Spesialenheten for politisaker ga 25. februar Hordaland politidistrikt en bot på 100.000 kroner for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med Monika-saken. Politimesteren i Hordaland har vedtatt boten. Ingen enkeltpersoner straffes. Ingen sparkes. Tirsdag denne uka klaget Monikas mor avgjørelsen om å henlegge saken mot fire politifolk inn for Riksadvokaten.
Samme dag går riksadvokat Tor Aksel Busch ut i Aftenposten og erklærer: «Foretaksstraff virker».
Han begrunner det slik: «Påtalemyndighetens erfaring er at ileggelse av bøter overfor det offentlige har en langt større allmennpreventiv virkning enn en ren administrativ oppfølging, hvilket henger sammen med den særlige markeringen som bruken av straff innebærer».
Allmennpreventiv virkning?
Noen vil nok være mer opptatt av den preventive virkningen for resten av norsk politi, enn av den «allmenpreventive virkningen» av bota til Hordaland politidistrikt. Når politiet viser grov uforstand i tjenesten i en sak der ei åtteårig vergeløs jente blir funnet død med et belte rundt halsen, vil nok mange av oss være opptatt av at slik grov uforstand ikke utvises av norsk politi igjen. Vi vil være trygge på at politiet ikke slipper unna med slikt.
«Straffen er et meget sterkt signal om det aktuelle forholdets klanderverdighet», fortsetter Bush. Det kan - og bør - diskuteres. Det er ikke gitt at det oppfattes slik utenfor riksadvokatens korridorer. Kollektiv straff, en foretaksbot som i praksis betales av skattebetalerne, kan like gjerne oppfattes som ansvarspulverisering. Eller regelrett undergraving av ansvar.«Kollektivt ansvar forplikter ingen» sa Napoleon.
Ledere bør ta det ansvaret de er betalt for å ha
Alle ledere bør ta det ansvaret de er betalt for å ha. Ikke minst i politiet. Politiet forvalter myndighet og maktmidler. Rettsstaten er avhengig av et politi folk har tillit til.
I Monika-saken viser riksadvokaten til at Spesialenheten ikke fant fram til enkeltpersoner som hver for seg har vist «slik uforstand i tjenesten at den er straffbar».
Spørsmålene står i kø. For det første: Er riksadvokaten sikker på at Spesialenheten har gjort en god nok jobb? For det andre: Er det utelukket å holde personer i politiet som gjør en elendig jobb ansvarlige, så lenge de ikke gjør noe beviselig straffbart? I annen virksomhet er det slik at den som ikke gjør jobben sin risikerer å miste den. Og igjen: Hva med lederansvaret? Uavhengig av hvor mange ganger Spesialenheten og riksadvokaten viser til «systemsvikt», så handler det om mennesker som gjør feil. Alvorlige feil.
Påtalemyndigheten i politiet er underordnet Riksadvokaten. Mens Politidirektøren står for «administrativ oppfølging» av politi- og lensmannsetat.
Dersom «en ren administrativ oppfølging» var at Politidirektøren ba ansvarlige ledere i Monika-saken gå, kan det være at det at det hadde vært et vel så sterkt «signal om klanderverdighet»?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter.
Systemsvikt
I tillegg til «systemsvikt», viser riksadvokat Bush til «kumulative feil» og «kumulativt ansvar», som innebærer at «den enkeltes feil er for liten til å pådra vedkommende et straffeansvar». Derfor foretaksstraff. Generelt sett kan det selvsagt være nyttig at det finnes en åpning i lovverket for å straffe når det er åpenbare grunner til det, men en ikke klarer å bevise hvem de ansvarlige er. Ikke minst når det handler om private selskaper som merker straffen på bunnlinja.
Samtidig kan generaliseringer ta oss rett inn i det meningsløse. Hvordan kan riksadvokaten fastslå at «foretaksstraff virker» i forbindelse med Monika-saken? Hvor omfattende er «påtalemyndighetens erfaring» med foretaksstraff i lignende saker? Finnes det lignende saker? Det er å håpe at erfaringsgrunnlaget ikke er så omfattende.
Uansett vil det være nyttig om riksadvokaten ville redegjøre for påtalemyndighetens erfaringer med foretaksstraff i saker som kan sammenlignes med Monika-saken.
Er det slik det bør være?
Riksadvokaten bør nok også ha ha den allmenne rettsfølelsen i mente når det gjelder Monika-saken. Vi vet at «allmen rettsfølelse» ikke er en gitt størrelse. Samtidig kan det være så enkelt som at rettsfølelsen ligger i norske borgeres svar på spørsmålet: Er det slik det bør være?
Monikas mor, Kristina Sviglinskaja, syns åpenbart ikke det. Hun anket. Den gryende debatten tyder på at mange er enige med henne.
