Posten ga et oppdrag til barn. Resultatet ligner ikke noe annet barn lager.

Når noen går ut fire dager etter en lansering og sier at dette er noe de aldri skal gjøre igjen, skaper det unektelig følelsen av at den interne evalueringen har vært barsk. «Noen» er i dette tilfellet Posten, som før helgen presenterte årets julefrimerker.

Frimerkene forestilte en hundevalp med nisselue på akebrett, og en smilende snømann på ski. Dette er utgangspunktet ikke figurer som er egnet til å provosere. Men det flere festet seg ved var pregløsheten over det hele, og pressemeldingen som bekreftet det alle kunne se. Frimerkene var laget av kunstig intelligens, gjennom et verktøy som var blitt brukt av to sjetteklasser ved Drøbak skole.

Det var bemerkelsesverdig at Posten, ved å legge et KI-program i barns hender, fikk tilbake tegninger som slett ikke bar preg av å være laget av barn.

For hva er det som gjør at vi ser at det er et barn som står bak en tegning eller en akvarell? Det er nettopp det røffe, det uferdige. Du møter menneske midt i utviklingen, kunstnerisk og eksistensielt. Unge individer fulle av følelser og tanker sender dem ut i verden, og gir det form på den måten de på dette tidspunktet kan.

Ved hjelp av kunstig intelligens blir nettopp denne røffheten borte. Du ser ikke innsatsen til barnet som prøver ut noe, som jobber med å gjengi noe de har sett for seg på et ark. I stedet ser du arbeidet til et verktøy som får ideen til en sjetteklassing og ideen til en proff tegner til å se helt like ut. Det går an å gruble over hvorfor Posten i det hele tatt hyret barneskoleelever når nettopp nivået en barneskoleelev er på, er så lite interessant for dem.

Så er det heller ikke slik at barna bare satt der med tegnestiftene sine helt til de voksne kom og tvang dem til å bruke kunstig intelligens. KI er naturligvis noe barn leker seg med, i likhet med mange voksne.

Det er ikke overraskende at skolens rektor forteller at barna syntes oppgaven var kjempemorsom. Jeg kunne også sitte i timevis med Microsoft Paint da det kom, og fargelegge store flater med et museklikk.

Men jeg tror det var bra for alle parter at verkene mine fra den gang aldri ble plassert på noe frimerke. Før Posten har et finslipt KI-apparat som kan brukes til å lage noe som er personlig, som er særegent, ville det nok være en god idé å holde igjen. Kanskje er det resultatet, vel så mye som metoden, som gjør at øyenbryn rynkes. Fordi det er så vanskelig å se det menneskelige i det.

Bruken av barnas kreativitet var ikke den eneste grunnen til å stusse over Postens prosjekt. Reaksjonen kom raskt fra norske illustratører. 24 av dem skrev straks et åpent brev til Posten.

Kunstig intelligens er naturligvis allerede i bruk i kreative bransjer. Voksne profesjonelle prøver seg frem med nye hjelpemidler. Men i denne tåkete nybegynnerfasen er det mye som fremdeles er ukjent. Vi vet ikke hvordan KI skal reguleres, hvordan man skal verne om åndsverk og opphavsrett.

Kritikken mot Posten gikk blant annet på at de ga et prestisjefylt oppdrag til en teknologi som mange kunstnere og illustratører med god grunn ser på som en trussel. Og at Posten ikke burde benytte seg av et verktøy som har blitt trent på materiale som ligger rundt omkring på internett. Det gjør at det kan stilles spørsmål om hvem som har opphavsrett til dette øvingsmaterialet, og om disse har blitt anerkjent eller kompensert.

Posten er dessuten en institusjon i Norge, med en historisk viktig oppgave, lange tradisjoner, og mye velvilje for å ha brakt brev og pakker ut til fjelltopper og nes og øyer i generasjon etter generasjon. De står selv under press i en moderne tid som forventer at oppgaver skal utføres effektivt og rimelig.

Det kan diskuteres om det er i deres interesse å gi en slik bamseklem til en teknologi som nettopp truer med å effektivisere vekk et annet tradisjonsrikt arbeid, kunstnernes og illustratørenes.

Det kan hende Posten ville skape debatt med KI-grepet sitt. Det fikk de. Men den som sveiver i gang en debatt, gjør det ofte for å vekke støtte i én leir ved å krangle med en annen. Men det er vanskelig å se hvem som skulle bli begeistret for Postens nye prosjekt. Det er ikke vanskelig å se hvem som har grunn til å bli irritert.

Julen skal være en tid for fred og fordragelighet og familiekos. Alle vet at det ikke alltid er tilfelle, og at noen familier ikke er av den typen der man egentlig har det koselig sammen. Men de fleste prøver. Det pussige er at Posten bruker julen, av alle tider på året, til å yppe til strid. Men første skritt i forsoningsarbeidet er i alle fall tatt. Posten har gått ut og sagt at dette eksperimentet neppe vil bli gjentatt. Og takk og lov at det er lenge igjen til julaften ennå.