Jeg liker han der Ola Borten Moe. Setningen har blitt sagt av borgerlige politikere fra alle parti. Kanskje ikke så rart. Han er barnebarnet til Per. Han er opptatt av familieverdier. Sunn skepsis til kriminell innvandring. Ikke redd for litt olje (for å si det mildt). Og, visstnok, glad i en fest. Borten Moe har blitt et slags korrektiv til den politisk korrekte venstresiden som styrer landet. Flere på høyresiden hadde nok gjerne sett han som statsråd i en borgerlig regjering.
Men det er utenkelig. For Borten Moe sitter i regjering med den samme politisk korrekte venstresiden. Dessuten leder han ikke Senterpartiet. Derfor blir det litt merkelig når han tviholder på at Senterpartiet står godt plantet i sentrum av norsk politikk. De som samles til landsmøte i Loen i helgen er nemlig et ganske annerledes parti enn det som forlot sentrumsregjeringen i 2000.
Et parti som står for sentralisering fremfor lokalt selvstyre. Et parti som lar 70 % av landet stå vernet (snakket noen om å ta hele landet i bruk?). Et parti som har sittet snart åtte år i regjering med SV.
Senterpartiet har brent broen til borgerlig side for all overskuelig fremtid, og de har valgt det helt selv. Spørsmålet er altså ikke om Senterpartiet tilhører venstresiden i norsk politikk, men hvorfor?
VALG 2013: Følg Senterpartiets landsmøte live her.
Forklaring en: bondetøs
Den rådende forklaringen er egentlig ganske brutal: Senterpartiet er opportunister som kan samarbeide med hvem som helst så lenge de tilfredsstiller sine særinteressegrupper. Underlig nok ser det ut til at de grønne selv trives med denne beskrivelsen. Underlig, fordi det i realiteten må bety at Senterpartiet er en ideologisk pygmé.
Og kanskje er de nettopp det. Kanskje er de bare en billett til makt som kan benyttes av både høyre- og venstresiden i bytte mot tilstrekkelige landbrukssubsidier. Kanskje ligger partiets sjel i jordbruksoppgjøret og ingenting annet. Kanskje er Senterpartiet bare en bondetøs som kan danse med hvem som helst så lenge gutta i Bondelaget er fornøyde.
Det er i alle fall ingen tvil om at Senterpartiet alltid har slitt med sin egen ideologiske identitet. Selv den ellers stødige Borten Moe fremstår lettere febrilsk når han forsøker å plassere Senterpartiet i det han kaller en agrarliberal (hva enn det måtte være) tradisjon.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Forklaring to: Ideologisk skifte
Men blir ikke dette litt for enkelt? Var det ikke noe grunnleggende konservativt der, sånn egentlig? Handlet det ikke en gang om motkultur og næringsliv og eiendomsrett? Om lokalt selvstyre? Om familieverdier?
Jo. Det finnes en annen forklaring. En forklaring som tar partiet på alvor, selv om den kan gjøre vondere for enkelte: Senterpartiet har gjennomgått et reelt politisk skifte de senere årene. Venstrefløyen har vunnet. Uansett hvor mye Senterungdommen og Borten Moe måtte mislike det, har sosialismen spredd seg i Senterpartiet. Derfor har de tatt bevisste politiske valg som har flyttet dem fra sentrum og nærmere SV. Derfor går de til valg på fire nye år med rødgrønn regjering.
Landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum økte tollen på utenlandsk ost og kjøtt – et proteksjonistisk grep som står i en sosialistisk tradisjon. Samtidig er ikke dette noe nytt. Senterpartiet har alltid ført en proteksjonistisk landbrukspolitikk (skjønt, sjelden har proteksjonismen blitt forkynnet så sterkt og så åpent). Forskjellen er at nå har sosialismen også begynt å gjennomtrenge andre områder av partiets politikk.
Statlig styring
Ta lokalt selvstyre, for eksempel. Skatteinntekter som før gikk til kommunene, går nå til staten. Samtidig har kommunene blitt pålagt en rekke flere oppgaver uten at det har fulgt med penger. Alle som har sittet i et kommunestyre vet at man oftere føler seg som et ekspederingskontor for statlige oppgaver enn et reelt maktorgan. Kommunene får heller ikke bestemme om de vil ha scooterløyper eller når de vil stoppe skjenkingen. Den rødgrønne regjeringen har svekket den lokale handlefriheten.
Ta eiendomsretten. Senterpartiet snakker varmt om aktiv bruk av naturen, men har i 8 år stemt for det motsatte. Senterpartiet er mot at næringsvirksomhet som ikke går på bekostning av naturen skal tillates i vernede områder, og at forvalteransvaret for nasjonalparker skal gis til kommunene. Senterpartiet vil ikke myke opp i bestemmelsene om inngrepsfrie naturområder som dekker 70 % av Norges landareal. Det forteller stemmegivningen i Stortinget.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Kameler og venner
Ta Kjersti Toppe – forbudsdronningen. Toppe ser et problem, og ser på staten som den eneste løsningen. Drikker kvinner for mye pappvin? Pappvin må forbys. Velger barn fotball fremfor andre idretter? Forby barnefotball. Har vi for få ansatte i helsesektoren? Tving alle 18-åringer til verneplikt på sykehjem. Få hadde trodd at landets mest totalitære stortingsrepresentant i 2013 skulle komme fra Senterpartiet.
Noen vil kanskje innvende at noe av dette er kameler, og at det er forskjell på primærpolitikk og tapte kamper i regjering. Det er helt greit. Men man velger sine venner. Man velger hvilke kamper det er verdt å tape. Senterpartiet har valgt lokalt selvstyre og eiendomsrett som verdier det er greit å gi opp. Det sier noe om partiets sjel. Det kommer selv ikke Borten Moe utenom.
