne ha vært fordi miljøet rundt dem svikter. Mangelen på sosial støtte og omsorg fra folka rundt, er nemlig avgjørende for utviklingen av for eksempel PTSD. Dette kan til og med være viktigere enn typen overgrep man faktisk opplever.
Å bearbeide det som skjedde, er naturlig nok mye vanskeligere helt alene.
Så vi må snakke om hvordan vi kan stille bedre opp for hverandre. Sånn som å være mer nysgjerrige og interesserte når noen virker plaget. Være der for dem og gi støtte heller enn råd, og tørre å faktisk bære noen av følelsene sammen med dem som renner over av dem.
Flette en ring rundt den syke, så de faktisk tror på oss når vi sier at de kan lene seg på de friske ryggene våre.
Er det ikke på tide at vi tar den praten?
Og tro meg: Jeg er selv sjeleglad for at vi har kommet lenger på vei i å beskrive alskens uhumskheter og urettferdigheter, som skaper et hav av psykiske vondter som rammer flere av oss enn man skulle tro.
Men det brenner et sprakende bål av ustoppelig sinne i meg når det virker som om løsningen på det hele er å la plager være plager og ansvaret opp til den enkelte.
For alle får ikke den hjelpen de trenger av helsevesenet. Og er du så heldig å få den, klarer du deg fortsatt dårlig uten noen form for støtte fra flokken rundt deg.
For sånn fungerer ikke vi mennesker. Vi trenger hverandre.
Ja, det er så fint, så fint, at du som står der utafor det slitte gjerdet til din venn, har klart å komme dit at du erkjenner at det går an å slite psykisk på ulike måter, eller bli utsatt for psykisk vold. Så bra, da ser vi ikke lenger på våre medmennesker som «gale», overreagerende avvik.
Men faren er likevel større for at vi ikke mestrer den oppgaven det er å støtte hverandre godt nok, når vi aldri tar praten om hvordan vi skal klare å hjelpe hverandre i situasjoner som ikke direkte rammer oss selv.
Alternativet blir å bare la det være opp til den rammede, noe som passer ganske dårlig med idealet om å være så innmari «inkluderende» og «tabu-bekjempende», spør du meg.
Så: Kan vi begynne å snakke om hvordan man kan være en god venn? Jeg tror nemlig ikke at vi alle vet hvordan.
