Beredskapsplaner må endres og siloer rives i forberedelsene til neste pandemi, koronakommisjonens rapport understreket nettopp dette. For det blir en neste.
Tirsdag 20. april inviterer Folkehelseinstituttet, Forskningsrådet og Universitetet i Oslo politikere, næringslivet, forskere, studenter og forvaltningen til digital konferanse for å dele erfaringer og diskutere nye prosjekter på global helse.
Bredden i deltakelse gir grunn til optimisme. Tverrfaglig forskning, kunnskapsdeling og felles forståelse er vårt beste våpen i kampen mot epidemier og pandemier. Det har vi visst lenge, men dessverre ikke tatt konsekvensene av.
Fem sykdommer i året
Vi ble som samfunn tatt på senga av covid-19, men burde ikke blitt det. Verden var advart. Verdens helseorganisasjon (WHO) varslet så sent som i september 2019 om en økende risiko for dødelige epidemier, men snakket for døve ører da de ba verdens ledere om å forberede seg. Koronakommisjonens rapport understreker nettopp dette.
Sannheten er at koronaviruset ikke er unikt. Faktisk har mellom 60–70 prosent av infeksjonssykdommer på fremmarsj sin opprinnelse i dyreriket.
Svineinfluensa, hiv, ebola, fugleinfluensa og SARS er alle sykdommer som startet hos dyr for så å få fotfeste med fatale følger hos mennesker.
Hvert år oppdages fem nye sykdommer hos mennesker som har sitt opphav i dyreriket.
Det er på tide vi tar på alvor at verden henger sammen. På tvers av arter og geografier. Vi reiser mer og presser oss i større grad inn i dyrenes habitater. Vi griller kjøtt, koker fisk og spiser en og annen flaggermus.
Flaggermus, den mest tallrike pattedyr-ordenen på jorda, er for øvrig en gjenganger som opprinnelsesdyr til såkalte zoonotiske sykdommer, sykdommer som smitter fra dyr til mennesker – eller omvendt.
Det er derfor i beste fall naivt å tro at man kan behandle helse som en isolert disiplin forbeholdt mennesker. Det er på tide å hente tilbake det litt utslitte, men like fullt aktuelle, begrepet samhandling.
Veterinærer, leger og alle andre med relevant biologisk kompetanse må i fremtiden jobbe tettere sammen. De aktuelle forvaltningsområdene må finne hverandre og samarbeide tettere.
Informasjon må deles, kunnskap utvides sammen. Vi må bryte ut av siloene. Mer enn noen gang har vi behov for mennesker med kompetanse på helse som forstår hvorfor kunnskap om dyrehelse er avgjørende. Og omvendt.
Vår felles helse
Samtidig som vi river siloer, må vi på mer effektive måter bygge felles kunnskap når vi nå åpner opp igjen.
Vi må bli flinkere til å oppdage sykdommer og infeksjoner hos dyr på et tidligere stadium. Da må det ikke kuttes i beredskapsmidler, men heller styrke beredskapen slik at vi er bedre forberedt neste gang.
Vi må derfor forstå konsekvensene av intensiv husdyrdrift og analysere smitterisiko knyttet til blant annet befolkningsøkning, fattigdom, avskoging og økt reisevirksomhet.
Skal vi få til det så trenger vi forskning og kunnskap fra en rekke akademiske grener. Vi trenger politisk vilje til gjennomføring. Vi trenger forståelse og innsats fra næringslivet. Og jobben må gjøres lokalt, nasjonalt og globalt.
Er det noe vi har lært det siste året så er det at hele verdens befolkning er vevd sammen i et skjebnefellesskap. Intet land har maktet å isolere seg helt. Intet tettsted er spart. Ingen storby er spart.
Det er tid for å erkjenne at vi i for lang tid har undervurdert sammenhengen mellom dyrenes helse og vår egen velferd.
Vi mennesker, som befinner oss på toppen av næringskjeden, har ikke tatt ansvaret for å forvalte livsformene som omgir oss nok på alvor.
Det dødelige dramaet som nå utspiller seg i nær sagt alle land i verden viser med tydelighet at vi trenger mer kunnskap om sammenhengen mellom dyr og menneskers helse.
Vi må ta innover oss at på vår lille planet snakker vi i praksis om én helse. Vår felles helse.
