Politikere, skjerp tunga den siste uka!

Sektorovergripende indikasjoner synliggjør at politikere på alle kompetansenivåer styrker rammevilkårene i forhold til et økt fokus på språk som ikke oppnår målsetningene for forståelighet.

SPØRRETIME

Har politikerne for dårlig språk? Her ser vi to stortingsrepresentanter under den muntlige spørretimen. Det vites ikke om personene på bildet snakker godt eller ikke.

Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Ytring valgkronikk

Én uke før valget hvisker kommunikasjonsrådgivere sine råd i topp-politikernes ører på vei inn i studio: Smil, vær avslappet, hold fast i hovedbudskapet. Her er mitt råd, helt gratis: Snakk og skriv forståelig, vis at «politikerspråk» er et spenstig språk til å bli klok av.

Det finnes mange gode eksempler å lære av, men her skal vi løfte fram noen ytringer til skrekk, advarsel og – forhåpentligvis – læring. De er hentet fra hele det politiske landskapet, og vi begynner i sentrum med slurvete språking om språkpolitikk; det gjelder noe som kalles «språkdeling».

Har du sterkt og bredt fokus i forhold til språk? Hør Språkteigen om dårlig språk i politikken!

Upresis presisering

– Med denne presiseringa av retningslinjene, gir vi eit signal til fylkesmannen om at dei er forplikta til å vurdere om kommunane har ekstra utgifter til språkdeling. Det er altså ikkje sett av nye pengar, men språkdeling blir framheva når det gjeld fordelinga av potten vi har til skjønsmidlar.

Her er mitt råd, helt gratis: Snakk og skriv forståelig, vis at 'politikerspråk' er et spenstig språk til å bli klok av.

Johan L. Tønnesson, professor i sakprosa

Slik siteres Sp-leder Liv Signe Navarsete i Nationen 27. august i år. Jeg har selv hørt henne holde et gnistrende godt innlegg til sine byråkrater om viktigheten av klart språk. Hun kan altså bedre, og kanskje bærer hun ikke skylden alene for denne upresise presiseringa og det helt uforståelige signalet til fylkesmannen (én eller flere?) og oss andre. Det går jo ofte i ball for noen og enhver når vi skal uttale oss muntlig. Men når ordene festes til skrift i et intervju, har journalistene et visst ansvar.

FØLG VALGKAMPEN: NRK Valg på Facebook.

Skifte med sentrum i

La oss holde oss i midten av landskapet:

Vi vil ha et regjeringsskifte med et sterkt sentrum, heter det i et sitat fra en felles skriftlig uttalelse fra Venstre-leder Trine Skei Grande og KrF-leder Knut Arild Hareide for få dager siden, gjengitt i en rekke aviser. Med litt velvilje skjønner vi nok hva de mener.

Men et skifte kan ikke ha noe sentrum, det være seg sterkt eller svakt.
Vi beveger oss mot høyre og plukker opp et gullkorn fra Erna Solberg i VG på forsommeren:

Det finnes minoriteter innad i minoriteter hvor mange opplever at enkelte regler og systemer er vanskelige.

'Vi vil ha et regjeringsskifte med et sterkt sentrum', heter det i en felles skriftlig uttalelse fra Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide. Men et skifte kan ikke ha noe sentrum, det være seg sterkt eller svakt.

Johan L. Tønnesson, professor i sakprosa

Temaet er transpersoner, og dette med minoriteter innad i minoriteter er faktisk litt spenstig formulert. Men så ramler det hele sammen i uforståelig tale når «mange» innenfor minoritetenes minoritet «opplever» (har de grunn til å oppleve det slik, tro?) at «enkelte regler og systemer» (hvilke?) er vanskelige. De fleste lesere har dermed god grunn til å oppleve Solbergs setning som vanskelig. Solbergs partifelle Bent Høie, kanskje helseminister før jul, lanserte i Aftenposten noen dager seinere et utspill om sykehjemspolitikk:

De to virkemidlene vi legger frem i dag, med denne utjevningen av driftskostnadene, og rentekompensasjonsordningen på toppen reservert for sykehjemsplasser og bofellesskap for demente vil bidra til at kommunene vil sette i gang med bygging av flere plasser.

Dette er en krevende tekst. Selv en leser som jeg, med papir på ganske høy tekstkompentanse, kjenner demensen komme snikende når han forsøker å følge virkemidlenes utjevning med rentekombinasjonsordning på toppen, helt fram til plassene som bygges i bygd og by.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Frps maritime fellesprogram

Litt lenger ute i juli uttaler Siv Jensen, som ellers også liker sykehjem, seg om noe helt annet:

Dette er en krevende tekst. Selv en leser som jeg, med papir på ganske høy tekstkompentanse, kjenner demensen komme snikende.

Johan L. Tønnesson, professor i sakprosa

Jeg tror alle partier er opptatt av at det skal være et ankerfeste i den norske økonomien. Det må være noen styringsmekanismer som gir noen styringssignaler til balansepunkter i den økonomiske politikken. Det er også vi for.

