NRK Meny
Kronikk

Normalt å hate

Nesten hver dag møter jeg hat. Og hatet venter rett foran døra mi.

Members of LEGIDA, the Leipzig arm of the anti-Islam movement PEGIDA, take part in a rally in Leipzig

Legida-medlemmer (en underavdeling av Pegida i Leipzig red.anm..) under demonstrerer mot innvandring i Leipzig i januar i år. 'De marsjerer fortsatt. Og det er sannsynligvis blitt normalt å hate', skriver kronikkforfatteren.

Foto: FABRIZIO BENSCH / Reuters

Jeg bor i Leipzig, ikke langt fra både Bautzen og Clausnitz, midt i det tidligere DDR. Jeg nevner de bitte små stedene Clausnitz og Bautzen fordi der skjedde det noe som har blitt helt normalt i Tyskland: For bare noen dager siden blokkerte en hissig mobb en buss med asylsøkere i Clausnitz, skrikende og skrålende. To dager senere stod folk og jublet foran et brennende asylsøkerhjem i Bautzen og prøvde å hindre brannvesenet i å slukke ilden. Det bekymrer meg.

Disse hendelsene er bare toppen av isfjellet. Til tross for at vi bare er noen uker inne i 2016 har det allerede blitt meldt om 118 angrep på tyske asylmottak, derav 17 brannstiftelser.

Normalt å hate

I slutten av 2014, da antallet asylsøkere fra Syria økte betraktelig, og Tyskland tok imot mange av disse, forandret alt seg. Plutselig var det ikke bare nynazister som spredde rasisme og hat, det var vanlige folk.

Plutselig var det ikke bare nynazister som spredde rasisme og hat, det var vanlige folk.

Jeg kan ta et eksempel fra en gang jeg satt og ventet på en legetime. Ved siden av meg på venterommet satt to pensjonister. De snakket om asylsvindel, om en truende islamisering og at vår tyske kultur snart vil forsvinne. De hvisket til hverandre. Det beroliget meg litt – den som hvisker vet at man sier noe som andre ikke burde høre. Jeg ble irritert, men sa ingenting.

Så gikk ukene og månedene. Desto flere flyktninger som ankom Tyskland, desto større ble hatet. Folk hvisket ikke lenger. De begynte å skrike ut av full hals: «Vi er folket!» I januar i fjor marsjerte omtrent 5.000 stakkarslige borgere gjennom byen min Leipzig. Slagordet «Vi er folket!» betydde ikke noe annet enn: «Vi er folket, og ikke dere! Dra til helvete!»

De marsjerer fortsatt. Og det har sannsynligvis blitt normalt å hate.

Fortellinger om rasisme

Det var nettopp på denne tiden at jeg bestemte meg for å gi ut en antologi. Jeg ville samle tekster fra folk både med og uten migrasjonsbakgrunn. Mange av forfatterne jeg inviterte til å bidra i antologien kommer opprinnelig fra andre land, som Sri Lanka, India og Iran. Det er de som blir hatet. De er de andre. Ingen av dem nølte da jeg ba dem om å skrive om fremmedhat og rasisme. Alle hadde en historie. Resultatet ble en bok full av selvopplevd rasisme.

People repair broken shop windows after far-right supporters went on a rampage in Leipzig

Knuste butikkvinduer repareres etter høyreekstreme ramponerte gatene og satte fyr på biler under en Legida-demonstrasjon i Leipzig i januar i år.

Foto: JAN WOITAS / Afp

Senthuran Varatharajah fra Sri Lanka kom til Tyskland som flyktning på 1990-tallet. Han beskriver hvordan han ble trakassert i barnehagen. Ikke av de andre barna – det var pedagogene som ikke kunne begripe at det fantes noe annet enn det de var vant til; hvitt hud, blondt hår og blå øyne.

Senthuran og familien hans kom til Tyskland, akkurat slik folk fra Syria gjør i dag. Slik fortsetter tekstene. Slik er vår tyske realitet. Fremmedhatet har en lang tradisjon i Tyskland.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook

Grenseløs fremmedfrykt

Det var det første Legida-opptoget den 12. januar i fjor som førte til at jeg bestemte meg for å forlate byen. Jeg hadde fått nok av fremmedhatet. Målet var Oslo. Ideen bak reisen min var å dra et sted hvor folk ikke hater andre fordi de er annerledes.

Oslo ble et slags skjulested for meg. Jeg bodde noen dager hos en norsk venn. Jeg fortalte ham hvor vanvittig en del av befolkningen i Tyskland oppfører seg mot flyktninger, at noen faktisk tror at de kommer til å bli tvunget til å be i en moské, at de til og med sier at krigsflyktningene skal dra tilbake dit de har kommet fra.

Med en gang måtte jeg innse at det er umulig å rømme fra fremmedhat i vår tid.

Etter en stund i Oslo følte jeg at den store, romlige avstanden til de tyske Pegida-opptogene hjalp. Jeg kunne endelig tenke på noe annet. Om kvelden så vi på tv. Først trodde jeg det var Leipzig eller Dresden de viste. Det var folk å se, skrikende, flagg i hendene. Det var Pegida Oslo som marsjerte. TV2s reporter Kadafi Zaman spurte en av demonstrantene hvorfor han egentlig var til stede. Han svarte: – For å vise min avsky mot muslimjævler som deg.

Med en gang måtte jeg innse at det er umulig å rømme fra fremmedhat i vår tid. Den kjenner ingen grenser.

Hva er du egentlig redd for?

I går ventet jeg på trikken. To damer snakket med hverandre. Jeg stod litt unna, men jeg hørte de sa «pakkis» og «Merkel må vekk». Jeg gikk til dem og spurte: – Hva er dere redde for?

Den ene svarte med en gang med skjelvende hender.

– Bare tenk litt på hvordan ansiktene i gatene kommer til å se ut om ti eller tjue år. Asylsøkere får mange barn. Og da skal folk på gata ikke lenger se hvite ut som nå!

– Nei da, sa den andre damen høyt, – fy faen, disse drittsekkene!

Da fikk jeg svaret.

I hvert fall ett av dem.

Matthias Jügler ble født i den østtyske Halle i 1984, og jobber som forfatter og utgiver. Han studerte germanistikk, skandinavistikk og kunsthistorie i Halle, Greifswald og Oslo, og debuterte med romanen Raubfischen i 2015.