Hopp til innhold
Kronikk

Skummelt barnevern

Barnevernet kan splitte familier. Å miste et barn er en verre straff enn fengsel. Ett enkelt grep kan hindre at feil skjer i skjul.

Skygger foreldre og barn med ballong.

Vi trenger det for å sikre kontroll av barnevernet. Vi trenger det for å sikre en rettferdig rettergang, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Hør også på Ytrings radiosending om dette temaet på søndag kl 11:03.

I Norge er det lovfestet at alle rettsmøter, som et utgangspunkt, skal være offentlige. Dette prinsippet står så sterkt at det i 2014 ble inntatt i Norges grunnlov. Formålet med prinsippet er å sikre offentlig kontroll av rettssaker.

Alle skal kunne overvåke retten, og staten, slik at ikke overgrep og maktmisbruk skjer.

Dette er et viktig prinsipp. Selv om det ofte er ubehagelig for tiltalte i en straffesak at media eller andre følger rettssaken, er det viktig at de er der. At de formidler, og ser at alt går rett for seg.

I barnevernssaker er ikke rettshverdagen slik. Alle barnevernssaker er lukket. Det er kun parter og profesjonelle aktører som får være til stede.

Det er på tide å slippe til mediene for å unngå overgrep.

Staten Norge mener det ikke er behov for offentlig kontroll av disse sakene.

Den vurderingen mener jeg er feil. Når ingen fører kontroll av sakene, hvordan skal en da sikre at overgrep ikke skjer. For overgrep skjer. Det mener jeg må være uomtvistet.

Tolkes negativt

Jeg skal være den første til å si at barnevernet foretar seg mye bra. De hjelper familier som har behov for hjelp. Noen ser det selv, andre trenger hjelp til å se det. De griper inn. Som oftest til det beste for barna, og familien.

Men barnevernet har makt. Svært mye makt. De kan egenrådig splitte familier. Barnevernet kan bestemme seg for at dette ikke er godt nok.

Det er en skummel beslutning.

Fra det tidspunkt vil alt kunne tolkes i negativ retning. Og tro meg det tolkes.

Så er det de sakene de tar feil. For de tar av og til feil.

Et barn som ikke liker brød med sirup er et tegn på at foreldrene ikke gir nok variert kost. Eller at barnet ikke ønsket at ketchupen kommer borti pølsene er et tegn på overdrevet kontrollbehov. Dette er elementer som faktisk tas inn i en omsorgsvurdering.

Følger ikke loven

Barnevernet kan også være kreative. De kan kontakte Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) for å melde fra bekymringer rundt et barns fungering ut fra deres tolkning.

Deretter formidler de i retten at BUP er bekymret for barnets fungering. De glemmer bare å informere om at det er på bakgrunn av barnevernets informasjon BUP er bekymret.

Jeg har prosedert utallige ganger i fylkesnemnda.

Et av mange hovedinntrykk er at norsk rettsvesen som utgangspunkt legger til grunn at barnevernet har rett. Barnevernets vurdering, og oppfattelse av situasjoner, er rett.

Som privat part må en bevise annet.

Vi yter media for liten tillit om vi tror at de vil gjøre barnevernssaker til sosial nytelse.

I utgangspunktet skal det ikke være slik. Barnevernet har bevisbyrden. De skal bevise svakheter i foreldrenes omsorg. Min erfaring er at praksis ikke samsvarer med lov.

Det skal selvsagt sies at barnevernet også svært ofte har rett. De har fagkompetanse og noen ganger erfaring til å foreta nødvendige vurderinger.

Urokkelig murvegg

Men så er det de sakene de tar feil. For de tar av og til feil. Når ingen fjerde statsmakt overvåker, hvordan kan en da sikre at feilene blir fanget opp?

Som enslig prosessfullmektig for private parter kan en av og til føle en står og slår mot en urokkelig murvegg.

En hører historier fra barnevernssaker. Mange ganger tar jeg meg selv i å ikke tro på fortellingen. Så galt kan det ikke være tenker jeg.

Samtidig vet jeg at overgrep finner sted.

Et barn som ikke liker brød med sirup brukes som tegn på at foreldrene ikke gir nok variert kost.

Jeg har gjennom mitt arbeid som advokat opplevd dem selv, dessverre flere ganger.

Jeg mener det ikke er store forskjeller på straffesaker og barnevernssaker. Inngripenen i livet til de aktuelle parter i begge saker er enorme. Men å miste sitt barn er et større inngripen enn fengsel.

Ingen sosial nytelse

Når tanken bak åpne rettsmøter er å sikre offentlig kontroll mener jeg at Norge har for stor selvtillit hvis de tror at vi ikke trenger det i barnevernssakene.

Vi trenger det.

Vi trenger det for å sikre kontroll av barnevernet, og vi trenger det for å sikre rettferdig rettergang i fylkesnemnd og domstol.

Motargumentet mot åpne dører er hensynet til private parter, og selvsagt barna.

Barna skal skjermes. Det er jeg fullt og helt er enig i. Men vi yter media for liten tillit om vi tror at de vil gjøre barnevernssaker til sosial nytelse.

De må forholde seg til Vær varsom-plakaten. I tillegg kan domstolene pålegge referatforbud. Slik de ofte gjør i straffesaker.

Jeg mener overhodet ikke at alle barnevernssaker skal være offentlige og åpne for hvermannsen. Men jeg mener alle barnevernssaker, hvor private parter ønsker og aksepterer det, bør være åpne for media så lenge media anonymiserer saken ved omtale.

Jeg kan ikke se annet enn at det vil styrke rettssikkerheten til partene, og forhåpentligvis, med tid, styrke tilliten til barnevernet.

Hør kronikkforfatteren i debatt med barnevernet i NRK Ytring på søndag 19.august kl. 11:03 P2..

Følg NRK Debatt på Facebook