Stedet der jeg vokste opp vil mange kalle et belastet område. Groruddalen, Stovner. Tante Ulrikkes vei, for å være presis. Et sted med mange ulike minoriteter.
Det er et sted der noen klarer seg, andre faller og reiser seg opp igjen, en håndfull som utmerker seg, mange som er på feil spor og noen som dessverre ikke er blant oss lenger.
Jeg befant meg i et miljø der penger ikke bare er alt, men det eneste som teller. Lojalitet står øverst i en gruppe med venner som lett, og kanskje ubevisst, blir til en kriminell gjeng for samfunnet. Du blir akseptert ut ifra dine handlinger og hvor ekte du er.
En feil og du blir kuttet ut av gruppa og kan vente deg konsekvenser. Men dette var vanlig. Det var det vi levde for.
Vi var mange, men nå er vi få. Vi hadde alle forskjellige posisjoner i gruppa, noen var mer utsatt enn andre, og noen var selvstendige. Jeg skjønte tidlig at dette ikke kom til å ende godt for alle, men lojaliteten holdt meg dessverre tilbake. Lenge.
I en periode i livet mitt stod jeg alene. Meg mot gjengen, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg stod sterkest alene.
Min bakgrunn ledet meg til TV-serien 18, der jeg spiller bakmannen som rekrutterer unge inn i gjengmiljøet. For unge seere som dessverre ikke har nok kunnskap om realiteten, er jeg den kuleste! Men jeg vil gi en klinkende klar beskjed om at jeg har sett mine aller nærmeste venner bli ødelagt av nettopp bakmannen.
Jeg vil ta opp en viktig kamp med dem som rekrutterer våre barn, vår ungdom og Norges fremtid. De som kanskje direkte er med på å eskalere vold og rivalisering ubevisst. De som får dine barn til å ende opp i nyhetene eller bak murene. De som manipulerer ditt barn og lover dem gull og glitter.
Her må jeg prøve å trå forsiktig. Ikke alle kriminelle rekrutterer, og ikke alle ungdommer er lettlurte, heller. Ordet «kriminelle» høres veldig voldsomt ut, men det finnes ulike nivåer av det. Det er mange spilleregler i denne ligaen man må forholde seg til, men jeg vil snakke til de som er hjerteløse og lever med en skitten samvittighet.
Til deg som rekrutterer disse ungdommene: hva skjedde med deg på veien? Hvor mistet du det? Du er mest sannsynlig en smart mann, en mann som kan selge en stein uten verdi. En mann med en skarp tunge, som aldri tar et nei for et nei, men egentlig er du et utspekulert, manipulerende vesen som selv trenger hjelp.
De såkalt lettpåvirkede ungdommene faller for dine flotte merkeklær og glatte løgner. Du lærer dem gatas regler til punkt og prikke: Hva som står øverst og hva som ikke er akseptabelt, men du har ikke klart å holde spillereglene selv. Du har blitt ekskludert av din generasjon og ingen vil jobbe med deg lenger. Alle løgner du har fortalt har blitt avslørt. Alle folk du har satt opp mot hverandre til en krig har endelig snakket sammen. Dine kort begynner å bli få og de som bygde deg opp forsvinner, en etter en.
Du er nå i en alder der du ikke lenger kan selge smått, pose for pose. Din stolthet tillater ikke det. Dine venner og bekjente har kommet langt, noen har nådd nye høyder og ikke lenger måtte trenge å gjøre så mye, men pengene kommer fremdeles inn.
Andre har et stort nettverk, de har bygd et navn for seg selv og har mange inntektsmuligheter. Noen driver en såkalt ren butikk, de har avansert og selger store partier av gangen. Færre kunder betyr mindre risiko.
Noen står fremdeles på samme sted. Inn og ut av fengsel fordi gatene byr på mange overraskelser, men står stødig på sine bein og har egne premisser de nekter å bryte. Lojale soldater som burde tenkt mer på seg selv enn alle andre som drar dem ned.
