Fredag 20. januar var dagen da verdens mektigste kontor skulle bytte innehaver. Det var dagen for maktovertagelse. Ikke bare mellom to personer, to administrasjoner eller to partier. Det var dagen da makten ble overrakt folket fra den såkalte eliten. Trump hevdet, snøvlende, at det var dagen da makten ble allemannseie. «Here you go, I am giving it back to you.»
Det negativt ladde ordet «populisme» blir i disse dager nevnt i stort sett alle artikler og intervjuer som handler om politiske valg i vesten. Utenrikskorrespondenter rapporterer tilbake og melder om en stadig voksende populisme og mistillit til politikerne og den omtalte eliten. Det er blitt et dagligdags ord, og det er skremmende. Med Trumps valgseier og Storbritannias nådeløse farvel til EU, er frykten for dominoeffekten trykkende. Hos den ene delen av befolkningen, i hvert fall.
Et annet ord vi stadig hører i dagens politiske diskusjon er «splittet». Populismen og splittelsen blant folket som eksisterer i enkelte land og samfunn, er aktuelle fenomener som forutsetter hverandre. Situasjonen har grobunn i en sterk uenighet i hvordan landet skal styres og hvor makten skal ligge.
«All makt i denne sal,» sa Johan Sverdrup om Stortinget under innføringen av parlamentarismen. Mens Donald Trump, Marine Le Pen og Geert Wilders med flere vil gi makten tilbake til folket. Det er viktig å understreke at makt i dag ikke regnes som en individuell egenskap, som i eldre tider, men heller en egenskap ved relasjonen mellom ulike forhold.
Dramatiske følger
Populismen og hatet mot politikerne og eliten oppstår som et resultat av misnøye med politikken som føres av, for det meste, venstreorienterte partier. Obama tilhører et venstreorientert parti, det samme gjør François Hollande. Den første av disse er byttet ut, og den andre er på veg ut. Fremgangen til såkalte høyreekstreme partier er noe vi også ser i Italia, Tyskland, Østerrike, men også i Skandinavia med Sverige og partiet sverigedemokraterna.
Jeg vil påstå at vi i Norge i dag er, til en viss grad, skånet for denne trenden. En grunn til det er at det ene partiet i landet som kan omtales som noe i nærheten av høyreekstremistisk, Frp, sitter i regjering.
At Frp sitter i regjering, gjør at populistiske holdninger ikke finner bar bakke å gå på, nettopp fordi de tilfredsstilles ved å være en del av landets utøvende makt. Disse miljøene holdes altså i sjakk ved at de sitter i regjering og får utføre sin innvandringskritiske politikk, som følgelig er et tema som er medvirkende til den voksende populismen.
Dersom populistiske holdninger det neste året bare skulle vokse i omfang, vil det få dramatiske følger på flere områder. Det er et svært sammensatt tema, denne voksende populistiske trenden, som det er et utall årsaker til. Flyktningkrisen og økonomi er to fremtredende årsaker, og disse to faktorene kan ha stor påvirkning på hverandre.
Dagens flyktningkatastrofe er i hovedsak et resultat av krig og elendighet i enkelte områder av verden. Vi ser flyktninger som ankommer Hellas og Italia, land som, fra før av, er i dyp økonomisk krise. Disse landene har ikke økonomi til å sørge for bedre levevilkår for så mange mennesker i leirene.
Flyktningkrisen vekker populistiske og innvandringskritiske holdninger i noen samfunnsgrupper. Holdninger som sier at flyktninger og innvandrere ikke skal ta jobbene våre. Der ser vi innvandringens påvirkningen på økonomien.
Utelukkende negativt
Én ting er å se på årsakene til populismen, noe annet er følgene. Det er ikke snakk om hvorvidt følgene blir positive eller negative. De blir utelukkende negative, og følgelig er det snakk om hvor katastrofale følgene kan bli.
Dersom høyreekstreme partier kommer til makten, vil vi se en kraftig innstramming i innvandringspolitikken, som vil være direkte ødeleggende for de 24,5 millioner mennesker som i dag er på flukt fra sitt hjemland. Vi kommer til å se en drastisk økning i dødstall i enkelte flyktningleirer og på flyktningrutene. Vi ser dessverre allerede tegn til en slik trend.
Det vil også føre til svært segmenterte og lukkede samfunn, noe som heller var situasjonen på midten av 1900-tallet. Såkalte populistiske partier vil føre en politikk som kun har sitt eget lands beste for øye, som i og for seg ikke er så dumt, men vil være dumt dersom en løfter blikket og ser på dagens bekymringsfulle verdensbilde.
Omfattende handelsavtaler vil bli avsluttet, noe Trump allerede har satt i gang. Resultatet vil bli en handelskrig, som igjen vil føre til en enorm ulikhet av velstand og levekår i verdens land.
Slike holdninger vil også være direkte ødeleggende for FNs bærekraftsmål, det som skal dra oss mot en bedre verden, siden partier med populistiske holdninger naturligvis ikke deler de samme oppfatningene hva angår bærekraftsmålene.
Populistiske holdninger er ikke løsningen på verdensproblemene, og heller ikke problemene innad i landene. Populisme skapes av politikk, men det skaper også politikk. Politikere og ledere i vestlige og velstående etablerte land er nødt til å se litt lenger enn til sine egne landegrenser.
Følg debatten: og
