Offentlige budsjetter vil begynne å gå med underskudd midt på 2020-tallet. Det viser beregningene i Perspektivmeldingen, som regjeringen Stoltenberg la frem i 2013. Det skyldes først og fremst den demografiske utviklingen: Befolkningen blir eldre. Flere blir pensjonister, og flere vil trenge helse- og omsorgstjenester.
Vi har en velferdsstat hvor skattene til dem som jobber betaler pensjonen, trygden og velferdsytelsene til dem som mottar støtte. Derfor er det problematisk at det i tiårene som kommer, blir relativt færre som betaler inn til velferdsstaten, og flere som mottar støtte.
Spørsmålet er hva som kan gjøres for å skape en mer økonomisk bærekraftig velferdsstat, og hva som må prioriteres. Vi har i årene fremover muligheten til å vri kursen og sikre at underskuddene på statsbudsjettet ikke blir uhåndterbare. Jo raskere vi kommer i gang med justeringene, jo mindre trenger de å være.
HØR OGSÅ: Debatt om denne kronikken med Mathilde Fasting og SV-politiker Kirsti Bergstø på Dagsnytt 18 i kveld.
Privatiseringspolitikk
Hvis vi vil ha dagens velferdsstat i 2060, får vi et underskudd på 6,1 prosent av fastlands-BNP på statsbudsjettet – dersom kvaliteten på tjenestene det offentlige tilbyr, er på samme nivå i 2060 som i 2011. Men det er ikke en realistisk forutsetning. Det ville tilsvare en situasjon der for eksempel eldreomsorgen i dag var som i 1960.
Det ville vi selvsagt ikke akseptert. Da ville de tjenester vi i dag får fra det offentlige, heller bli kjøpt privat, altså utenfor den skattefinansierte velferden. Det er det vi må gjøre, dersom vi holder velferdsstatens kvalitet på stedet hvil og fortsetter å arbeide mindre. Med andre ord: Dagens politikk er en politikk for en massiv privatisering av velferden.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Stort underskudd om utviklingen fortsetter
Legger vi en mer realistisk utvikling til grunn, at vi også i årene som kommer får en kvalitetsvekst i offentlige tjenester – slik det har vært til nå, og slik alle partiene lover – da vil underskuddet bli flere ganger større. Hvis vi også legger til grunn at mange vil fortsette å jobbe mindre, fordi den private velstanden øker, vil underskuddet bli enda større.
Antar man at utviklingen fortsetter som i de siste tiårene, gir det et underskudd i 2060 på godt over 20 prosent av fastlands-BNP. Det tilsvarer et underskudd som er om lag det dobbelte av underskuddene Irland og de sør-europeiske landene har slitt med de senere årene.
De viktigste mulighetene vi har for å få en bærekraftig velferdsstat, kan deles i fire ulike områder: økt og bedre arbeidsliv, produktivitet i offentlig sektor, næringslivets konkurransedyktighet og internasjonale konjunkturer. De tre første kan vi gjøre noe med. Hvordan utviklingen vil bli internasjonalt, har vi mindre muligheter til å påvirke, men vi kan innrette oss slik at vi ikke blir for sårbare.
Må arbeide mer
Det er arbeidet som finansierer velferden. Jo mer vi arbeider, jo lettere er det å finansiere en stor velferdsstat. Men også måten vi arbeider på, er viktig: Jo mer produktive vi er, jo lettere er det å finansiere velferden.
Historisk har vi valgt å arbeide stadig mindre. Nå, når det blir knapphet på arbeidskraft på grunn av flere av oss er eldre, er det viktig å stimulere flere til å arbeide mer enn de ellers ville gjort. For eksempel kan vi endre pensjonsordningene for å oppmuntre til å arbeide lenger, oppmuntre flere til å jobbe heltid, og gi uføre mulighet til å benytte sin restarbeidsevne.
Kortere arbeidstid, mindre velferd
Jeg syns det er fint at vi har partier som argumenterer for kortere arbeidstid. Men da kan de ikke samtidig argumentere for en mye større velferdsstat. Jo mindre vi arbeider, jo mer må vi tåle at velferdsstaten blir dårligere enn den ellers ville vært, og at de som har råd, bruker sine egne penger til å kjøpe seg gode, private velferdstjenester.
Seks timers arbeidsdag høres kanskje forlokkende ut. Er vi villige til å betale for det selv, er det ingenting i veien for å innføre sekstimersdagen. Men kortere arbeidstid ville gi lavere skatteinntekter og kreve at vi blir mye mer produktive og/eller at vi får en mindre velferdsstat enn vi ellers ville fått.
Produktivitet er ikke noe vi kan vedta. Produktivitetsforbedringer i privat sektor skjer som følge av konkurranse og innovasjon. I offentlig sektor, hvor mange av tjenestene er arbeidsintensive, har det så langt vist seg vanskeligere å bedre produktiviteten. Derfor må partier som argumenterer for kortere arbeidsdager og samtidig vil ha en stor velferdsstat, vise hvordan produktivitetsforbedringene kan skje.
Sverige og Island
Hadde vi greid å ha like mange i arbeid som Island har i dag, ville vi fått balanse i budsjettene frem mot 2060. Men det ville ikke finansiert økt kvalitet på offentlige tjenester. I dag er det 71,5 prosent av alle mellom 15 og 74 år som jobber. I 2060 måtte det tallet økes til 75,5 prosent, som det er i dag på Island. Forskjellene mellom Island og Norge er at islendingene har flere blant de yngste og de eldste aldersgruppene i jobb.
Dekning kunne vi også oppnådd om vi hadde lik gjennomsnittlig arbeidstid for alle som er i jobb, som den nå er i Sverige, 1.650 timer. Men det holder heller ikke for å øke kvaliteten på velferdstjenestene – da må vi jobbe mer.
Hvor mye skatt?
Et annet alternativ kan være å betale mer skatt. Men det vil være grenser for hvor høyt skattesatsene kan settes før det går utover viljen til å arbeide og gir fremvekst av svart økonomi. Når skattetrykket blir for høyt, vil nye skatteøkninger føre til at de samlede skatteinntektene begynner å gå ned. Et skattenivå på et høyere nivå enn «nødvendig» fører til et mindre velstående samfunn.
Skatt slår dessuten ut på ulike måter, avhengig av hvordan og hva vi beskatter. Det er for eksempel lettere å øke inntektsskatter enn bedriftsskatter, fordi inntektsskatt er mindre påvirket av det internasjonale markedet. Indirekte skatter, som for eksempel moms, kan brukes til å påvirke forbruket vårt. Vi kan for eksempel velge å ha lav moms på matvarer og høy moms på luksusbiler. Det er også gode argumenterer for grønne skatter på miljøskadelig forbruk og adferd, heller enn skatt på arbeid. Det er derfor ikke likegyldig hvordan skattelettelser eller skatteøkninger skjer.
Offentlige velferdsordninger er avhengige av at vi arbeider og betaler skatt. Det kommer vi ikke utenom, uansett hvilket politisk parti vi tilhører. Hvor mye vi jobber, hvor mye vi betaler i skatt og hva slags velferd vi vil ha, kan vi derimot diskutere.
