Selvmord og mental førstehjelp

«Dette er selve definisjonen på meningsløshet» er en setning som har gått igjen siden vi måtte ta farvel med et av de aller fineste menneskene på Sørlandet.

Å miste ham til mørket er et ubeskrivelig og meningsløst tap. Først og fremst for ektemannen. For de to barna. For alle de nærmeste. Og også for alle oss som kjente, beundret og var så glade i Petter.

I begynnelsen av mai avsluttet Petter N. Toldnæs sitt liv, bare 44 år gammel. Både som politiker, kommunalsjef og medmenneske, levde Petter et liv i åpenhet. Derfor har familien valgt å være åpne om hvordan han døde, og har også ønsket at jeg skriver denne kronikken i håp om at det kan bidra til at andre får hjelp når mørket tar overhånd.

Jeg hater det mørket som kommer og hvisker: «Problemene dine kan aldri løses. Du er helt alene. Og du gjør alle en tjeneste om du forlater livet nå!»

Vi snakker så ofte om selvmord som om det er et valg. Personlig tror jeg ikke selvmord er et valg. Ingen velger å få kreft. Og ingen velger mental sykdom.

Selvmord er sykdom. En sykdom som kan komme snikende. Over natten. Eller som lyn fra klar himmel.

Vi driller og driller på førstehjelp. Plaster og bandasjer. Kjøle ned brannsår. Stoppe blødninger. Hjerte- og lungeredning. 2 innblåsinger. 30 kompresjoner. Men vi driller ikke mental førstehjelp. Lærer ikke å bandasjere tretthetsbrudd på sjelen.

Mental førstehjelp må inn på skoler, arbeidsplasser og legevakter. Vi må øve som Harry Potter og gjengen hans på hva vi skal gjøre når mørket og håpløshetens desperanter kommer for å suge livet ut av oss.

Det mest krevende faget på trollmannsskolen Galtvort er mental førstehjelp. Elevene driller og driller på å kalle frem lyse minner som er sterke nok til å holde det dødelige, kalde mørket på avstand.

På samme måte må vi alle drille oss selv i å huske at mørket tar feil. Huske at det alltid finnes løsninger. For vi er ikke alene når hver celle i kroppen vår skriker at vi er det. Alle menneskene som møter i en begravelse, vil mye heller møte opp for å avverge en begravelse.

Vi må huske å si det til hverandre: «Du er ikke alene!» Og mene det. For skal ordene bety noe, må vi våge både å stå i og å snakke høyt om det vonde. Våge å be om hjelp. Våge å gi det.

Menn er mest utsatt for selvmord. Kjønnsroller sitter i kroppen lenge etter at de er skrevet ut av grunnloven. Menn skal være sterke. Fikse. Tåle.

Så denne uken tok jeg praten med mine sønner: «Hvis du noensinne føler at livet ikke er verdt å leve, hvis du noensinne vurderer å ta livet av deg selv, skal du huske denne samtalen. Du skal ringe meg. Og vi skal løse ting. Sammen!»

Vi kan alle bli bedre på å se og tåle oss selv og hverandre. Grave under overflaten. Bunnløs fortvilelse er tabu i samfunnet vårt. Vi snakker ikke om det. Vi holder fasaden. Som medmennesker kan vi gjøre mye med dette. Men vi trenger også et helsevesen som tar selvmord på større alvor. Et helsevesen som våger å vise omsorg.

«Selvmordstanker» sto listet opp som bivirkning på en medisin en av mine nærmeste nylig fikk skrevet ut for epilepsien sin. Jeg kaller ham Ola. Under opptrappingen ble tankene hans mørkere og mørkere. Han gav beskjed til legen, men fikk tilbakemelding om å holde ut. Det skulle bli bedre. Det ble verre.

En dag mumlet han, nesten som han ikke ville at jeg skulle høre det:
«Jeg er så redd! Jeg har sittet med kniven på håndleddet to ganger denne helga. Jeg vil ikke dø, men medisinene inne i hodet mitt sier at jeg skal gjøre det».

Her begynte kampen om å få hjelp. Nevrologen henviste til psykolog i det øyeblikket han hørte hvor alvorlig situasjonen var. Ventetid: Tre måneder! Nevrologen sendte ny henvisning. Understreket at dette var en akuttsituasjon. Sykehuset (det samme sykehuset som nevrologen sendte henvisningen fra) holdt på sitt. Tre måneder ventetid.

Det måtte tre (!) henvisninger og utallige telefoner fra helsepersonell til før Ola fikk snakke med et psykologisk team i én time. Da teamet endelig kom på banen, fikk vi fremdeles ingen hjelp – kun beskjed om å gjemme alle skarpe gjenstander og ha Ola under oppsyn 24 timer i døgnet. Hjemme. Alene.

Et menneske med kniven på håndleddet ble bedt om å vente tre måneder på behandling. Når han til slutt kom gjennom nåløyet, gikk de fem første møtene hos psykolog med til å fylle ut lovpålagte skjemaer. Ikke til å prate eller motta omsorg. Psykologen syntes det var like frustrerende som pasienten.

Ola trappet ned epilepsimedisinene og selvmordstankene forsvant etter noen uker. Han var «heldig» og visste at årsaken var kjemisk og at det ville gå over. I tillegg hadde han pårørende som var der. Hvert minutt. Dag og natt. En bekjent av meg mistet mannen til selvmord mens hun tok en kjapp dopause. Så her holdt vi åpen dør til do. Og nattevakt.

Med medisinene ute av kroppen, kom epilepsianfallene tilbake. Og dørene til sykehuset åpnet seg igjen.

Familien vår har levd lenge med fysisk sykdom. Når et barn blir akutt fysisk syk, kommer en ambulanse eller jeg kjører til akutten, et helt team tar imot oss, og vi ser den aller beste siden av helsevesenet vårt. Hver gang. Også når det er falsk alarm. «Det er bedre at dere komme inn en gang for mye enn en gang for lite», får vi beskjed om. Uansett hvor ofte vi er innom.

De gangene jeg har vært pårørende når livstruende psykisk sykdom har rammet, har jeg sett en helt annen side av landet vårt. Da handler alt om skjemaer og kostnadseffektivitet, ikke om omsorg og livskvalitet. Hvis vi mener at vi ikke har noen å miste, må vi klare bedre enn dette!

40 mennesker dør av epilepsi i Norge hvert år. Derfor blir det tatt på alvor om en ringer 113 ved anfall.

Over 650 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år. At vi som fellesskap fremdeles ikke tar psykisk helsevern på større alvor, er for meg ufattelig. Å tro at vi sparer penger, som samfunn, på å bygge ned psykisk helsevern og la folk bare ha det vondt, er både umenneskelig og ineffektivt.

16. mai tok vi farvel med Petter. Med musikk. Taler. Blomster. Fellesskap.

Hadde Petter selv vært der, hadde dagen vært perfekt.
Han var ikke det. Hovedpersonen manglet.
Hans død vil for alltid være meningsløs.
Tomrommet etter ham kan ikke fylles.

Men kanskje ...

Kanskje kan Petter være den personen som gjør våre ord om til handling når det gjelder forebygging av selvmord? Kanskje kan åpenheten Petter holdt fast i så lenge, bane vei for en ny åpenhet?

En åpenhet om det vi fremdeles ikke får til. Som samfunn. Og som enkeltindivider.

Jeg håper det. For ingen av oss klarer å møte det mørkeste mørket alene. I alle fall ikke om vi ikke snakker med hverandre om det.