Det er mange ømme tær der ute. Så trå forsiktig, folkens. Noen kan jo få vondt.
For en finfin regel. Bare ikke i offentligheten.
Her vil man tidvis trampe på andres føtter. Noen ganger må det gjøre vondt, også.
Hvis ingen noensinne skal bli lei seg, vil mye viktig forbigås i stillhet. Hvis ingen konfronterer hverandre, kollapser kommunikasjonen vi er avhengige av på samfunnsnivå.
Det er lett å glemme. Denne uka fikk vi et nytt eksempel.
Obligatorisk refleksjonstid
Forlaget Cappelen Damm ønsket å erstatte «fy faen» og «ræva» med «fy søren» og «elendig» i et romanutdrag fra Henrik Langelands Verdensmestrene. Det skulle brukes i en leseprøve for 10. klasse.
Heldigvis har forlagsdirektør Tom Harald Jensen beklaget. Dette var en blunder, og ikke forlagets policy.
Ferdig snakka, kunne man mene. Men når slike forestillinger oppstår i norsk offentlighets innerste sirkler, er det obligatorisk refleksjonstid, som det heter.
Den opprinnelige argumentasjonen var nemlig urovekkende: «Det er veldig mange tekster som det ikke passer å bruke av ulike grunner,» sa forlagets grunnskolesjef til VG. «Det kan være fordi de er politisk betent, uheldig i forhold til religion, diskriminering og lignende. Tekstene skal ikke støte noen.»
Glasuren på krenkoramakaka
Dette er sensibilitet på speed. Det er glasuren på krenkoramakaka. Og uttrykk for en underlig nymoralisme, der Gud, familien og fedrelandet er byttet ut med andre verdier som voktes med samme nidkjærhet.
Nå, som da, er kravet at du holder deg på en veldig smal sti. Og nå, som da, hviler det på fundamentale misforståelser: At man har rett til ikke å bli støtt. Og at alt problematisk forsvinner hvis man ikke snakker om det.
Man har ikke det. Og det er ikke slik.
Ingen skal tåle hets eller hatefulle ytringer. Det er topp med økt bevissthet om dette.
Men vi må tåle at andre har verdier vi ikke deler. Selv om vi blir fornærmet av det. Hvis ikke vil folk med avvikende meninger eller en uvøren stil holder seg unna offentligheten. Og vi blir som samfunn dårligere til å løse problemer i fellesskap.
Pervertert toleranse
Både blunderen og beklagelsen i Cappelen Damm er tegn i tida. Blunderen føyer seg inn i rekken av eksempler på pervertert bruk av toleransebegrepet.
Perversjonen oppstår når man ser ømme tær over alt og tar rollen som vokter av alle disse ømme tærne. Selv når ingen av tærnes eiere har bedt om det.
Disse vokterne mener stort sett godt, men de mangler tvil og tvisyn. De ivrigste er i konstant kampmodus og krever at alle andre skal trippe forsiktig rundt.
De slår hardt ned på ethvert overtramp. Selv der ingen føler seg trampet på.
Dette er mistankens hermeneutikk i praksis. Og den har potensielt ødeleggende konsekvenser: Flere kjenner ekstra godt etter. Flere følger ubetenksomt med. Flere lar seg presse til å holde kjeft.
Til sammen bidrar dette til et destruktivt debattklima.
Unge folk leder an
Paradoksalt nok er den nye overfølsomheten mest utbredt ved institusjonene som er mest avhengig av tanke- og ytringsfrihet. Andreas Halse påpekte dette i en god kommentar for en stund siden.
På Yale krevde man at to professorer som hadde stilt et spørsmål om Halloween-kostymer skulle miste jobben. Ved Universitetet i Oregon ville man bytte ut Martin Luther King Jr. Sitt ”I have a dream”-sitat fordi det ikke var inkluderende nok for andre marginaliserte grupper, som transpersoner og homofile.
Paradoksalt nok er det også studentene, altså unge og presumptivt smarte folk, som leder an.
Det er blitt såpass giftig at amerikanske komikere nå skygger unna den lukrative college-scenen. Blant dem er Chris Rock. I Storbritannia gjør John Cleese det samme.
Cappelen Damms tabbe er en – litt mer uskyldig – bit av dette. Men også forlagsdirektørens beklagelse vitner om at ting endres.
Flere krenkelseskrangler
For noen år siden hadde vi en Pippi-debatt om beslektede problemstillinger. «Negerkonge» ble til «sydhavskonge». SVT lagde også en nyinnspilling der de fjernet scenen hvor Pippi lager «kinaøyne». Det kom ingen beklagelser av typen vi fikk denne uka. Ingen la seg paddeflat.
En sunn refleks kan dermed se ut til å ha fått fast feste i norsk offentlighet. Men dette er neppe avgjort. Når den generelle samfunnsdebatten polariseres, kan vi få flere og mer høylytte krenkelseskrangler i Norge.
Da gjelder det å skille klart mellom hensyn det er på sinn plass å ta og de hensynene man ikke skal bry seg om, mellom den uakseptable sjikanen og de støtende ytringene vi må tåle.
Mellom reelle debatter om språkets betydning for reproduksjon av diskriminerende holdninger og krav om at stadig flere helt vanlige uttrykksmåter må fjernes fra vokabularet.
En åpen diskusjon
Man må, for eksempel, gjerne mene at folk har reaksjonære meninger, et utdatert syn på kjønn, etnisitet og seksuell orientering. Eller det stikk motsatte. Man må gjerne mene at en tekst er dårlig, umoralsk eller politisk ugrei.
Men ikke krev at forfattere endrer verket sitt, at bestemte bøker skal utstyres med varseltrekanter eller at man må passe munnen sin for å få beholde jobben.
Ta en åpen diskusjon istedenfor.
