Jeg ønsker å dele mine erfaringer med MDMA, som er virkestoffet i Ecstasy, men kan ikke stå frem med navn og bilde i frykt for å bli straffeforfulgt og miste vervet mitt som politiker. Derfor velger jeg å fortelle dette som anonym. Det er absurd og et demokratisk problem.
Provoserende
«En myndig person må selv få bestemme hva man gjøre med sin egen kropp». Dette var for meg et meget provoserende argument for å fjerne straff for bruk av «narkotika».
Et slikt argument blir som å si at det må være opp til en hver om man vil kjøre bil med bremser i trafikken eller ikke, tenkte jeg. De som bruker slike argumenter aner nok ikke hvor mye skade narkotika kan gjøre, hevdet jeg med sterk overbevisning. «Narkotika» er farlig, livsfarlig for bruker og omgivelsene. Mente jeg.
LES OGSÅ: Svar på denne kronikken fra Actis
En ny oppdagelse
Jeg var en skoleflink ung dame som aldri har røykt tobakk eller drukket mye alkohol. De som brukte andre rusmidler enn alkohol var venner og bekjente som hadde hatt problemer i oppveksten.
Les også: P3 Dokumentar:«Det finnes alltid en fest»
Etter å ha fullført min mastergrad ble sjokket stort da jeg i akademiske kretser kom over suksessfulle og intellektuelle som fortalte at de bruke noen rusmidler. Det gikk opp for meg at «narkotika» er en samlebetegnelse på alle stoffer som er ulovlig. Spennet går helt fra sterkt avhengighetsskapende rusmidler som heroin og kokain, til rusmidler som har et skadepotensiale på linje med lettøl, snus uten tobakk og kaffe. Jeg visste at cannabis var i en annen kategori enn heroin, men jeg oppdaget at flere rusmidler som psykedelika og MDMA har mindre skadevirkninger enn cannabis også.
Les også: Dette sier folkehelseinstituttet om MDMA
Likevel ble jeg provosert da jeg leste Hege Grostad sin kronikk om MDMA og om foreningen EmmaSofia som arbeider for å øke tilgangen til kvalitetskontrollert psykedelika og MDMA. Jeg leste også kronikken «LSD kan være sunt – og et forbud er absurd» av forskerene Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen. Det blir å gå for langt tenkte jeg. Jeg antok at de bare ville provosere for å skape debatt.
Ville prøve selv
Jeg begynte å lese mye om MDMA, og jeg kunne nesten ikke tro det jeg leste. Det virket som om alle forfattere skapte et falsk bilde av MDMA— som noe nærmest ufarlig.
Jeg kom inn i et miljø bestående av høyt utdannede og velfungerende voksne som jobbet som advokater, forskere, rådgivere, professorer, lærere, og ingeniører. De brukte MDMA og psykedelika fremfor alkohol og tyngre rusmidler. Nysgjerrigheten min vokste.
En dag tok vi beslutningen sammen, min samboer og jeg. Jeg ville prøve ren MDMA, levert av en vi stolte på, og jeg skulle være alene med min samboer. Det ble en opplevelse jeg aldri vil glemme.
Vi hadde et godt forhold, men selv etter åtte år sammen er det noen ting som er vanskelig å snakke om. Vi fortalte om erfaringer vi hadde hatt i oppveksten, om misforståelser som er vanlig i parforhold, om sex, husarbeid og om mye annet. På tre timer kom vi nærmere hverandre enn vi hadde klart på åtte år.
Jeg var helt klar i hodet, ingen av oss følte seg beruset— på annet enn kjærlighet og forståelse for hverandre. Vi kunne snakke om alt, og kjærligheten boblet i blodet som aldri før.
LES OGSÅ: Politiet bekymret for MDMA-økning
En stor opplevelse
Etter disse timene var det et spørsmål som kom klart frem i hodet: Hvordan kan dette stoffet være forbudt? Et stoff som gjør at man føler sterkere kjærlighet til alt rundt seg, som gjør at man får større empati og evne til å både lytte og åpne seg?
Plutselig fikk det gamle argumentet om at en myndig person selv må få bestemme hva man har i egen kropp stor mening. Dette rusmiddelet har langt lavere risiko enn alkohol, og kan hjelpe mange mennesker. Det kan brukes i parterapi, til behandling av traumer, depresjon og posttraumatisk stresssyndrom.
For meg ble det en stor gave. Plutselig så jeg på ekteskap i et langt liv som mulig, man trenger bare litt hjelp en gang i blant til å kommunisere godt.
Jeg har brukt MDMA flere ganger etter dette. Jeg har oppdaget at det ble enklere å snakke med andre på en fin måte uten MDMA også. Jeg føler ingen avhengighet i det hele tatt. Det er gått mange måneder mellom hver gang.
Jeg føler en stor takknemlighet for opplevelsen og skulle ønske at flere får oppleve det samme. Jeg får lyst til å rope ut hva vi har opplevd og bruke mitt nettverk i politikken for å skape en endring.
Følg debatten: NRKDebatt på Facebook
Bruker i hemmelighet
Problemet er at det er farlig å dele slike erfaringer, og spesielt om man er politiker. Det er lov å hive i seg så mye paracet, alkohol, sukkerbrus og dritt man bare vil, men dette kan man bli straffet for.
Kanskje må man selv erfare MDMA for å forstå hvor absurd dette er. Selv mediene virker å være redd for å trykke innlegg som kan oppfattes som reklame for rusmidler som er forbudt.
Hvis man blir tatt for å kjøre for fort i trafikken vil man få en bot, og det glemmes fort, selv om man har risikert både sitt eget og andres liv. Hvis man blir tatt for å bruke et rusmiddel som MDMA blir boten det minste problemet. Fordommene gjør at man blir dømt mye hardere enn «forbrytelsen» man har gjort skulle tilsi.
Hvordan endre politikken ?
Som en voksen og utdannet person føler jeg meg i stand til å bestemme hva jeg kan gjøre med egen kropp. Hvilken rett har andre mennesker til å fortelle meg hva jeg kan og ikke kan gjøre når jeg er myndig, psykisk frisk, kjenner konsekvensene av valgene mine og valget bare vil gjøre det bedre omgivelsene mine?
Etter å ha tatt MDMA føler jeg at jeg har blitt et bedre menneske. Jeg smiler mer, lytter mer og er mye mer nysgjerrig på andre mennesker. Er det noe å frykte?
Hvordan skal vi endre politikken når ingen kan dele sine erfaringer?
Red.anm: Ytring kjenner kronikkforfatterens identitet.
