Kronikk

På flukt fra eget ansvar

Christian Tybring-Gjedde har sett Margreth Olins nye film «De andre», om enslige mindreårige asylsøkere som får begrenset opphold. Premissene for filmen vil gjøre oss alle til tapere, skriver han.

Fra «De andre»

Fra Margreth Olins film 'De andre', som har premiere fredag 26. oktober. Christian Tybring-Gjedde (Frp) mister sympatien for filmens hovedpersoner underveis, skriver han.

Foto: Fra «De andre»/Margreth Olin

Mange lider. Mange lider unødig. Noen flykter. Noen velger å bli. Verden er urettferdig. Eller er den egentlig det?

Det finnes lidelse på et mikroplan. Da bør vi hjelpe. Men, det finnes også lidelse på et makroplan. Det kan ikke være vårt ansvar.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Aksepterer ikke premisset

Det er umulig ikke å bli grepet av Margreth Olins film «De andre».

Jeg aksepterer ikke premisset om at den som har, er forpliktet til å dele med den som ikke har.

Christian Tybring-Gjedde, Fremskrittspartiet

Enkeltskjebnene vi møter har alle sin historie å fortelle. De fascinerer, de vekker omsorgen i oss og de overvelder oss. Men, jeg merker etter hvert at min sympati svinner. Jeg blir irritert, jeg blir anklagende og jeg blir lei. Jeg blir lei av at mitt lands styresett, vår harmoni og vår velferd blir fremstilt som om den er blitt til ved en tilfeldighet. Og at det faktum at «vi har» umiddelbart gir andre en rett til å fremme krav overfor oss og vårt samfunn.

Jeg aksepterer ikke premisset om at den som har, er forpliktet til å dele med den som ikke har. En slik tankegang fremstår ikke for meg som solidarisk, men som kortsiktig og emosjonell. Den vil gjøre oss alle til tapere på sikt.

Vil be dem ryke og reise

I det øyeblikket Hassan i filmen utbasuner, med referanse til norske myndigheter; «jeg forstår ikke hvordan de kan behandle et menneske slik», da mister jeg sympatien. Akkurat da blir Hassan irrelevant for meg.

Han hadde mitt øre og min sympati da han fortalte om mishandlingen han hadde opplevd, men når han i et slikt perspektiv velger å anklage norske myndigheter fordi han ikke får det som han vil i vårt land, ja da faller min forståelse og sympati. Og når ungdom på asylmottak mottar 700 kroner i uken uten noen forpliktelser og samtidig mener pengene ikke strekker til – ja, da har jeg lyst til å be de alle ryke og reise.

LES OGSÅ: Arbeiderpartiets verdihavari

Lett å ha medfølelse

I den verden vi lever, med enorme velferdsforskjeller mellom vesten og Afrika og Asia, skulle det bare mangle at ikke millioner drømmer om å leve i den friheten og velferden vi har i et land som Norge. Å forvente noe annet, ville være naivt.

Det er ikke vanskelig å ha medfølelse med unge mennesker som forlater sitt hjemland i håp om en bedre fremtid.

Christian Tybring-Gjedde, Fremskrittspartiet

Det er ikke vanskelig å ha medfølelse med unge mennesker som forlater sitt hjemland i håp om en bedre fremtid. Både de selv og deres familier investerer ikke bare følelser i et risikabelt prosjekt, de har gjerne skrapt sammen alt de har av eiendeler for å kunne betale kyniske menneskesmuglere for reisen til Vesten og Norge.

Hvilken kynisk industri menneskesmugling har blitt, fikk vi et grotesk innblikk i på NRK Søndagsrevyen 21. oktober ved Tormod Strands reportasje: menneskesmuglere kidnapper de håpefulle, mishandler dem på det groveste for slik å presse familie som allerede har opphold i Vesten for penger. De går endog ikke av veien for å drepe.

Frps humanisme

Jeg savner også en realpolitisk vurdering fra Olins side. Har hun satt et tak på hvor mange unge trengende Norge kan ta imot hvert år? 1000? 10.000? Til sammen en million over et tiår eller to? Har hun kostnadsberegnet de ulike scenarioene?

Frp og jeg ser det slik: hvis det ikke er humanisme å videreføre et omsorgsfullt velferdssamfunn til neste generasjoner, hva er da humanisme?

Christian Tybring-Gjedde, Fremskrittspartiet

Gitt at innvandringen i seg selv er svært kostnadskrevende, hvor mange personer mener Olin kan komme uten at det velferdssamfunnet vi kjenner i dag, bryter sammen?

Frp og jeg ser det slik: hvis det ikke er humanisme å videreføre et omsorgsfullt velferdssamfunn til neste generasjoner, hva er da humanisme?

De må bidra selv

Har videre Olin vurdert den verdimessige bærekraften? Hvor mange kan komme uten at våre høyt skattede frihetsverdier som likestilling, likeverd mellom alle uavhengig bakgrunn, ytringsfrihet og religiøs frihet (inkludert retten til å falle fra), forvitrer?

Dette er jo verdier som glimrer med fravær i alle ikke-vestlige land som produserer utvandring. Og har Olin tenkt tanken at det kanskje er nettopp fraværet av disse verdiene som gjør at fattigdom og konfliktløsning ved bruk av våpen er så utbredt i disse landene? I et slikt perspektiv er det en umulighet at sorger og gleder skal være likt fordelt, slik en ungdom på flukt innledningsvis gir uttrykk for.

Lille Norge har sine betydelige begrensninger i en verden full av urett og lidelser.

Christian Tybring-Gjedde, Fremskrittspartiet

De fleste ungdommene vi møter i filmen er sterke, spreke og friske. De har fremtiden foran seg. De har muligheten til å bruke sin styrke og sin ungdommelighet til å skape en bedre fremtid for sitt hjemland. Ja visst er mange av disse landene preget av krig, men hvem skal få disse landene på rett kurs dersom ikke deres egen friske ungdom skal bidra?

Det kan jo ikke være slik at ungdommen flykter til en mer komfortabel tilværelse samtidig som blant andre norsk ungdom gjennom NATO skal forsøke å skape fred og forsoning i deres hjemland.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Må ikke undervurdere røttenes betydning

Filmens kjerne er patos – den er et politisk manifest for en åpen dør-politikk. Det er selvsagt et legitimt prosjekt, men som politikere må vi forholde oss ansvarsfullt til virkeligheten og planlegge det beste for fremtiden til de som allerede bor i landet vårt. Lille Norge har sine betydelige begrensninger i en verden full av urett og lidelser.

Fremskrittspartiet har langt mer tro på å hjelpe trengende i deres hjemland og nærområder, enn at nær sagt hele folkegrupper skal flyttes til kulturer som er svært annerledes enn det de kjenner. Man skal heller ikke undervurdere røttenes betydning.

Gjennom kjennskap til reelle politiske flyktninger vet jeg mer enn nok om hvilket savn de bærer med seg, savn etter familien og venner, savn etter det kjente, som lyder, lukter, smak, omgangsformer, kort sagt savn etter det som særpreger kulturen de forlot.