Det virker helt uvirkelig. Vi klyper oss i armen, men vi våkner ikke av noen drøm. Dette er den nye virkeligheten.
På amerikanske nyheter står en liten gruppe mennesker i hvite frakker og sier at de kan helbrede oss fra koronaviruset. De kaller seg for «American Frontline Doctors», forkortet som AFD.
De hvitkledde anbefaler malariamedisinen med det vanskelige navnet ‘hydroxychloroquine’. En kur som legevitenskapen ikke anbefaler.
Ikke nok med det. De hvite frakkene påstår at de ønsker å avsløre en «massive disinformation campaign». Situasjonen er uvirkelig og samtidig virker den veldig kjent. Vi klimaforskere opplever lignende, med politiske grupperinger og selvutnevnte fageksperter.
På samme måte som gjøken legger egg i andres reir, og ungen deres lurer fuglemoren til å tro at den er hennes eget avkom, så forsøker AFD eller folk med sterke meninger om klima å ta regien fra forskerne og selv fremstå som eksperter.
Sistnevnte kom godt frem i NRKs program «Folkeopplysningen» med Andreas Wahl, der de norske selvutnevnte ekspertene ble fullstendig avkledd som falske profeter.
Det er mange fellesnevnere mellom de ulike gruppene som uttaler seg stikk i strid med vitenskapen. En av dem er kampanjer som fremmer såkalt pseudovitenskap, altså ideer som kan forveksles med vitenskap men som ikke er det.
Ser vi litt tilbake i tid, finner vi for eksempel «forskere» som påstod at passiv røyking var ufarlig. Noen hevdet at hullet i ozonlaget var tull og at vi ikke trengte å bry oss om menneskeskapte klimaendringer.
En annen liten gruppe selvutnevnte eksperter innen medisin har uttalt at vaksiner er farlig. Det er ikke langt fra dem til AFD som kommer med mirakelkurer mot covid-19 som vitenskapen har avvist.
Forenklet kan disse selvutnevnte ekspertene deles i to kategorier: De som er kjøpt og betalt og de som tror de er verdensmestre på alt. En professortittel viser bare at en kan veldig mye om en liten del av vitenskapen, ikke at en kan mye om det meste.
Uansett hvilken vitenskap som fornektes, er regien den samme: interessegrupper med mye penger støtter pseudovitenskap som igjen blir formidlet til allmennheten på en måte som til forveksling ligner vitenskap.
Det er ikke uten grunn at hvite frakker er vanlig i reklame for helseprodukter. Man kan mene at månen er en gul ost, men undersøkelser viser at den egentlig er lagd av stein.
Alle meninger er like mye verdt. Det er et demokratisk prinsipp, men det er forskjell mellom meninger og kunnskap. Ytringsfriheten innebærer også et ansvar – at man lytter til eventuelle motforestillinger.
Når bevisene uteblir eller er for overveldende, bør man korrigere sin oppfatning. Å gjenta de samme feilaktige påstandene, til tross for bevis for det motsatte, er respektløst.
Man kan ønske og mene at menneskeheten ikke påvirker jordens klima, men kunnskapen som den vitenskapelige metode har brakt frem viser det motsatte. Å fortsatt hevde at mennesker ikke påvirker klima fremstår i beste fall som ren fornektelse.
Hvordan kan vi så avsløre de selvutnevnte ekspertene og pseudovitenskapen? Noen spørsmål som vi alle, og ikke minst media, bør stille for å avkle falske profeter er:
Hva bygger denne kunnskapen på? Har teorien blitt publisert vitenskapelig? Har den blitt testet av uavhengige forskere? Hvorfor skiller den seg fra den vitenskapelige konsensus?
Det finnes for eksempel selvutnevnte eksperter som er sikre på at jorden er flat, men det er ingen grunn til å ta dem seriøst før de klarer å vise det vitenskapelig.
«Extraordinary claims require extraordinary evidence», uttrykte Carl Sagan det så elegant på engelsk. Innen vitenskapen vil det si at teorier som avviker fra konsensus må tåle tøffere testing, uten at en lukker døren for ny viten.
Hvorfor er det så viktig med riktig virkelighetsforståelse? Den amerikanske senatoren fra California, Hiram Johnson, etterlot seg sitatet: «Krigens første offer er sannheten.»
Underforstått er sann virkelighetsforståelse helt nødvendig for et demokratisk samfunn. Dette gjelder også i fredstid, og de store utfordringene som vi står overfor og må løse sammen. Som en pandemi eller klimaendringer.
Å sørge for at folk får etterrettelig og sann informasjon er en stor og viktig jobb. Store ressurser brukes på skole og universiteter, men hva med å sikre en god virkelighetsforståelse i resten av samfunnet?
Mediene spiller en viktig rolle, og vi har eksempler som Faktisk.no. Men er det tilstrekkelig, når løgner, desinformasjon og mistillit sprer seg som en epidemi på sosiale medier som nærmest har monopol på vår oppmerksomhet?
Ifølge dokumentaren «After truth» på HBO, kommer det frem at konspirasjonsteorier kan være nesten like smittsomme som et virus. Spørsmålet er egentlig om samfunnet legger nok ressurser inn i å bekjempe spredning av usannheter og misforståelser for å unngå pandemier av misoppfattelser.
