NRK Meny
Kronikk

Strasbourg-dommene har gitt klarhet

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har noe å lære av den klarhet og forutsigbarhet Den europeiske menneskerettsdomstolen fremviser – sist med dommen i saken om krenking av privatlivet til Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg.

RETTSSAK KJENDISER

Både sjefsredaktør i Se og Hør, Odd Johan Nelvik (bak til høyre) og Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther var tilstede da Høyesterett i 2008 behandlet saken ekteparet hadde anlagt mot Se og Hør. Det endte med frifinnelse av ukebladet. Denne uken tapte ekteparet også saken de hadde anlagt mot Norge i Strasbourg.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

Det er hevdet at mange – også jurister - skal ha vært overrasket over at et flertall på tre av fem dommere i Høyesterett høsten 2008 frifant Se og Hør for å ha krenket privatlivet til ekteparet Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg, gjennom reportasjen fra deres bryllup på Tjøme i 2005.

Det er neppe grunn til å være overrasket lenger, ettersom Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) torsdag denne uken enstemmig applauderte Høyesteretts avgjørelse.

Slik jeg leser avgjørelsen, berømmes både flertall og mindretall i vår øverste domstol for sine refleksjoner og avveininger av det vanskelige privatliv-terrenget, og Europas øverste rettsinstans fant ingen feil ved avgjørelsen fra Høyesterett. Etter min mening har både Høyesterett og EMD gjennom sine seneste avgjørelser trukket klarere og bedre rettslige grenser for mediene når det gjelder privatlivets fred.

Straffelov og folkeskikk

I mediene var det nok enkelte røster som mente at særlig Se og Hørs fotograf gikk ut over folkeskikkens grenser, da han mot brudeparets vilje fotograferte bryllupet med telelinse fra over 200 meter avstand. Noen mente nok at dette også måtte være i strid med pressens etiske retningslinjer i Vær Varsom-plakaten, men noen klage til PFU kom aldri i denne saken.

I mediene var det nok enkelte som mente at særlig Se og Hørs fotograf gikk ut over folkeskikkens grenser.

Nils E. Øy

Selv om flere redaksjoner valgte å la være å dekke bryllupet da brudeparet nektet mediene adgang, så tror jeg det store flertall mediefolk likevel mente, som jeg, at man i alle fall ikke bør kunne bruke straffeloven til å dømme en publikasjon for å bringe en reportasje som verken i tekst eller bilder inneholder noe negativt overfor de omtalte.

Caroline-presedensen

Hos noen jurister framkom en oppfatning om at særlig den første EMD-avgjørelsen om fotografering av prinsesse Caroline (2004), med sterk kritikk av tysk ukepresse, oppstilte krav om at offentlige ytringer må ha et innhold av betydning for samfunnsdebatten.

Kanskje var det grunn til å tolke den første Caroline-dommen slik, men da to nye Caroline-dommer og en annen dom om privatlivskrenkelse i en tysk avis ble avsagt i 2012 og 2013, burde misforståelsene om dette være borte. Her oppstilte EMD det som domstolen kalte fem kriterier eller vurderingstemaer for avveiningene mellom privatliv og ytringsfrihet.

Allmenn debatt og interesse

Spørsmålet om publiseringen bidrar til allmenn debatt er første punkt i opplistingen, men domstolen gjorde det helt klart at dette ikke er et krav som skal oppfylles, slik mange altså trodde. Derimot er det ett av fem punkter som skal brukes som verktøy i avveiningen. Domstolen understreker samtidig at kravet om allmenn interesse ikke nødvendigvis er høyt eller absolutt, og nevner at også journalistikk om sport og underholdning er akseptert, men at formidling av rene rykter om for eksempel ekteskapelige eller økonomiske problemer hos private ikke kan aksepteres.

Journalistikk om sport og underholdning er akseptert, men formidling av rene rykter hos private kan ikke aksepteres.

Nils E. Øy

EMD understreket samtidig at det skal mye til å overprøve avgjørelser i nasjonale domstoler, når disse har fulgt den metode som EMD har trukket opp i fem punkter.

Dette er også et ledd i EMDs forsøk på å redusere det store antall klager som kommer til domstolen. Køen har vært oppe i godt over 150.000 saker. Ved å stille større krav til at nasjonale domstoler følger den metode som EMD har trukket opp, økes også den såkalte nasjonale skjønnsmargin.

Selve fotograferingen

Det andre spenningsmomentet ved EMDs vurdering var drøftelsen av hvordan Se og Hør gjennomførte fotograferingen. Strasbourg-domstolen har tidligere uttalt sterk kritikk mot trakasserende og mot nærgående fotografering. Den første Caroline-dommen fra 2004 handlet om nettopp dette. Så husker vi at i 2009 tapte redaktørene i Aftenposten og Dagbladet en sak om nærgående fotografering av en av de nylig dømte i Orderud-saken, i en situasjon der vedkommende var sterkt presset og preget av følelser.

Hvordan fotografering skjer og omstendighetene omkring, er et annet av de fem vurderingspunktene som EMD har oppstilt.

Nils E. Øy

Hvordan fotografering skjer og omstendighetene omkring, er et annet av de fem vurderingspunktene som EMD har oppstilt. Både tingrett, lagmannsrett og mindretallet i Høyesterett var kritisk til «fordekt» fotografering med telelinse på over 200 meter avstand, men Høyesteretts flertall fant det ikke kritikkverdig. Flertallet mente tvert imot at mer nærgående fotografering i dette tilfelle kunne forstyrre vielsen. Samtidig uttalte flertallet at en eventuell fotografering i nærbilde av brudeparet under selve vielseshandlingen, kanskje ville gitt et annet utfall i saken. EMD slutter seg til Høyesteretts flertall på begge disse punktene, og dette er – sammen med tidligere utsagn om nærgående fotografering av personer i sterkt bevegede situasjoner – et klart signal om at her går det i alle fall en grense i forhold til privatlivets fred.

Oppfordring til PFU

EMD-avgjørelsen i Sæther/Lillo-Stenberg-saken har gitt oss bedre grunnlag for rettslige refleksjoner om ytring og privatliv. Heldigvis er det få rettssaker på dette området her på berget, men det er et litt større antall klager på krenking av privatliv til Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Avgjørelsene derfra er ikke like klare og forutsigbare når det gjelder grensene for privatliv i mediene. Vi får håpe at også PFU tar seg tid til en metodisk gjennomgåelse av hvilke avveininger som bør brukes i privatlivssaker i medieetikken.