Hopp til innhold
Kronikk

Nynazistenes definisjonsmakt

Høyreekstreme kler seg i Wikipedias drakt og sprer løgner om Holocaust. I store deler av Europa er nynazistiske Metapedia større enn landenes nasjonalleksikon.

Flagg fra Den nordiske motstandsbevegelsen i Falun 1. mai 2017

- Hva gjør vi når ikke bare nyhetene, men hele grunnlaget for kunnskapen vår blir utkonkurrert av konspirasjonsteorier og reinspikka rasisme, spør kronikkforfatteren. Bildet viser den nynazistiske gruppen Den nordiske motstandsbevegelsen under en demonstrasjon i Falun 1. mai 2017.

Foto: Øyvind Bye Skille / NRK

Kampen for fakta handler ikke bare om falske nyheter. I flere europeiske land har det nynazistiske oppslagsverket Metapedia større omfang og oppslutning enn kvalitetssikrede leksikon.

Så hva gjør vi når ikke bare nyhetene, men hele grunnlaget for kunnskapen vår blir utkonkurrert av konspirasjonsteorier og reinspikka rasisme? Norge er nærmere svaret enn noe annet land i Europa.

«Alternative oppslagsverk»

Mens falske nyheter ofte dukker opp i Facebook-feeden fordi noen mener du er i målgruppen, eller fordi du bare har venner med svakt utviklet kildekritisk sans, berører såkalte «alternative oppslagsverk» hele grunnlaget for hvordan vi ser på verden.

Hvis du lurer på hva noe er, googler du det – og forskning viser at svært få skråller lenger ned enn Googles øverste håndfull treff.

Når jeg googler kulturmarxisme, begrepet som inngikk i Anders Behring Breiviks rettferdiggjøring av massedrap, er tre av Googles fem øverste treff høyreekstreme nettsider:

Frihetskamp.net, drevet av rasistene i Den nordiske motstandsbevegelsen, som kobler begrepet til «den folkefiendtlige homolobbyen». Den sterkt konspiratoriske og antisemittiske riksavisen.no som skriver at «kulturmarxisme er jødisk bolsjevisme og satanisme som bygger Anti-Krists rike» og Metapedia.no.

Svært få skråller lenger ned enn Googles øverste håndfull treff.

Listige nynazister

Metapedia ble grunnlagt av den kjente svenske nynazisten Anders Lagerström i 2006, beskriver seg selv som «et alternativt leksikon» og er tilgjengelig på 15 europeiske språk. Metapedia bruker Wikipedias publiseringsplattform, og artiklene er derfor tilforlatelig like Wikipedias. Et utrent øye, eller en som bare er på rask leting etter informasjon, kan lett forveksle de to nettstedene.

Ikke minst er faren for dette stor fordi Metapedia er mye bedre på å skjule intensjoner og ståsted enn andre nettsteder på den ekstreme høyresiden. I stedet for å skylde på «den folkefiendtlige homolobbyen» bruker Metapedia tilsynelatende nøytralt språk til å beskrive kulturmarxisme som «marxistisk teori anvendt på kulturelle forhold», og at «i vesten, der marxismen ikke lyktes å ta makten gjennom bruk av vold ble det kulturmarxismen som skulle vise seg å ha størst suksess gjennom media, kunst, teater, film og andre kulturinstitusjoner. (...) Kulturmarxismens forsøk på å nøytralisere sine motstandere og avvise sine kritikere har gitt opphav til uttrykket politisk korrekthet.»

Siterer fascister og KKK

I artikkelen om det antisemittiske falskneriet «Sions vises protokoller» er engelsk Metapedia listige nok til å omtale dette som en konspirasjonsteori, før den hevder at dette faktum brukes til å avvise enhver kritikk mot jøder.

Artikkelen gjengir deretter tidligere Ku Klux Klan-leder David Duke på at de underliggende ideene i falskneriet utvilsomt er basert på fakta, og den italienske fascisten Julius Evola på at protokollene uansett er «bevis på den jødiske natur».

Metapedias artikkel om Holocaust sier at drapene på seks millioner jøder ikke var et planlagt folkemord.

En som bare er på rask leting etter informasjon, kan lett forveksle de to nettstedene.

Mangler fakta på eget språk

Ifølge en fersk rapport fra EU-parlamentet er den mest omfattende utgaven av Metapedia den ungarske, med 148 000 artikler. Dette i et land som både opplever stor oppslutning om høyreekstrem og fremmedfiendtlig politikk, og som samtidig ikke har noe nøytralt og kvalitetssikret oppslagsverk på nett. Dette er tilfellet for flere europeiske land, og er særlig kritisk fordi rundt halvparten av Europas befolkning ikke er i stand til å tilegne seg informasjon på et annet språk enn morsmålet.

I Metapedias hjemland Sverige, betaler det offentlige skoleverket samlet hvert år 50–60 millioner kroner for tilgang til det kommersielle oppslagsverket Nationalencyklopedin (NE), som ligger bak betalingsmur for resten av befolkningen. NE eies av Alf Tönnesson, en av Sveriges rikeste menn. Mange skoler og biblioteker har sluttet å abonnere på NE fordi det er for dyrt, og i 2016 gikk NE for første gang med underskudd.

I 2015 kjøpte svenske NE det tyske leksikonet Brockhaus, og la det bak en betalingsmur som bare institusjoner og selskaper kan kjøpe seg forbi, til en minstepris på 2400 kroner i året. Samtidig er den tyskspråklige versjonen av Metapedia nettstedets mest populære.

Metapedias artikkel om Holocaust sier at drapene på seks millioner jøder ikke var et planlagt folkemord.

Norsk formidlingsdugnad

I Norge har alle universitetene, samt en rekke andre kunnskapsinstitusjoner, gått sammen om en formidabel formidlingsdugnad i Store norske leksikon. 700 fageksperter – de fleste av dem forskere – bidrar til å holde nesten 200 000 artikler oppdaterte og relevante. Landet over bidrar lærere til at elever tidlig lærer seg kildekritikk, og at snl.no er en kilde til troverdig og kvalitetssikret informasjon.

Resultatet er formidabelt: Over to millioner unike brukere i måneden. I løpet av 30 år ble det solgt 200 000 papireksemplarer av Store norske leksikon, i dag leses det 300 000 artikler på én vanlig dag. Ingen andre nasjonale leksika i Europa har så stor oppslutning i egen befolkning. Dermed kommer også SNL ofte på topp av trefflisten når nordmenn googler «kulturmarxisme».

Konklusjonen i EU-parlamentets grundige utredning er klar: Norge er ett av få land som har funnet en bærekraftig modell for et kvalitetssikret oppslagsverk på nett som kan være en viktig brikke i kampen mot høyreekstrem propaganda, konspirasjonsteorier og rasistisk løgn.

Dette er noe den norske kunnskapssektoren kan være stolte av – en modell vi bør forstå verdien av og hegne om.