Hans-Christian Gabrielsen døde brått og altfor tidlig bare 53 år gammel på post som LO-leder.
Hans levde liv er tett sammenvevd med fagbevegelsen og hele ideen om organisering, kamp og samarbeid.
Han begynte på gølvet og endte på toppen.
Det er en rød tråd fra alt han lært under de stolte fabrikkpipene til Tofte Industrier som læregutt til den ledergjerningen han har utført på Youngstorget frem til sin død.
Gabrielsen startet i lære og fikk sin første faste jobb på den nå nedlagte cellulosefabrikken Tofte Industrier i Hurum. Prosessoperatøren lærte ikke bare om papirproduksjon, men også om tillitsvalgtsarbeid. Tømmer og papir. Plikter og rettigheter.
Selvsagt ble han fagforeningsmedlem, etterhvert også ungdomstillitsvalgt og fikk stadig verv, oppgaver og ansvar. Han var også styremedlem i konsernutvalget til Norske Skog.
Selv om kontorarbeidsdagen var i Oslo sentrum, var Tofte med ham i hjertet og i glass og ramme.
Han ble ansatt i Fellesforbundet i 1996, først i forhandlingsavdelingen, deretter i landssekretariatet. Han ble nestleder i Fellesforbundet i 2003. Han har vært forbundssekretær i Fellesforbundet før han ble LOs andre nestleder i 2013.
Hans-Christian Gabrielsen ble valgt til LO-leder i 2017.
Foto: Audun Braastad / NTBSiden 2017 har han vært LO-leder for 900.000 medlemmer i 25 forbund. Planen var at han skulle sitte i tre hele perioder, nå ble det knapt èn.
Hans fremste rolle har vært å samle organisasjonen. Lytte og lede.
Han måtte vise vei og utvise klokskap på knivseggen mellom privat og offentlig ansatte. Oljeindustri og lavtlønte helse- og omsorgsarbeidere. EØS-strid, brennbar kraftpolitikk.
Det var viktig å stå på krav mot sosial dumping, for seriøsitet i arbeidslivet og øke kompetansen for arbeiderne.
Han var lun og hyggelig i møte med mennesker. Sterk og tydelig når det krevedes.
For en kar på 195 centimeter må det sosial kunnskap til for å møte fotfolk i øyehøyde. Gabrielsen klarte det.
Da pandemien traff landet for et år siden, ble det Gabrielsens lodd å lede LO i en krevende tid.
På rekordtid måtte politikk utformes, bedrifter reddes og arbeidsplasser trygges. At hans diplomatiske evner, politiske kløkt og lune lederegenskaper ble satt på prøve de ukene alt var på det mest uavklarte er lett å se for seg.
LO har mistet en respektert og avholdt leder.
Det er ingen selvfølge at man sier slikt.
