NRK Meny
Kronikk

På lag med diktaturet

Høyres menneskerettighetspris er oppkalt etter mannen som konspirerte mot den norske Nobelkomiteen på vegne av Brasils militærdiktatur.

Sjur Lindebrække under Høyres landsmøte på Geilo i 1974

Høyres demokrati- og menneskerettighetspris er kalt opp etter Sjur Lindebrække, som her er avbildet under Høyres landsmøte på Geilo i 1974. «Sjur Lindebrække hadde langt fra noe konsekvent forhold til politiske friheter og menneskerettigheter», skriver kronikkforfatter.

Foto: Vidar Knai / NTB scanpix

Lørdag denne uken deler Høyre ut sin årlige demokrati- og menneskerettighetspris, slik de har gjort på de siste ti landsmøtene. Navnet som pryder prisen er Sjur Lindebrække, ifølge historiker Francis Sejersted «det moderne Høyres far».

«Prisen gis til enkeltpersoner eller organisasjoner som i tidligere Høyre-leder Sjur Lindebrækkes ånd aktivt og konsekvent fremmer grunnleggende politiske og økonomiske friheter og rettigheter, og som arbeider for å styrke demokratiske institusjoner og prosesser, i samfunn der demokrati og menneskerettigheter er undertrykket eller truet,» heter det på Høyres nettsted.

Men som det kommer frem i min bok «Erling Lorentzen – Vilje og motstand», hadde Sjur Lindebrække langt fra noe konsekvent forhold til politiske friheter og menneskerettigheter.

Lindebrække konspirerte med Brasils militærdiktatur.

Kupp og kommunistfrykt

1. april 1964 kuppet Brasils militære makten fra president João Goulart, som de mente utgjorde en kommunistisk trussel. Målet var en rask retur til demokrati, men slik gikk det ikke.

Mot slutten av 1960-tallet tok venstreorienterte geriljaer opp kampen mot militærregimet gjennom terrorangrep, kidnappinger og drap. Generalenes svar var brutalt.

Brasils militærdiktatur var mindre voldelig og undertrykkende enn i Chile og Argentina, men drap, tortur og politisk undertrykkelse førte til at mer enn 10 000 brasilianere reiste i eksil. Brasils fattige ble enda fattigere.

Nobel-favoritt

Den viktigste stemmen som tok til motmæle mot diktaturet var Hélder Câmara, en biskop fra nordøst-Brasil. Han var tilhenger av frigjøringsteologien, den venstreorienterte retningen innenfor den katolske kirke, som tar til orde for å «tolke den kristne tro ut fra de fattiges perspektiv».

Regimet stemplet ham som kommunist, men selv hadde han Gandhi og Martin Luther King jr. som forbilder, og han ble hyllet av pasifister verden over. Fra 1970 var Câmara soleklar favoritt til Nobels fredspris, noe som ville vært et kraftig slag i ansiktet på Brasils styrende generaler.

Hélder Câmara ble forbigått hver eneste gang

Slik gikk det aldri.

Prisene de neste årene gikk på rekke og rad til Norman Borlaug, Willy Brandt og Henry Kissinger. I 1972 ble det sågar ikke delt ut noen pris i det hele tatt, komiteen hadde ikke funnet noen verdige vinnere.

Hélder Câmara ble forbigått hver eneste gang. Hvorfor?

Den brasilianske biskopen Hélder Câmara i gaten i Delft, Nederland i 1981

Den brasilianske biskopen Hélder Câmara ble flere ganger foreslått som kandidat til Nobels fredspris i 1970-årene, men fikk den aldri. I stedet mottok han den såkalte Folkets fredspris i 1974.

Foto: Marcel Antonisse / Wikimedia Commons

Nobelkomiteen lakk som en sil

Både skandinaviske ambassadører og forretningsfolk i Brasil ble kalt inn på teppet av landets utenriksdepartement og truet med dramatiske følger dersom de ikke motarbeidet en Nobels fredspris til Hélder Câmara.

En som med glede kjempet mot en Câmara-pris var Tore Munck, en konservativ norsk forretningsmann med selskaper i Brasil. Hans to våpendragere var stortingspresident for Høyre, Bernt Ingvaldsen, og bankdirektør og tidligere Høyre-formann Sjur Lindebrække. Ingvaldsen var medlem og Lindebrække varamedlem av Nobelkomiteen. I 1970–1971 fungerte Lindebrække i komiteen for statsråd Helge Rognlien.

Sammen jobbet de for å svekke støtten til Câmara blant de andre medlemmene av Nobelkomiteen

Korrespondanse fra arkivene i brasiliansk utenriksdepartement, som ble offentliggjort gjennom en sannhetskommisjon om overgrepene mot Hélder Câmara i 2015, viser at Nobelkomiteen lakk som en sil.

Gjennom flere år fôret Lindebrække og Ingvaldsen Tore Munck og Brasils ambassadør til Oslo, Jaime de Souza Gomes, med hemmelig informasjon om komiteens indre prosesser. Sammen jobbet de for å svekke støtten til Câmara blant de andre medlemmene av Nobelkomiteen.

«Det hengivne og uselviske samarbeidet»

«Arkitektene [bak prosessen] var herr Tore Munck, direktør for morgenavisen Morgenposten, herr Arild Lillebø, sjefredaktør for utenrikspolitikk i den nevnte avis, herr Sjur Lindebrække, direktør for Bergens Privat Bank og medlem av Nobelkomiteen, og herr Bernt Ingvaldsen, stortingspresident og medlem av den samme komité. Det hengivne og uselviske samarbeidet med disse personene førte til den overraskende forbigåelsen av den aller mest sannsynlige kandidaten til Nobels fredspris for 1970», skrev ambassadøren hjem til det brasilianske utenriksdepartementet, og fortsatte:

«Samarbeidet med herr Tore Munck ble derfor ikke avsluttet. Gjennom sin mellommann fikk han tak i en kopi av nobelkomiteens strengt hemmelige rapport, forbundet med det strengeste hemmelighold her i landet, noe som viser den tilliten som denne ambassade har gjort seg verdig».

Bør prisen endre navn?

Hvilken motivasjon hadde Høyres mest prominente medlemmer – Stortingspresidenten og «Det moderne Høyres far» – for å konspirere med det brasilianske militærdiktaturet i kampen mot en pasifist som kjempet for å avskaffe diktaturet?

Én mulig grunn kan være at de falt for den brasilianske regjeringens svertekampanje basert på Hélder Câmaras lefling med fascister i mellomkrigstiden.

Historien om «Det moderne Høyres far» må skrives om

En annen kan være at både Lindebrække og Ingvaldsen noen år tidligere etter heftig debatt i Stortinget hadde stemt for industriminister Kåre Willochs forslag om å gi Borregaard en solid statsgaranti til etableringen av en cellulosefabrikk i den brasilianske delstaten Rio Grande do Sul. Sterk forurensing fra fabrikken førte til heftig konflikt mellom Borregaard og brasilianske myndigheter, og man fryktet at ytterligere provokasjon kunne føre til at Brasils regjering eksproprierte fabrikken og den norske staten tapte store penger.

Uansett hva motivasjonen var, er én ting åpenbar: Historien om «Det moderne Høyres far» må skrives om.

Spørsmålet partiet derfor må ta stilling til er om Sjur Lindebrække er rett navn til å pryde en demokrati- og menneskerettighetspris?

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook