Etter første verdenskrig var Europa konfrontert med et stort flyktningproblem. Det var 800 000 russiske flyktninger etter revolusjonen i 1917.
200 000 armenere hadde flyktet fra folkemordet i Tyrkia, mens 100 000 andre var på flukt et sted på kontinentet.
De var hjemløse, papirløse og rettsløse i et Europa som var fattig og herjet av en lang krig.
Nansenpasset
I denne situasjonen steg en nordmann fram og talte de forfulgtes sak: Fridtjof Nansen. Han ble Folkeforbundets flyktningsjef, og han fikk drevet gjennom at menneskene på flukt i datidens Europa skulle få et pass.
Nansenpasset ga dem rett til å reise, søke arbeid og få et nytt hjem. 52 land godkjente ordningen, og 450 000 flyktninger fikk Nansenpass og muligheten til å skaffe seg et nytt liv et sted i Europa eller Amerika.
Nansen brukte verdiene i vår humanistiske arv i sin argumentasjon. Politisk var han å finne i den borgerlige leir.
«Jødeproblemet»
Men i datidens Europa og Norge var det én gruppe flyktninger som hadde større problemer enn andre: Jødene. I den politiske debatten fra før den første verdenskrigen og i tiårene som fulgte, var mange både i Europa og Norge opptatt av «jødeproblemet».
I regjeringen og Stortinget drøftet man i 1915 om det var behov for en lov som hindret deres ankomst til Norge, men endte opp med en lovtekst om at «de fysisk og moralsk forkomne» skulle avvises.
Loven ble brukt for å hindre jødene adgang frem til den andre verdenskrigen brøt ut. Deretter vet vi hva som skjedde.
Norge er en av Europas verstinger
I dag har et velstående Europa igjen et flyktningproblem som ut fra alle målestokker er langt mindre enn hva det var i 1920-årene. Men Europa har ingen Nansen som står fram og taler deres sak.
Europa svikter de svakeste av de svake, og lar dem gå til grunne i leirer som Lesvos i Hellas. Nansen ville ha tordnet mot slike leirer og krevd dem avskaffet.
Norge er en av Europas verstinger når det gjelder hardhendt behandling av asylsøkere og andre flyktninger. Mellom 2005 og i dag er det kommet om lag 770 000 innvandrere til Norge, mens mer enn 300 000 har utvandret.
Om lag halvparten av innvandrerne kommer fra andre land enn Europa og Nord-Amerika. Av disse har om lag 235 000 fått status som godkjente flyktninger, om lag halvparten av disse igjen var asylsøkere.
De ureturnerbare
En bitte liten minoritet av flyktningene har fått navnet ureturnerbare. De er mellom 3000 og 5000 mennesker, eller mindre enn én promille av Norges befolkning. De har fått avslag og skal returneres, men kan ikke bli returnert fordi deres hjemland ikke vil ta imot dem.
De er vår tids «fysisk og moralsk forkomne», og blir behandlet som kriminelle. På sosiale medier brukes i dag lignende uttrykk om dem som dem man hørte på folkemunne om jødene for 100 år siden.
Utlendingsmyndighetene og politiet har de siste månedene hatt et politisk påbud om å lete med lys og lykte for å få dem kastet ut av landet.
Regjeringen vil gjøre 2019 til et rekordår for utkasting av de ureturnerbare i Norge.
Straffes for å hjelpe
Det er Utlendingsloven som gir hjemmel for dette. Dersom noen «godhetstyrann» eller «godhetsprofet», som er blitt det nye økenavnet på mennesker som viser solidaritet med de ureturnerbare, skal de straffes etter Utlendingslovens paragraf 108. Der står det:
Med bot eller fengsel inntil to år straffes den som:
a) forsettlig eller grovt uaktsomt gjør bruk av en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven.
b) forsettlig eller grovt uaktsomt formidler arbeid eller bolig for en utlending, eller utferdiger eller formidler erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter loven, når forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon.
Jakten på «godhetstyranner»
Kjernen er at man kan få to års straff for å hjelpe en ureturnerbar med bolig og arbeid slik at vedkommende på egen inntekt kan leve et rimelig trygt liv i Norge. De ureturnerbare har heller ikke rett på helsetjenester, men de kan få en sosialhjelp på inntil 60 kr dagen til hus, mat og medisiner.
Alle vet at det ikke er mulig å leve et menneskeverdig liv på et slikt grunnlag.
Det siste året er det blitt kjent at to har trosset loven. Forretningsmannen Arne Viste som er personlig kristen og politisk befinner seg på borgerlig side, har i flere år gitt jobb til om lag 25 ureturnerbare. For noen måneder siden ble han dømt til et års betinget fengsel og en inndragning på 1,4 millioner kroner.
Den andre er tidligere biskop Gunnar Stålsett. Han har i flere år gitt lønnet arbeid til en ureturnerbar eritreisk kvinne. Han risikerer 45 dagers fengsel og en større bot. Politiet jakter nå på andre «godhetstyranner» som risikerer tiltale for å vise solidaritet og medmenneskelighet.
Norske verdier
Disse handlingene er tegn på at opplevelsen av hva som er rett og galt å gjøre, fortsatt har godt feste ute i samfunnet. Men ikke i Stortinget. For hos lov og orden-partiene er det annerledes. Det ideologiske førerpartiet i Norge er Frp, mens deres likesinnede viser vei ute i Europa.
Sturla Stålsett skrev om dette i Dagbladet under tittelen «Ekstreme holdninger pakkes inn som norske verdier». Det som for ett eller to tiår siden var sett på som høyreekstreme holdninger, er i dag blitt det normale.
Samtidig blir liberale kristne og humanistiske verdier om medmenneskelighet og solidaritet beskrevet som mindretallsoppfatninger i samfunnet.
Vi blir ikke hørt
SV fremmet forleden forslag i Stortinget om at de ureturnerbare skulle få lov til arbeid, bolig og helsetjenester og fikk støtte fra Rødt og de Grønne.
Alle regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, stemte mot. Stemmetallet var 12–88.
Like før Aps stortingsgruppe enstemmig fulgte med på ferden, ba Oslo Arbeiderparti, Bodø Arbeiderparti, byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, og fem Ap-ordførere i andre storbyer om å vise solidaritet med de ureturnerbare.
Vi er ganske sikre på at flertallet av medlemmene i Arbeiderpartiet mener det samme.
Hvorfor blir vi ikke hørt?
