Når studentene kommer tilbake til studiestedene sine etter juleferien, må de bli møtt med et langt bedre studieopplegg enn de fleste har hatt denne pandemihøsten.
Sosial isolasjon og ensomhet har preget studietiden, og når studentene nå tar ferie er det begrenset hvor mange de får møte.
Mange av studentene tar et av sitt livs vanskeligste valg – skal jeg fortsette med studiene etter jul?
Førsteårsstudentene er en av de mest sårbare gruppene under pandemien. For mange av dem har det vært en tung høst. Enten de sliter med å følge digital undervisning eller med å få venner under sosial nedstengning, er det et vanskelig utgangspunkt for en god studietid.
Når flere studenter melder om at de ikke vet hvordan medstudentene ser ut bak den svarte Zoom-skjermen, har vi gjort noe alvorlig feil.
I høst har studenter ropt varsko om dårlig informasjon, kaotisk studiestart og ensomhet.
Når studentene kommer tilbake til studiestedene sine etter juleferien må de bli møtt med et langt bedre planlagt og tilrettelagt studieopplegg. Nå må vi samle alle gode krefter for å sikre en bedre vår.
Utdanningsinstitusjonene har gjennom sitt undervisningsopplegg enorm påvirkning på studentenes studiehverdag.
Det minste vi kan forvente som studenter under en pandemi, er at institusjonene tilrettelegger mer enn vanlig.
Manglende fysiske møteplasser gjør at studenter er i villrede om hvordan de skal få diskutert pensum og oppgaver med sine medstudenter.
Institusjonene må sørge for at det er mer direkte kontakt mellom underviser og student. I tillegg bør alle studenter deles opp i obligatoriske mindre kollokviegrupper som også kan møtes i en eventuell ny nedstengning.
Undervisere har et større ansvar enn vanlig for å informere studentene om tilbud som kan hjelpe dem under koronasituasjonen.
Det gjelder både velferdstilbud i regi av studentsamskipnadene, men også arrangement og lavterskeltilbud i regi av studentorganisasjonene. Det er viktig å guide studentene mot arenaer der de kan møte nye mennesker.
Å stenge campus bør være absolutt siste løsning. Det er neppe sunt å gå flere dager uten å snakke med noen, og for en ny student i en ny studieby finnes det få andre møteplasser.
En av tre studenter sa de var ensomme før pandemien endret hverdagen. Under pandemien har dette gått feil vei. Nære relasjoner er den sterkeste medisinen mot ensomhet.
Studentene kan gjøre mye selv, som å strekke ut en hånd til sine medstudenter og høre hvordan det går. Men de trenger også støtte på veien.
Heldigvis har de største studentsamskipnadene både psykologer, rådgivere, gruppetimer og kurs som kan hjelpe studenter i vanskelige situasjoner. Flere har satt i gang slike tiltak under pandemien.
For eksempel har Studentsamskipnaden på Vestlandet åpnet en pratelinje for studenter som vil snakke med noen, og opprettet et lavterskel turtilbud åpent for alle studenter. Flere tilbud har blitt så populære at det ikke er plass til alle.
Studentorganisasjonene er også sentrale i å forebygge ensomhet og psykiske plager blant studenter.
De sosiale møteplassene man skaper i et idrettslag, på et studentkulturhus, eller mens man lager en radiosending, er møteplasser verken studentsamskipnaden eller utdanningsinstitusjonene har mulighet til å skape.
Institusjonene og samskipnadene må sørge for at studentorganisasjoner har arealer der de kan møtes. Her kan studentene bygge videre på de båndene de har skapt i kollokviegruppene, eller skape nye bånd med helt andre mennesker.
Studentorganisasjonene har jobbet hardt for å prøve å opprettholde sin aktivitet og skape sosiale møteplasser, selv om campus er stengt og det ikke har vært lønnsomt.
Likevel sliter de med å holde virksomheten i gang når det er store smittebølger og restriksjoner. For at de skal kunne opprettholde aktivitet må de få støtte, både i form av finansiering og kompetanse.
Flere studentsamskipnader og utdanningsinstitusjoner har bidratt økonomisk for å redde fagutvalg, linjeforeninger og studenthus.
Mange kommuner glemmer at de har ansvar for studentenes helse, på lik linje med andre innbyggere i kommunen.
I Bergen har kommunen tatt ansvaret sitt på alvor, og bevilget i vår to millioner kroner for å redde studentkulturen. I likhet med andre kommuner bidrar de også økonomisk til studentenes psykologtilbud gjennom studentsamskipnadene.
Neste semester må disse tiltakene være på plass. Hvis ikke vi bedrer studentenes situasjon risikerer vi ikke bare at våren blir enda tyngre enn høsten. Vi risikerer også at dette året vil prege førsteårsstudentene gjennom hele studietiden.
Ikke minst risikerer vi at altfor mange studenter finner ut at de ikke orker mer.
Det vil ikke bare være skadelig for enkeltmenneskene, men også samfunnet som helhet.