Andre klarer å balansere mellom A4-livet og en dose med trygge moves som ekstra inntekt. Disse klarer som regel ikke å legge fra seg det gamle livet helt. Det kan være forståelig. Det føles trygt og enkelt med et par gode kunder som kan gi deg en ekstra månedslønn i ny og ne. Andre har sluttet helt og kommet seg ut av dette gamet.
De som er igjen, er deg og tystere. Du nekter å se deg selv i speilet og å innrømme dine feil. Du klarer mest sannsynlig ikke å bære dem heller.
Sterke ungdommer klarer å gjennomskue deg med tida, men du sitter alltid igjen med de svake. Disse blir dine løpegutter. Du gir dem arbeid og de selger, du gir dem ordre og de utfører.
All profitt går til deg, så du kan rette opp på dine feil og betale tilbake alle du skylder. Du lover løpeguttene dine investering og lys fremtid, mens du egentlig selger en løgn. En løpegutt som er en del av en gjeng føler seg sterkest når han er inkludert, en del av flokken. Han klarer ikke å stå imot fordi alle er på din side. Alle de du har manipulert, alle de svake.
De som stiller spørsmål og står imot, blir stående alene. Tålmodigheten strekkes langt, og tiden kommer aldri tilbake. Alt denne løpegutten håper på, er at du har rett. Han har vært lojal mot deg, tatt de tøffeste kampene for deg og spilt etter reglene du har lært han og likevel står han fremdeles på samme sted, mens alle de som har stått imot har begynt å avansere i livet.
Hva tror du skjer med disse ungdommene? Hvem skal man da skylde på? De naive eller løgneren?
For mange av de du lurer blir veien hjem en lang oppoverbakke. Noen klikker det helt for og de ender opp med psykiatri og DPS som sitt nye hjem. Dårlig selvbilde og ingen lys i enden av tunnelen.
Noen soner lange dommer i fengsel for en sak som ikke er deres. De stod opp for deg, men du er ikke der for dem når de kommer ut. Noen er i dyp gjeld hos kreditorer, andre har gitt opp livet helt. Likevel leter du fremdeles etter neste offer. Ble du også rekruttert på samme måte? Var du blant de svake ungdommene som falt for samme medisin?
Hvorfor kom jeg meg ut av dette miljøet?
Sjøl har jeg alltid visst hvem jeg var, hva jeg stod for og ikke minst hvor jeg vil i livet. Jeg har prøvd å tenke selvstendig og ikke tillatt hjelp fra et miljø. Når du ikke har noe uoppgjort med andre, så er du din egen sjef. Det som kreves, er å stå imot flokken og stå for dine prinsipper når det drar seg til. Aldri la noen tråkke deg ned. Det er ikke enkelt. Når du er dypt inne i et miljø, så kan tankene dine endre seg underveis og du blir dratt med.
Trenden med å rekruttere må ta slutt. Å utnytte ungdommer og gjøre dem om til løpegutter må bli til en skam. De unge må høre om dette her mer, de trenger informasjon. De trenger rollemodeller som kan fortelle dem hva som er riktig og hva som er galt.
Vi eldre med erfaring fra dette livet har et ansvar. Vi må stå frem som rollemodeller for de yngre. Det er oss de ser opp til. For meg spiller det ingen rolle om du har lagt det gamle livet bak deg eller ikke. Det viktigste er å veilede ungdommene i riktig retning.
For kriminelle selv som har levd sitt hele liv på andre siden av loven, prøver å finne veien tilbake, men det er ikke enkelt. Vi mennesker er altfor dømmende.
Disse såkalte kriminelle sitter med kunnskap og erfaring som ikke finnes i skolebøkene og hvis våre ungdommer mislykkes, så kan neste offer bli din sønn.
Da blir dette en ond sirkel som aldri tar slutt.
