Hopp til innhold
Kronikk

Smarttelefoner er ikke for barn

Smarttelefoner var moro i starten, men nå er de blitt en forbannelse. På tide å si stopp.

Barn med smarttelefon

Undersøkelser viser at barn og unge bruker mer tid foran smarttelefonen sin enn de egentlig ønsker. Det bør få oss voksne til å våkne, mener kronikkforfatteren. (Ill.foto)

Jeg mener det bør settes en aldersgrense på kjøp, salg og bruk av smarttelefoner. Jeg foreslår i første omgang 16 år. Hovedgrunnen er at de er avhengighetsskapende.

Avhengighetsskapende aktivitet bryter ned konsentrasjonsevnen vår, som igjen bryter ned planleggingsevnen vår, som igjen bryter ned gjennomføringen av livene våre slik vi ønsker at de skal leves.

Avhengighet har ødeleggende effekt på livene våre på lang sikt.

Gambling og rus

Tenk på avhengighet i forbindelse med alkohol, tobakk, og gambling. Slik avhengighet har ødeleggende effekt på evnen til å konsentrere seg, planlegge og leve ut livet sitt. Barn og unge er spesielt sårbare. Derfor regulerer vi nettopp alkohol, tobakk og gambling i forhold til dem.

Det er en konstant krig om oppmerksomheten.

Alle som har barn eller jobber innen skole og utdanning, ser at smarttelefonen har en liknende avhengighetsskapende effekt, ja kanskje til og med verre.

Det er en konstant krig om oppmerksomheten, og en konstant krig med seg selv om å klare å konsentrere seg om noe annet enn det man finner i smarttelefonen sin.

Usikre konsekvenser

Smarttelefonen inntok det kommersielle markedet for omkring ti år siden, så det finnes foreløpig ingen gode langtidsstudier på den psykososiale effekten av det å vokse opp med uregulert bruk av smarttelefoner hjemme, i skoletiden og i det offentlige rom. Undersøkelser som er gjort over tid blant barn og unge i Norge hva gjelder skjermbruk mer generelt viser en økende bruk, men også et økende ønske om å bruke mindre tid på skjerm.

Det bør få oss til å våkne, men problemet med disse undersøkelsene er at de er basert på selvrapportering av skjermbruk, noe som ofte innebærer feilrapportering. Det blir derfor spennende å se fremtidige studier som i stedet tar i bruk stordata og sjekker hvor mye tid som faktisk brukes på skjerm blant barn og unge, og hva det gjør med livene deres over lengre tid.

Jeg tror de fleste bruker mer tid på smarttelefonen enn de tror selv.

Umiddelbare behov

Smarttelefoner slik de fungerer i dag med alle dets tilgjengelige apper sikter først og fremst inn mot vår umiddelbare tilfredsstillelse, ikke inn mot at vi skal leve et godt liv på lengre sikt. Tenk igjen på likheten med alkohol, tobakk og gambling.

Smarttelefoner er tilnærmet umulig for enkeltpersoner å regulere uten å bli sosiale avvikere.

Det sikter også inn på å først og fremst tilfredsstille det vi ønsker oss her og nå. Det står ofte i motsetning til det vi vet at vi burde ønske oss, og det vi ofte egentlig ønsker oss.

En alkoholiker ønsker seg alkohol her og nå, men hun burde ikke ønske seg det, og ofte er det ikke det hun egentlig ønsker seg. At vi har evnen til å fokusere på slike dypere ønsker er viktig for å kunne konsentrere seg, planlegge, og gjennomføre lengre, bedre og viktigere prosjekter i livet.

Ødelegger konsentrasjonsevnen

Jo mer tid vi bruker på umiddelbar tilfredsstillelse, jo mindre tid bruker vi på å tilfredsstille våre dypere ønsker, eller det vi burde ønske oss. Det vi ønsker at vi ønsket oss.

