Hopp til innhold
Kronikk

Siste nytt fra bekymringsbransjen

Bloggerne overdriver sin egen betydning. Man blir ikke syk av å lese en blogg.

Still fra Debatten

Diskusjonen om kroppspress preges av manglende kunnskap og bloggernes overdrevne forestillinger om egen betydning, skriver kronikkforfatteren. Her fra «Debatten» i NRK1 tirsdag 19.3. Her er (f.v.) Kommentator i Aftenposten Helene Skjeggestad og bloggerne Sophie Elise Isachsen, Kristin Gjelsvik og Linnéa Myhre i studio hos programleder Fredrik Solvang.

Vi som leste bladet «Romantikk» da det var på topp, fikk del i noen ganske horrible kjønnsroller. Kanskje ble vi påvirket av det, men vi rista det av oss og gikk videre i livet.

Det gjør bloggfølgere antagelig også i dag. De endrer seg og går videre, uten at det å ha fulgt en blogger i perioder har ødelagt livene deres.

Snakket og bekymringene for at «følgerne» er som en statisk masse, er typisk i kroppspressdebatten. Premisset er at ingen forandres, går videre i sine liv og finner på noe annet enn å lese blogg.

Kroppspress-begrepet ser ut til å ha en magnetisk dragning på media.

Hvem tror for alvor at en «følger» ikke selv er et tenkende menneske? Det er ikke farlig å lese en blogg. Man blir heller ikke syk av det. Uansett hvor «ansvarlige» bloggere som Linnéa Myhre mener seg å være for konsekvensene av bloggingen, så må en stille spørsmål ved en forståelse som går ut fra at mennesker «påvirker» hverandre som om de var biljardkuler.

Overdreven betydning

I «Debatten» 19. mars var bekymringen for følgerne påfallende stor, og diskusjonen preget av bloggernes overdrevne forestillinger om egen betydning. Kroppspress høres mer ut som et virus som spres, enn som et sosialt fenomen, og det som er ment å bidra til en løsning, blir i stedet en del av problemet.

Når blogger Kristin Gjelsvik går ut mot Sophie Elise og gir henne en posisjon som «Norges farligste forbilde» er det grunn til å spørre hva som gis samfunnsmessig oppmerksomhet og hvem som gir bloggverdenen og influensere en er slik posisjon?

Jo, det er ministre, media og sponsorer og bekymringsbransjen. Selvbeskuelsesblikk, overdrivelse av egen innflytelse, en krangel om hvem som er verst, ønske å være «forbilder» og finne «ordentlige måter å snakke om komplekser på», har blitt en vei inn i ellers seriøse debattprogram. Kroppspress-begrepet sirkulerer i den offentlige samtalen og ser ut til å ha en magnetisk dragning på media.

Tvilsomme tall

Man kan jo spørre seg hvorfor redaksjonen i «Debatten» fant temaet så viktig og sensasjonelt at NRK ble talerør for «bloggeroppgjøret». Uansett trekkes vi enda en gang med inn i bloggernes forenklede verden, og alt kroppen er og handler om, er noen bestemte former for utseende.

Kroppspress høres mer ut som et virus, enn som et sosialt fenomen.

Programmet viste til høye tall om forekomst av «kroppspress», uten referanse til hvor tallene stammer fra. Problemet er at tallene om hvem som «lider» under kroppspress er basert på tvilsomme data.

Det finnes ikke god forskning på «kroppspress». Hva vites om de som følger? Er det virkelig disse ungdommene som er ekstremt sårbare? Hva med ungdom og andre mennesker som er virkelig syke, er på flukt, lever i fare, og lever i og med helt andre kropper, som har helt andre prosjekter i livet enn å operere rumpeballene?

Foreldrenes betydning

Utenfor bloggverdens forståelse av kroppen som utseende og visuelt objekt, eksisterer det en omfattende fagkunnskap som mediene overser.

I denne kunnskapen ses kroppen som vår egen eksistens og alt vi sanser, opplever og føler er ressurser for oss i livet, vi kan guides videre til å reflektere over hvordan kroppen brukes og leves slik den er.

Vi står fattige tilbake med deltagere som ikke kan tenke utover bloggsfæren.

I en svensk avhandling, skrevet av Kristina Holmqvist Gattario ved Göteborgs universitet, kommer det fram at ungdommer med et positivt forhold til egen kropp, har til én ting til felles: De har foreldre som ikke fokuserer på kropp og utseende.

Forskeren har fulgt 1000 svenske ungdommer, fra ulike sosiale lag, i elleve år. Hvert tredje år har de blitt spurt om sitt eget forhold til kropp og utseende. Ungdommene er opptatt av hva kroppen deres kan gjøre, framfor hvordan den ser ut.

Foreldrene drev selv ikke med kroppsmodifiserende praksiser, men fortalte sine barn at det viktigste er hvordan de er som mennesker, ikke et bestemt utseende. En tredje ting de tilfredse ungdommene har til felles, er at de hadde et bevisst og kritisk forhold til medias kroppsideal.

Glem utseendet, lev og bruk kroppen

Blogger-debatten holder først og fremst liv i at bloggerens univers deles i offentligheten som om det var en viktig begivenhet for alle. Bloggerne får bekreftet at de nok er uenige, men vil tross alt det beste, og de kan fortsette sin business.

Å invitere ungdom til reflektere over hva som er godt, behagelig og gir nytelse i livet hører vi lite om. Når kroppspress omtales slik, står vi fattige tilbake med deltagere som ikke kan tenke utover bloggsfæren og sin egen status.

Det er ikke farlig å lese en blogg.

Her er det ikke plass til gode kropper, og at visdommen våre kropper besitter burde være det primære utgangspunkt – ikke den billedlige kroppen i bloggverdenen.

Heldigvis finnes det et mangfold av menneskelige kropper med prosjekter der det å ta ansvar handler om omtanke og egenverdien til hver enkelt slik de er.

Kroppens visdom gjelder også for bloggerne. Bruk den!

Se Debatten:

Er Sophie Elise Isachsen Norges farligste forbilde slik Kristin Gjelsvik påstår? Er det virkelig sant at en bloggers komplekser smitter over på unge?

Er Sophie Elise Isachsen Norges farligste forbilde slik Kristin Gjelsvik påstår? Er det virkelig sant at en bloggers komplekser smitter over på unge?