Ifølge en NUPI-meningsmåling er sikkerhet og forsvar det området i utenrikspolitikken folk prioriterer høyest. Ingen annen sak er viktigere. Nesten 80 prosent anser den sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge som middels til veldig høy.
Dette skyldes trolig at verden for de fleste av oss fremstår som mer ustabil og uforutsigbar, ikke minst som følge av Russlands krigføring og økningen av terroranslag i Europa. Samtidig er det langt fra åpenbart hvilke grep vi bør gjøre for å møte disse truslene. Debattene om sikkerhet blir dermed viktige. Vi må unngå overreaksjoner og feil fokus, men sørge for at sikkerhetstiltakene faktisk øker sikkerheten. Dette fordrer god informasjon, åpne debatter og kritiske røster. Dessverre er vi ikke der i dag. Sikkerhet diskuteres altfor ofte i lukkede rom.
Utfordringer
Det pågår en rekke prosesser der offentligheten knapt deltar. Dette handler dels om de mange små grep som gjøres i ulike sektorer for å øke sikkerheten, dels om saker som bevisst holdes utenfor offentligheten.
Et eksempel på de små skritt er betongbarrikadene som er satt opp rundt alle departementene våre i Oslo sentrum, samtidig som det offentlige rom der vanlige folk ferdes ikke er sikret tilsvarende. Denne prioriteringen av sikkerheten til helsedepartementet eller miljøverndepartementet over steder der «vanlige folk» ferdes, skyldes byråkratiske og lovmessige spissfindigheter, som kan slå merkelig ut. Trusselen kan neppe være høyere mot perifere departement enn paradegaten i hovedstaden.
Den andre utfordringen er at vi ofte ser at sikkerhetsspørsmål blir gradert og dermed holdt unntatt offentligheten. Det beste eksempelet er kanskje det nye regjeringskvartalet. Sikkerhetsvurderingene knyttet til dette er ikke offentlig tilgjengelig, men danner noen av de viktigste rammene for beslutningene som tas. Både ideen om samlokalisering og byggenes utforming bygger i stor grad på dette. Mange har advart om at regjeringen ser ut til å begå den berømte kardinalfeilen å «forberede seg på forrige krig», altså sikre seg mot en bilbombe ala 22. juli, men ser bort fra nye trusler, slik som langtrekkende kryssermissiler fra en annen stat. I det siste scenarioet er samlokalisering det minst sikre man kan gjøre.
Nye trusler på dagsorden
Det er naturlig at informasjon gjøres gradert dersom den avslører konkrete styrker og svakheter i vår sikkerhet. Vi forteller ikke en potensiell angriper hvor vi er mest sårbare. Men det er langt derfra til å kunne ha en åpen debatt om hvilke trusler man skal beskytte seg mot og hvordan. Det ville selvsagt ikke vært noe i veien for at man kunne diskutert trusler og sikkerhetspremisser i forbindelse med regjeringskvartalet og en rekke andre forhold i samfunnet.
Våre hemmelige tjenester skal imidlertid ha ros for at de gjennom de senere år har blitt langt mer åpne og bidrar med sin ekspertise i det offentlige ordskiftet når det gjelder trusselbildet. På denne måten får vi en mer opplyst debatt, og får satt nye trusler på dagsorden. Samtidig har de fortsatt en jobb å gjøre når det gjelder å formidling.
Det er uheldig når de går ut i det offentlige med sannsynligheter for den ene eller andre trusselen, slik som PST nå regner det som «sannsynlig» at Norge rammes av et terroranslag. Dette burde aldri vært gjort offentlig. Ikke fordi vi skal frata det norske folk en bevisstgjøring om farene i verden, men fordi det de skriver gir et feil bilde.
Sikkerhet er politisk
En trusselvurderings rolle i et sikkerhetssystem er å gi råd til forebyggende myndigheter om trusselbildet: hvilke farer lurer, hvorfra kommer de og hvor alvorlige er de. Ut ifra dette vil politi, forsvar, etterretningstjenester og andre myndigheter sette i gang preventive mottiltak for å redusere faren for at noe skjer. Det reelle trusselnivået i samfunnet er altså det som kommer etter at sikringstiltak er satt i kraft som følge av trusselvurderingen. Da burde sannsynligheten for angrep være betydelig lavere enn den opprinnelig var.
De hemmelige tjenestene bør derfor fortsette å delta i det offentlige ordskiftet for å bidra til en overordnet debatt om hvilke tiltak vi bør legge vekt på (styrke forsvaret, politi, sikring av offentlig rom mv.), men unnlate å si noe om sannsynligheter for ulike trusler.
Samtidig må det bli en større åpenhet rundt de overordnede sikkerhetsvurderingene som gjøres i forbindelse med større nasjonale prosjekt. Vi kan ikke tillate at småkonger som baserer sin makt på unødig gradert informasjon legger premissene for strategisk viktige nasjonale beslutninger.
Sikkerhet er i bunn og grunn politisk, en avveining av mulige farer, verdier, virkemidler og pris. Det finnes ikke objektive svar, som kan gis av eksperter i lukkede fora. I en verden der endringen skjer raskere og mer dramatisk enn før er det ekstra viktig at man har en bred, opplyst og kritisk debatt, for å sikre at mange stemmer kommer til, påpeker trusler og advarer mot forhastede eller forfeilede tiltak.
FØLG DEBATTEN: OG