Alle analogier har sine begrensninger, men smarttelefoner, på liknende vis som avhengighet av alkohol, tobakk og gambling, er utvilsomt med på å bryte ned evnen vår til å reflektere over, konsentrere oss om og følge våre dypere ønsker. Barn er spesielt sårbare.

Jeg tror de fleste bruker mer tid på smarttelefonen enn de tror selv.

At politikerne våre helt ukritisk lar kommersielle internasjonale selskaper hemningsløst gjøre dette med våre barn helt fra barnehagealder av er rett og slett sjokkerende å tenke på.

Kan begrenses hvis vi vil

For det er et offentlig ansvar. Bruken av smarttelefoner er ved en skråplanseffekt blitt et sosialt spill som det er tilnærmet umulig for enkeltpersoner å regulere uten å bli sosiale og samfunnsmessige avvikere. Derfor må offentlige reguleringer på plass.

For litt siden foreslo jeg derfor i Verdibørsen og på Dagsrevyen at vi i første omgang burde sette 16-års aldersgrense på kjøp, salg og bruk av smarttelefoner, til sammenlikning med alkohol, tobakk og gambling, som i dag har 18-års aldersgrense.

Vi vet at slike lover fungerer. Og det er prinsipielt, effektivt, enkelt og praktisk gjennomførbart.

Vi fungerer uten smarttelefon

Forslaget ble overveldende og nesten utelukkende positivt mottatt, men det kom noen få kritiske innvendinger også. Noen hevdet at smarttelefoner brukes til å holde kontakten med venner og kjente, og at det å sette en aldersgrense vil ødelegge slik sosial kontakt. Men smarttelefonen er selvfølgelig ingen forutsetning for sosial kontakt, men dagens sosiale kontakt er derimot en effekt av vår avhengighet av smarttelefonen.

Avhengighet har ødeleggende effekt på livene våre.

Det er ikke slik at barn ikke klarte å holde god sosial kontakt før smarttelefonens inntog. La oss heller ikke glemme all negativ sosial omgang smarttelefonen medfører blant barn.

Noen hevdet også at analogien med alkohol, tobakk og gambling ikke er god fordi ingen av de trengs for å klare seg i fremtidens samfunn. Men barn trenger selvfølgelig ikke en egen smarttelefon for å klare seg i fremtiden heller. Man kan fint lære seg digitale verktøy både hjemme og i skolen uten å ha en smarttelefon i lomma som hele tiden påkaller din oppmerksomhet.

Andre hevdet at det er fint at barna har egen telefon for da kan de få kontakt med dem når som helst. Men det trenger man selvfølgelig ikke en smarttelefon til. Andre typer mobiltelefoner fungerer helt fint. Jeg foreslår ikke å regulere bruk av alle mobiltelefoner, bare smarttelefoner.

Det er smarttelefonen som er avhengighetsskapende, ikke en god gammeldags mobiltelefon.

Smarttelefonen er i ferd med å bli en forbannelse.

Moro i starten

Touchskjermenes inntog på det kommersielle markedet var for oss alle både gøy og spennende, men vi må nå innse at det på noen områder har gått galt. Smarttelefonen er i ferd med å bli en forbannelse, særlig for barn.

Jeg tror dette vil bli klarere fremover når vi ser langtidseffektene. Men spørsmålet vi alle kan og bør stille oss allerede nå er: Hvem tjener mest på at barn har og bruker smarttelefoner? Er det de kommersielle selskapene som utvikler og selger de?

Er det foreldrene som får litt fred og ro når barna sitter opptatt på smarttelefonen sin? Eller er det barna selv?

Det kan føles litt kjipt, men det er som kjent ingen skam å snu i tide.

Se også: Uro på NRK TV: Er du avhengig av mobilen?

Er du avhengig av mobilen? Programleder Leo Ajkic lytter til folks uro for sosiale medier. Og tester om han selv er avhengig.

Programleder Leo Ajkic lytter til folks uro for sosiale medier. Og tester om han selv er avhengig.