Hopp til innhold
Kronikk

Svensk kjernekraft for Norge

Norge bør bidra til rask utbygging av kjernekraftverk, men de kan godt ligge i Sverige.

Ola Borten Moe

Sverige har ekspertise og gode forutsetninger for rask utbygging av kjernekraft. I god nordisk tradisjon bør Norge samarbeide med Sverige for å realisere så mye kjernekraft som mulig, så raskt som mulig, skriver Ola Borten Moe.

Foto: Eirik Johnsen / NRK

Skal vi fase ut bruken av kull, olje og gass vil vi trenge enorme mengder ny energi om vi skal opprettholde verdiskaping og levestandard. Gitt dagens totale energiforbruk vil vi trenge om lag like mye ny energi som vi samlet har bygd ut etter at vi lærte oss å temme fossefall på slutten av 1800-tallet.

Aller helst bør det skje de neste 26 årene, frem til vi skal være et nullutslippssamfunn i 2050.

I tillegg mangler det heller ikke på planer om ymse industrietableringer i alle deler av landet som vil øke energiforbruket ytterligere.

Det kreves ikke mattekunnskaper utover småskolenivå for å forstå at det i dag på ingen måte finnes en ligning som går opp: En enorm, ønsket økning i elforbruk på den ene siden kombinert med svært begrensede planer for ny kraftproduksjon på den andre. Og der det som finnes enten er svært kostbart (flytende havvind) eller svært omstridt (alt på land). Dette faktum alene gjør at tiden med rimelig strøm sannsynligvis er over.

Norge kommer til å trenge alt vi kan få til; vind, vann, sol, bioenergi og kjernekraft.

Vi kan planlegge, drømme og vedta så ambisiøse planer og mål vi bare vil – ingenting av dette endrer økonomiske og fysiske realiteter. Uten tilstrekkelige mengder ny energi til en overkommelig pris ryker enten klimamålene, arbeidsplassene eller begge deler.

Med dagens teknologi vil vi trenge ca. 10 000 nye vindmøller på land for å elektrifisere Norge og produsere strøm tilsvarende mengden fossil energi mange mener vi skal erstatte. Til sammenligning står det 277 vindmøller på Fosen.

Vi kommer dermed til å trenge 36 nye vindparker på størrelse med Fosen de neste 26 årene for å komme i mål. De fleste av oss vil mene at det er langt over tålegrensen for bruk av norsk natur.

I Norge har kjernekraft gått fra å være et strategisk satsingsområde etter krigen til et fjerningsprosjekt på Kjeller og i Halden i dag. Mye viktig kompetanse er bygd ned og regulatorisk rammeverk mangler.

Investeringer i ny kraftproduksjon bør være lønnsom.

Et lyspunkt er at vi fikk på plass en strategisk satsing på utdanningsløp innen kjernekjemi og kjernefysikk våren 2022. Jeg er dermed enig i at en eventuell utbygging av kjernekraft i Norge kommer til å ta tid. Det er imidlertid ikke et argument for ikke å begynne å gjøre jobben, tvert imot.

Jo fortere vi skaffer oss nødvendig kompetanse og regulatorisk rammeverk, jo fortere kan vi komme i gang. Og jo lenge vi venter, jo lengre tid tar det. Norge kommer til å trenge alt vi kan få til; vind, vann, sol, bioenergi og kjernekraft.

Gjennom å samarbeide med Sverige finnes det en mulighet for å få inn mer kjernekraft i kraftsystemet vårt betydelig raskere. Som kjent er det et felles kraftsystem i Norden, og allerede i dag har vi tilgang på betydelige mengder kjernekraft fra Sverige og Finland.

Det er også lang tradisjon for samarbeide landene imellom for å løse felles utfordringer. Allerede på 50-tallet finansierte Stockholm by kraftutbyggingen i Neadalsføre/Tydal i bytte med strøm fra denne. I nyere tid har vi etablert et felles system med Sverige for utbygging av fornybar energi.

Våre venner i miljøbevegelsen bør støtte helhjertet opp om dette initiativet.

Sverige har vedtatt en storstilt satsing på ny kjernekraft for å sikre seg nok energi til en overkommelig pris. De har systemene og kompetansen på plass, og har følgelig helt andre forutsetninger for raskt å kunne skalere opp produksjonen.

For Norge spiller det liten rolle på kort og mellomlang sikt om selve kraftverkene ligger på norsk eller svensk side av grensen. Så lenge vi sikrer oss tilgang på strømmen gjennom nett vil det kunne bidra i betydelig grad til nok kraft inn i vårt eget kraftsystem til å sikre stabil og relativt rimelig strøm.

Det jeg foreslår er en motsatt variant av kraftavtalen mellom Norge og Sverige fra 50-tallet. Denne gangen bidrar vi med finansiering mens de bygger ut.

Den gangen hadde ikke Norge penger, mens Sverige hadde mye, i dag er det til en viss grad motsatt. Det finnes mange ulike måter og modeller for hvordan et slikt samarbeid kan organiseres. Jeg vil oppfordre både norsk næringsliv og regjeringen til å se på hvilke muligheter som finnes og hvordan vi kan bidra til både fart og skala i svensk kjernekraftutbygging.

Investeringer i ny kraftproduksjon bør være lønnsom. Vår egen historie viser imidlertid at det er vanskelig å få på plass ny produksjon gjennom en ren markedsmekanisme. Det meste av kraft i Norge er bygd ut enten gjennom forsyningsplikt og selvkost eller ulike former for subsidier.

Selv i ei tynt befolket steinrøys som Norge er det svært begrenset hva vi aksepterer av nye naturinngrep.

Om vi lykkes med havvind er det intet unntak. Pris er likevel viktig. Jo lavere utbyggingskostnad, jo lavere strømpris og belastning på skattebetalerne. Finland ferdigstilte nylig sitt siste atomkraftverk etter både forsinkelser og overskridelser. Likevel trenger de ikke en høyere salgspris enn 88 øre/kWh (med totale kostnader, med utbyggers faktiske kostnader er prisen bare 48 øre/kWh) for å gå med overskudd.

Til sammenligning lyser Storbritannia nå ut subsidierte kontrakter for hhv. flytende havvind til 327 øre/kWh og bunnfast havvind til 136 øre/kWh. Og vindkraft virker som kjent bare når det blåser, noe som vil utfordre forsyningssikkerheten vår.

Ingen vet hvordan prisbildet på de ulike teknologiene vil utvikle seg i fremtiden. Men noe vet vi: Vi vet at vi vil trenge veldig mye mer strøm, vi vet at vi vil trenge den også når det ikke er sol og vind, vi vet at det selv i ei tynt befolket steinrøys som Norge er svært begrenset hva vi aksepterer av nye naturinngrep og at de fleste av oss vil være opptatt av sikker og relativ rimelig tilgang på strøm.

Jo fortere vi skaffer oss nødvendig kompetanse, jo fortere kan vi komme i gang.

Alt dette trekker i retning av at vi så snart som mulig utvikler en egen kjernekraftindustri. Og at vi i god nordisk tradisjon søker et strategisk samarbeid med Sverige for å realisere så mye kjernekraft som mulig så raskt som mulig til felles glede og nytte.

Våre venner i miljøbevegelsen bør støtte helhjertet opp om dette initiativet. Som de så beleilig har påpekt, har vi ikke bare en klimakrise, men også en naturkrise.

Erfaringsmessig kommer de ikke til å like alternativet til utbygging av kjernekraft.