Her formulerer altså Frp-lederen gjennom Bergens tidende et slags nytt fellesprogram for alle partier. Kanskje vil noen betakke seg for å være med om bord. Her er en opphopning av språklige bilder, mest maritime metaforer, som slår hverandre i hjel. Metaforer er ikke til å unngå, tvert imot, jeg brukte selv minst tre i forrige setning.

En god test på om metaforer fungerer, er å lage en liten skisse. Prøv selv å tegne Sivs skip med ankerfeste og styringsmekanisme som gir signaler til balansepunkter. Nylig har Harald Eia og Jon Elster utlyst prisoppgaver med til dels fete prisbeløp i forbindelse med akademisk-politiske stridstemaer. Jeg utlover herved 100 blanke kroner fra NRKs lisens-sparebøsse for beste illustrasjon av Sivs fellesprogram, gjerne tegnet på en papirserviett.

Fastere struktur på oppdatert, roterende samarbeid

Så over til Arbeiderpartiet og Grete Faremo. I likhet med Jensen avslutter hun et ganske langt resonnement med en fyndig slutterklæring som kanskje inngir en viss trygghet: «Det tror jeg blir bra». Men hva som blir bra, er ikke direkte krystallklart:

En god test på om metaforer fungerer, er å lage en liten skisse. Prøv selv å tegne Sivs skip med ankerfeste og styringsmekanisme som gir signaler til balansepunkter.

Johan L. Tønnesson, professor i sakprosa

Jeg synes vi har hatt et samarbeid som har fungert godt innenfor den rammen det hadde, men nå skal dette struktureres fastere og analysemiljøene skal samarbeide. Og dette gjør de på en rotasjonsordning slik at vi sikrer at også kompetansen stadig oppdateres. Det tror jeg blir bra.

Ny DNA-test: På Twitter skal det tastes fort, og det at en utenriksminister tar seg tid til å svare andre kvitrere offentlig, er i og for seg en seier for ideen om den demokratiske offentlighet. Tvitreren spør 5.8.: «For over en måned siden meddelte UD at det skulle avholdes nye samtaler om USAs overvåking. Hva er kommet ut av samtalene?» Espen Barth Eide svarer tre dager seinere:

Saken illustrerer viktige og krevende avveininger mellom personvern og sikkerhetstiltak i en ny teknologisk virkelighet.

Goddag, mann. Overvåkningssaker er vanskelige, og kanskje skal vi tilgi statsråden at han tyr til kosteskaftet.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Fokus i forhold til brennglass

La oss frede både De grønne og de helt Røde denne gang, og avslutningsvis slippe nåværende SV-leder Audun Lysbakken til. Det følgende uttalte han i stortingssalen i 2010, altså mens han ennå hadde sin plass ved Kongens bord. Temaet var mobbing av jødiske barn:

– Vi legger fokus på dette i forhold til læremidler.

Kanskje må vi, tross Per Egil Hegges hvileløse kamp mot «forholdismen», akseptere at uttrykket «i forhold til» er blitt en slags universalpreposisjon. Og kanskje må vi finne oss i at fokus – altså brennpunktet – både settes og legges på ulike gjenstander, og helt glemme erfaringene fra brennglassene vi brukte som barn. Men her, Audun, ble det bare too much of a bad thing!

Verdiløs sakprosa

For noen år siden innførte politikerne en innkjøpsordning for det som den gang ble kalt «verdifull sakprosa». Hva er verdifull sakprosa? Av og til kan man forstå et begrep gjennom dets motsetning: Alt som er skrevet med skrå skrift ovenfor er fullstendig verdiløs sakprosa. Politikerne ønsker helt sikkert ikke å produsere slik prosa.

Politikere, skjerp tunga. Politikere og journalister, skjerp pennen den siste uka!

Johan L. Tønnesson, professor i sakprosa

Hvorfor blir da den talte og skrevne sakprosaen slik? Jeg foreslår tre forklaringer. For det første preges politikerne av sine byråkratiske omgivelser. Det er mye godt å si om byråkratiet, men byråkraters oppgave er ofte å produsere tekster som uttrykker kompromisser mellom en rekke faglige og politiske standpunkter. Da må det bli ullent og forsiktig. Disse tekstene går så inn i det samme kretsløpet som politikerne lever i til daglig. Vi trenger ikke være språkforskere for å vite at mennesker raskt preges av det språket og den sjargongen som omgir dem.

For det andre har alle politikerne smertefulle erfaringer med et stort, stygt dyr som heter Desken. Du skriver og sier noe til journalisten, og så lyser en fullstendig énsidig overkrift og en håpløs ingress mot deg dagen etter. Eller, i nettavisenes tid: Få minutter seinere. Én måte å vokte sine ord på, er å tømme ytringene for kraft og saft. Da står bare «rentekompensasjonsordningen» og «krevende avveininger» tilbake.

Den tredje forklaringen er tidsnød. Knapp tid fører paradoksalt nok til lange og kronglete formuleringer. «I didn't have time to write a short letter, so I wrote a long one instead.», skal Mark Twain ha skrevet.

Politikere, ta dere litt tid til å tenke, og skjerp tunga. Politikere og journalister, skjerp pennen denne siste uka!