NRK Meny
Kronikk

Rett til å bli lurt?

Om Den norske kirke tok inngangspenger for å kanalisere Jesus, ville det vært sammenlignbart med prinsesse Märtha Louises virksomhet. Inntil da er det to vidt forskjellige ting.

Prinsesse Märtha Louise

Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng har fått mye kritikk for sin engleskole og for å arrangere seminar med det selværklerte mediumet Lisa Williams i Norge.

Foto: Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

Dette er et svar på kronikken «Uærlig englehets» av Anne Kalvig.

Forleden dag så jeg en reklame for et bøyd kobberrør som skulle kunne «revitalisere» vannet i huset mitt. Slik revitalisering gjør visst at vannet tas bedre opp i kroppen, noe som vil gi meg økt energi og at jeg vil føle meg friskere. Det reduserer irritasjoner og uttørking av huden, gir meg finere hår, vasker tøyet mitt bedre, får vannet og morgenkaffen til å smake bedre, og får plantene mine til å gro bedre. Det høres fantastisk ut, og prisen for dette litt bøyde kobberrøret? Kun kr. 8250.

Om det skulle være for dyrt, kan jeg kanskje oppnå samme godfølelse ved å kjøpe en trekloss til 4500 kroner? Ja, det er prisen for et firkantet, lite trestykke som ifølge produktomtalen tiltrekker seg Rudolf Steiners fire typer «etere», differensierer og konsentrerer dem, og så reflekterer dem ut i mange hundre meters omkrets. Det skal visstnok være nyttig for et eller annet.

Er vi urimelige?

Mange reagerer på slik markedsføring. Ja, noen vil til og med kalle det svindel. Det finnes ingen dokumentasjon på at det å føre drikkevannet i huset gjennom et slikt krummet rør har noen som helst innvirkning på vannmolekylenes struktur og kvalitet, og det strider også mot elementær fysikk og kjemi. Det finnes selvsagt heller ingen dokumentasjon på at treklossen har noen som helst annen effekt enn som en ekstremt overpriset brevpresse. Noen kjøpere vil likevel hevde at det virker for dem.

Det høres fantastisk ut, og prisen for dette litt bøyde kobberrøret? Kun kr. 8250.

Gunnar R. Tjomlid, blogger og forfatter

Religionshistoriker Anne Kalvig stiller spørsmålet om hvorfor så mange angriper prinsesse Märtha Louise for det hun mener bare er uskyldig nyåndelighet . Skal ikke prinsessen ha lov til å tro på det hun vil? Er vi urimelige som kritiserer henne så hardt når Den norske kirke også tilbyr «håp, trøst og forsoning»?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Selger drøm og fantasier

Prinsesse Märtha Louise selger ikke treklosser. Hun selger heller ikke kobberrør. Men det hun har til felles med disse kremmerne er at hun også selger drøm og fantasier. Hun selger «readinger» og healing, og hun markedsfører det med englefjær og falske håp om kontakt med dine avdøde kjære . Prinsessen gjør altså butikk på folks virkelighetsfornektelse, og dokumentasjonen på at hun kan levere noe av dette er naturlig nok fraværende.

Den britiske psykiateren Ben Goldacre kaller kjøp av denne type humbug for «en selvpåført, frivillig skatt på vitenskapelig kunnskapsløshet» . Kanskje er det så enkelt, men i Norge har vi likevel et lovverk som skal beskytte forbrukere mot slike falske påstander. I Markedsføringsloven heter det: «Påstander i markedsføring om faktiske forhold, herunder om ytelsers egenskaper eller virkning, skal kunne dokumenteres. Dokumentasjonen skal foreligge på annonsørens hånd når markedsføringen skjer.»

Et produkt som ikke eksisterer

Men er det egentlig så farlig om folk bruker penger på dyre show hvor man loves muligheten til å snakke med engler eller døde mennesker? Skal ikke folk få lov å bruke pengene sine på hva de vil? Noen vil innta Goldacre sitt standpunkt å hevde at «de lettlurte» må få lov å kaste bort pengene sine på tull hvis de ønsker det. Jeg synes det er en uansvarlig holdning. Samfunnet har et ansvar for å beskytte forbrukere mot svindel.

Hun selger i realiteten et produkt som ikke engang eksisterer.

Gunnar R. Tjomlid, blogger og forfatter

Kalvig snakker om «religions- og ytringsfrihet», men dette handler ikke om å kritisere prinsessen for det hun tror på. Om hun vil skrive bøker eller gi intervjuer hvor hun forteller folk om sine dialoger med engler og kontakt med døde, er det helt greit. Vi kan fnise litt av det og vi kan ignorere det som fjas. Men vi kan ikke overse det at hun forsøker å gjøre til levebrød salg av tjenester som bryter med naturlovene og ikke har noen dokumentert effekt. Hun selger i realiteten et produkt som ikke engang eksisterer.

LES OGSÅ: – Gi faen i dette kyniske våset

1500 kr. for Guds tilgivelse

Hva så med kirken? Lover ikke de også noe de ikke kan dokumentere realiteten av? Evig liv, for eksempel? Det er ikke så rent lite. Og de må også ha penger for å drive med sitt, så hva er egentlig forskjellen, spør Kalvig.

Her bommer dessverre religionshistorikeren grovt. Den norske kirke er finansiert via skatteseddelen. Det er også Human-Etisk Forbund. Alle formaliserte tros- og livssynssamfunn får statlig støtte ut fra en medlemstallsbasert fordelingsnøkkel . Det er en rettferdig ordning som skal støtte opp om folks tros- og livssynsfrihet. Men om Den norske kirke begynte å ta høye inngangspenger for å kanalisere Jesus fra Nasaret første søndag i hver måned, ville vi reagert. Hvis presten sto i alteret med en betalingsterminal og belastet kredittkortet ditt med 1499,90 kroner for en oblat, en skvett billig rødvin og Guds tilgivelse, ville vi reagert. Denne forskjellen er ikke ubetydelig, og det er derfor prinsessen møter så hard kritikk.

Hvis presten sto i alteret med en betalingsterminal og belastet kredittkortet ditt med 1499,90 kr. for en oblat, en skvett billig rødvin og Guds tilgivelse, ville vi reagert.

Gunnar R. Tjomlid, blogger og forfatter

Rett til å tro på engler

Leger som tilbyr sine pasienter behandling i strid med den beste medisinske vitenskap på området, kan miste sin legelisens . Produsenter av kosttilskudd som lover slankende effekter uten å kunne dokumentere dette, tvinges til å stanse markedsføringen . Hvorfor skal vi ikke da regulere de nyåndeliges kommersialiserte ytelser på samme grunnlag?

Jeg vil til min død forsvare prinsesse Märtha Louise sin rett til å tro på engler og at det er mulig å kommunisere med døde. Men jeg vil også til min død kritisere henne for å drive en kommersiell virksomhet hvis dokumentasjon for «ytelses virkning ikke foreligger hennes hånd når markedsføringen skjer». Det finnes ingen grunn til å akseptere noe unntak for udokumenterte salgspåstander under dekke av trosfrihet.

Med mindre Kalvig mener at vi må fjerne Markedsføringsloven og la alle som vil påføre seg selv den frivillige skatt det er å sluke falske påstander rått, må hun også anerkjenne at prinsessens markedsføring av egen næringsvirksomhet må underlegges samme krav til dokumentasjon. Det er intet høyverdig ved å kjempe for folks rett til å bli lurt.