NRK Meny
Kronikk

Spriket i språket

Her er en liten huskeliste for musikkomtale i det 21. århundre, hvis du kjønner.

Carrie Brownstein i Sleater Kinney holder konsert i New York

Ballerock fra isprinsesse? Nei, det er bare Carrie Brownstein som sammen med resten av bandet Sleater Kinney holder konsert i New York i februar.

Foto: Robert Altman / Ap

Verden endrer seg. Raskt. For ikke så veldig mange år siden skrev vi om negere og muhammedanere. I 1965 skrev Aftenposten om «fire sjokoladebrune nam-nam-piker» i en konsertanmeldelse. I dag er det utenkelig. Det kan være en påminnelse om at det er lurt i det minste å skrive i sin samtid, og aller helst noe som tåler fremtiden også.

De siste tiårene er musikkjournalistikken blitt profesjonalisert. Det er ikke lenger nok å knagge artistportretter, plateanmeldelser, konsertanmeldelser eller andre omtaler av artister på stereotype klisjeer om hudfarge, etnisitet, seksuell orientering eller kjønn. God musikkjournalistikk handler i dag om musikk, og stiller krav til kunnskap.

Likevel omtales mannlige og kvinnelige artister fremdeles forskjellig i mediene.

LES OGSÅ: Myten om den kvinnelige artisten

For nå – og for ettertiden

Punktene nedenfor er ikke en lovtekst, men en huskeliste over ting det kan være lurt å tenke på for å unngå å publisere noe som oppleves som rart allerede nå, og sannsynligvis vil fremstå som veldig rart ut om ikke så lenge.

1. Vær profesjonell. Vis respekt for både ditt publikum og musikerne du omtaler. Omtal musikken, ikke de ytre kjennetegnene på, eller privatlivet til, menneskene som lager den.

2. Kjenner du en trang til å kategorisere artister som jenteband, ballerock, eller kvinnelig musiker, forsøk å bytte ut kjønn med hudfarge. Ser det rart ut, er det rart.

3. Utvis varsomhet i omgang med kjønnede adjektiv som spe, søt, yndig, skjør, kjølig, vever, gubbete og lignende.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

4. Vær varsom i omgang med monarkmetaforer. Svært få er isprinsesser. Enda færre er popdronninger.

5. Husk at musikalske referanser ikke nødvendigvis er knyttet til kjønn, selv om vokalisten har et kjønn.

I 1965 skrev Aftenposten om «fire sjokoladebrune nam-nam-piker» i en konsertanmeldelse. I dag er det utenkelig.

6. Ikke fremstill artister som hjelpeløse. Ta utgangspunkt i at både menn og kvinner gjør jobben selv. Vær tilbakeholden med å omtale ferdigheter som overraskende på grunn av artistens kjønn.

7. Vær bevisst på at kvinner i musikk objektiveres og seksualiseres i langt større omfang enn menn, og at dette også nedfeller seg i språket. Å vise hud er ikke nødvendigvis det samme som å spille på sex. Din egen vurdering av artistens kropp og utseende er nesten alltid uinteressant, selv om intensjonen er god.

LES OGSÅ: Sandra Kolstad om «det kvinnelige unntaket»

8. Trenger du en uttalelse fra en artist eller en annen bransjeperson, ring en dame. Blir det for mange damer i spaltene, ring en mann.

9. Du som omtaler musikk har mulighet til å påvirke den eksisterende ubalansen i musikkbransjen. Vær bevisst på å vise frem et mangfold!

10. Husk at du ytrer deg for evigheten. Det du vil bli husket for, er ofte det som ser rarest ut i ettertid.

Som Vær varsom-plakaten sier: Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!

Innlegget er skrevet i forbindelse med seminaret Språk i musikkjournalistikken, som er en del av by: Larm.

HØR: