Skammen jeg skjuler

Andre ser en engasjert politiker med en god jobb. Men inni meg finnes en skam jeg gjør alt for å forklé. Jeg ser ingen vei ut av det. Tør ikke gå videre på karrierestigen, og tør ikke kaste inn håndkledet.

Skam

Illustrasjonsbilde.

Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix
Kronikkvignett Ytring

Jeg har skjønt at min psykiske helse har vært skral fra så lenge jeg kan huske. Jeg hadde angst, sterk skamfølelse og suicidale tanker fra før barneskolen. Jeg var skoleflink, godt likt, god i idrett, samfunnsengasjert og hadde mange venner, og fikk gode og oppmuntrende tilbakemeldinger, men det hjalp aldri.

Jeg torde aldri ta på alvor de positive tilbakemeldingene jeg fikk, for det kunne da ikke være sant. Det tør jeg fremdeles ikke.

Selvfølelse og selvtillit

Når skammen råder i livet, virker alle slike kompliment eller bekreftelser mer eller mindre som hån. Det gjør en utrygg i stedet for å styrke en. I voksen alder har jeg lært at det er forskjell på selvselvfølelse og selvtillit. Det sistnevnte er visstnok forståelsen av at man innehar kompetanse på ulike områder, men førstnevnte er opplevelsen av hvem vi er. Jeg kan konkludere med at selvfølelsen alltid har vært skral.

Jeg kan konkludere med at selvfølelsen alltid har vært skral.

Det kommer noen bølger innimellom hvor jeg mener jeg nærmest er den eneste i verden som er tenkende, har innsikt og er skarp, men det farer fort. Slike perioder er veien mot kognitiv ensomhet og depresjon.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Halvoffentlig person

Så hva gjør man når skammen er så rådende i livet? Vel, jeg som kanskje mange andre, velger å forkle den i selvsikkerhet og kyndighet i sosial omgang og arbeidsliv. Ikke minst det siste.

Utad er jeg lokalpolitiker og i den forbindelse semi-offentlig, blir ofte gjenkjent og kontaktet.

Hvem er jeg? Utad er jeg lokalpolitiker og i den forbindelse semi-offentlig, blir ofte gjenkjent og kontaktet. Jeg har også en relativt høy stilling i en anerkjent og attraktiv bedrift i regionen, har flere lederverv, bredt interessefelt, sju års høyere utdanning og stor omgangskrets. Likevel føler jeg meg ikke arbeidsfør.

Jeg bruker arbeid og engasjement aktivt for å forkle angsten, den manglende selvfølelsen og ergo skammen. Jeg vil ikke at noen skal se hvor skjør og dårlig jeg egentlig er. Den beste måten å holde dette skjult, er å late som om jeg er skapt for å være i full vigør og har struttende selvfølelse.

Små ting forsterker angsten

Rasjonelt sett skulle jeg kanskje vært med på å gi psykiske lidelser et ansikt, men det tør jeg overhodet ikke. Skammen, som du jo vet. I stedet later jeg som den ikke eksisterer, ved å jobbe hardt og målrettet, skape resultater og blidgjøre ledere. Inni meg dør jeg mer og mer.

En forglemmelse av å sende en e-post eller ta en telefon kan gi våkenetter, sammenlåste kjever og tanker om døden.

Jeg bytter jobb relativt ofte, men da helst i forbindelse med at jeg påtar meg større ansvar og dermed klatrer på karrierestigen. På en god dag er det jo nettopp det jeg vil, men jeg makter det bare ikke i det lange løp. Små ting er med på å forsterke angsten. Det kan være forglemmelse av å sende en e-post eller ta en telefon. Dette gir våkenetter, sammenlåste kjever og tanker om døden. Igjen skaper dette en ond sirkel ved at jeg da må skjule dette ytterligere ved å gi inntrykk av at jeg anser det som en bagatell, og viser til større og viktigere ting jeg har brukt tiden på.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Fysiske utslag

Dette går selvsagt ikke i det lange løp, og sykemeldinger har kommet. Da har jeg oppnådd det ultimate nivå av skam. Sammenbrudd! En synliggjøring av skjør, mental helse. Jeg bøter på dette med å lyve. Sier det var noe fysisk som har vært utredet og at et lite inngrep skal få orden på sakene. Det er ofte sant, i og med at jeg gjerne får psykosomatiske utslag etter lange perioder med å forkle skammen. Jeg har hatt låst rygg, hukommelsessvikt, pustebesvær og mye annet. Ettersom jeg er forholdsvis ung (noen år igjen til 40), har jeg lenge igjen i yrkeslivet.

Sykemeldinger har kommet. Da har jeg oppnådd det ultimate nivå av skam. Sammenbrudd!

Hvordan kan jeg klare å komme ut av denne onde sirkelen, og det mest sentrale spørsmålet – hvor lenge kan dette fortsette? Ikke så lenge som jeg har igjen før jeg når pensjonsalder i alle fall, det kommer til å skjære seg fullstendig lenge før det. Så hvilke grep må jeg ta? Jeg kunne studert mer om ikke det var for at jeg har maks forbruk hos lånekassen, dermed er denne løsningen uaktuell. Jeg kunne drevet for meg selv, men da må jeg ha hjelp, for sammenbruddene har jo sin faste visitt. Hjelp tør jeg heller ikke ha da disse vil komme nærmere meg på mange vis, og da kan jeg komme i fare for å eksponere den skjøre psyken min ytterligere.

Jeg kan fortsette å bytte jobb, men med kun et rekordlangt arbeidsforhold på to år, resten på rundt ett år, vil det se merkelig ut på en CV etter hvert å støte bort nye arbeidsgivere. Dessuten vil jeg da etter hvert ha vært i så mange bedrifter at «alle» kjenner til meg.

Tør ikke søke

Jeg ser to reelle alternativer: Topplederstilling eller trygd. Jeg er klar over at det høres ut som en replikk fra en absurd komedie, men det er nå sant. Toppleder fordi min selvinnsikt sier jeg er god til å lede, delegere, ha overblikk og få ting gjort. Ved å være den som styrer kan jeg sy sammen trådene sammen et sluttprodukt, og etter min vurdering gitt meg mindre arbeidsbyrde.
Jeg er klar over at det er en uriaspost å være leder, spesielt med tanke på personalansvar. Likevel er det stor forskjell på rollene som i mitt tilfelle vil være positivt. Jeg må vise meg for meg selv, og ikke mange andre med hensyn til resultater. I tillegg vil jeg ha større råderett over min egen arbeidshverdag.

Jeg kommer aldri til å tørre å søke en lederstilling. Det blir for skamfullt å sende signaler ut om at jeg tror jeg er noe.

Slik arbeidspresset er på meg nå, vil det være mindre i en lederstilling. Likevel kommer jeg aldri til å tørre å søke en lederstilling. Det blir for skamfullt å sende signaler ut om at jeg tror jeg er noe, at jeg evner å ha jobben. I denne prosessen ville jeg følt meg altfor gjennomsiktig og derfor skjør.

Skammer meg bare ved tanken

Så til det andre og kanskje mest reelle alternativet – trygd. Men hvordan kan man argumentere for trygd med en slik bakgrunn? Hvordan kan jeg si til saksbehandler på NAV at jeg egentlig ikke er arbeidsfør? Det ser da vitterlig ikke slik ut på mine arbeidsmeritter? Jeg er bare ikke arbeidsfør – oppriktig talt. Jeg vet ikke om noen diagnose kan hjelpe meg på vei, og tør jeg søke om trygd? Det er et nødvendig onde, men jeg skammer meg bare ved tanken. Dessuten orker jeg ikke å skulle måtte gå inn i argumentasjon om hvorfor jeg har mestret.

Jeg kommer muligens ikke til å få svar på dette, for jeg vil ikke ta opp problemstillingen med noen. Jeg må selvsagt signere innlegget «Anonym» – for aldri i verden om noen skal få vite at dette gjelder meg.