NRK Meny
Kronikk

Prioriteringene vi ikke vil høre om

Er det enklere for helsepersonell å tilby et avansert behandlingsalternativ, enn å møte sannheten om at medisinen av og til må gi tapt?

Vask av mannlig pasient

Undersøkelser har vist at svært syke og døende gjerne blir overbehandlet i stedet for å få omsorg som kan gjøre livets siste tid fredelig, skriver intensivsykepleier Kristin Halvorsen. ILLUSTRASJONSFOTO

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Det nærmer seg stortingsvalg og allerede går debatten varmt om dyr kreftmedisin som norske politikere vil eller ikke vil ta i bruk. Gahr Støre har vist at bare mediepresset blir sterkt nok, er han villig til å snu. Det vi ser nå er trolig bare starten.

Fremover vil det bli løfter og løgner i skjønn forening. Vi vil også møte syke mennesker med historier vi gjerne vi høre – der behandling gir gode dager til livet. For folk flest er det ikke vanskelig å forstå ønske om all mulig medisinsk behandling. Livet er kjært for de fleste av oss.

Denne kronikken handler om noen andre historier. De historier vi helst ikke vil snakke om og som er særlig tabu når prioritering av helsetjenester er på agendaen. Historiene om uverdig overbehandling. Behandling som overskrider grensen for når «nok er nok».

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Hvor langt skal behandlingen strekkes?

I dag finnes så mye avansert medisinsk teknologi og så mange behandlingsmuligheter at det er ikke alltid et spørsmål om hva man kan gjøre, men hva det er etisk rett å gjøre.

Hvor langt skal behandling strekkes innenfor de mulighetene som er tilgjengelige, når det eneste man oppnår er å utsette døden med timer, dager, eller kanskje noen uker?

Kristin Halvorsen, intensivsykepleier

Hvor langt skal behandling strekkes innenfor de mulighetene som er tilgjengelige, når det eneste man oppnår er å utsette døden med timer, dager, eller kanskje noen uker? Når behandling kun bidrar til forlengelse av lidelse? Når behandling blir uverdig, fordi det er teknologien som holder i livet, mens livet selv har varslet døden?

Slike dilemma speiler mediene sjelden, til tross for at de er en del av helsepersonells hverdag innenfor helsetjenestens mange kontekster.

Et økende etisk dilemma

Senter for medisinsk etikk, UiO, har gjennomført en undersøkelse om prioritering av helsetjenester til eldre og skrøpelige. Leger og sykepleiere som deltok i denne studien fortalte om situasjoner der svært skrøpelige gamle mennesker fikk smertefull, uverdig og utmattende behandling i livets sluttfase. De fortalte om hvordan svært syke og døende ble overbehandlet med avanserte smertefulle medisinske intervensjoner som dialyse, istedenfor å få omsorg som gjorde livets siste tid fredelig, og i den grad det var mulig, uten smerter og lidelse.

Funnene fra denne undersøkelsen er ikke enestående. Forskning, internasjonalt og fra Norge, viser at ikke-nyttig medisinsk behandling og overbehandling er et økende etisk dilemma.

Overbehandling som resurssluk

Problematikken omkring overbehandling belyses inntrykksfullt i The New Yorker i artikkelen Letting Go.

Svært syke og døende ble overbehandlet med avanserte smertefulle medisinske intervensjoner som dialyse, istedenfor å få omsorg som gjorde livets siste tid fredelig.

Kristin Halvorsen, intensivsykepleier

Vi møter en ung, nybakt mor med uhelbredelig lungekreft, der ingen behandling hadde effekt, og der hvert mislykkede behandlingsforsøk ledet til nye marginale behandlingsalternativ og mye lidelse, før hun til slutt ble lagt i kunstig koma, i pustemaskin på intensivavdeling, der hun senere døde. Vi møtte den gamle pasienten med kronisk og langtkommet hjertesvikt. Han døde tilkoblet massiv teknologi, i intensivavdeling, selv om det var opplagt at intensivmedisin hadde lite å tilføre.

Forfatterne hevder at en av hovedgrunnene til at helsetjenesten er kommet i et slikt behandlingstyranni, er at den ikke våger å møte pasientene, og seg selv med sin maktesløshet overfor det uunngåelige – døden. Historiene kunne like gjerne vært fra norske sykehus og intensivavdelinger. I artikkelen belyses i tillegg et annet betent tema: Det omfattende ressurssluk slik overbehandling innebærer.

Enklere enn sannheten

Behandling ved livets slutt skal først og fremst handle om hva som er den beste omsorg, på rett omsorgsnivå i livsavslutningen. Sekundært handler det om rett og god forvaltning av helseressurser. Her gis helsepersonell et stort ansvar for de prioriteringer som gjøres. Det er et spørsmål om hvor mye helseressurser det skal bruke på livsforlengende behandling med kun marginal nytte.

Vi må ikke glemme at uhensiktsmessig ressursbruk hos en pasient har konsekvenser for andre pasienter. Det kan synes som det i mange tilfeller er enklere for helsepersonell å tilby et avansert behandlingsalternativ, enn å møte sannheten om at medisinen av og til må gi tapt.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Bedre omsorg og mer rettferdig ressursutnyttelse

Behandlingsbeslutninger om å avstå fra videre aktiv medisinsk behandling for å gi god omsorg ved livets slutt, stiller krav til åpne og tverrfaglige samtaler pasienten og hans nære, om mulig, må lyttes til i beslutningene. Dette er kvaliteter ved kliniske beslutninger som er haltende i sykehus og sykehjemshverdagen.

Det kan synes som det i mange tilfeller er enklere for helsepersonell å tilby et avansert behandlingsalternativ, enn å møte sannheten om at medisinen av og til må gi tapt.

Kristin Halvorsen, intensivsykepleier

Behandlingsbeslutninger preges også av andre verdier som profesjonsmakt, påtrykk fra familie, frykt for å komme i medienes søkelys og ikke minst at dette er svært vanskelige beslutninger der det ikke finnes en fasit.

Det er noen hjelpemidler for å gi klinikere, pasienter og pårørende beslutningsstøtte, råd og veiledning i komplekse medisin-etiske beslutninger. Kliniske Etikkomiteer finnes i alle helseforetak og i flere kommuner. Helsedirektoratet har utgitt en veileder for avslutning av livsforlengende behandling for alvorlig syke og døende.

Beslutninger som ivaretar hva som står på spill for den enkelte pasient i vanskelige behandlingsspørsmål i livets avslutning, vil trolig bidra til en bedre og mer omsorgsfull behandling, samt en mer rettferdig ressursutnyttelse.