Nobelprisen i litteratur overlevde sin verste krise. Takk og lov for det.

Så, er alt bra igjen nå? Har Nobelprisen i litteratur blitt plukket opp av grøfta og plassert på tronen igjen?

Det var i alle fall lett å tenke det da Jon Fosse holdt sitt bevegende Nobelforedrag på torsdag. Da fikk alle som så på, høre beretningen om gutten som mistet språket av redsel, som fant det igjen inne i seg selv, og som ble en av verdens fremste forfattere.

Bifallet har vært stort. Nesten påfallende stort. Ikke påfallende på grunn av Fosse, men på grunn av institusjonen som har gitt ham denne hederen.

For det er bare er fem år siden Nobelprisen i litteratur lå nede med brukne armer og ben. I 2018 ble prisutdelingen utsatt. Da hadde Svenska Akademien, som bestemmer hvem som skal få Nobels litteraturpris, blitt revet i filler av den største striden i sin over 230 år lange historie.

Det sier ikke så lite. For det er litt av en gjeng det er snakk om. Svenska Akademien ble stiftet av kong Gustaf III av Sverige i 1786. Oppdraget deres var å verne om det svenske språket, og støtte oppom «veltalenhet og skaldekunst». De atten medlemmene, «De Aderton», ble tildelt atten nummererte stoler gjennom loddtrekning.

Medlemskap i Akademien skal være på livstid. Når et medlem dør, overtar ikke det nye medlemmet bare en plass i forsamlingen, men også den avdødes stol og nummer. Hver torsdag etter medlemsmøtene spiser medlemmene middag på restaurant Gyllene freden i Gamla Stan. Serviset og snapsglassene er inngravert med den enkeltes stolnummer.

Også disse går i arv. Som akademimedlem drikker du av samme glass som dine forgjengere på samme stol. Jo, også kan du fritt benytte limousiner og luksuriøse leiligheter som Akademien disponerer. Jo, og så var det dette: Akademien spiller en viktig rolle som forvalter av store summer som de hvert år gir i stipender til svenske forfattere. Disse kan ikke søkes på, og Akademien trenger ikke å begrunne sine beslutninger.

Svenska Akademien er, med andre ord, et aristokrati av åndsmennesker. Deres skjønn har blitt betraktet som så selvsagt at ingen har stilt spørsmål ved det. Det vil si, ikke før 2017. Metoo-bølgen skylte over mange land. Snart kunne avisen Dagens Nyheter publisere en sak der atten kvinner anklaget en svensk kulturprofil for trakassering og seksuelle overgrep.

Mannen var Jean-Claude Arnault, og han var gift med den anerkjente lyrikeren Katarina Frostenson, som satt på stol nummer atten. Kulturscenen Arnault drev hadde mottatt betydelig støtte fra Akademien, og noen av overgrepene skulle ha skjedd i Akademiens leiligheter. Han skulle ha truet flere av kvinnene med å ødelegge karrieren deres dersom de ikke føyde ham.

Arnault ble senere dømt for voldtekt. Men saken splintret også Svenska Akademien.

Noen av medlemmene, inkludert den faste sekretæren Sara Danius, ville ha et oppgjør og en uavhengig gransking. Katarina Frostenson mente at hun og ektemannen var utsatt for en konspirasjon.

Hun fikk støtte av Horace Engdahl, tidligere fast sekretær og Arnaults nære venn. Han mente at Akademien måtte stå sammen mot angrep utenfra, og huske at de arbeidet for historiebøkene. De måtte ikke gi etter for moralistisk og smålig press utenfra.

Dette var en holdning som møtte stor motstand utenfor Akademiens tykke vegger. Svenska Akademien hadde hatt stor makt og nytt enorm respekt. Nå måtte svenskene spørre seg om det ikke var for lett å føle seg uangripelig, hevet over normer og lover, for den som satt på livstid i en av landets mest ærerike forsamlinger.

Den følelsen ble ikke mindre av at et flertall av Akademiens sittende medlemmer stemte mot et forslag om å kaste ut Katarina Frostenson. Bruduljen endte likevel med at Frostenson trakk seg. Men det samme måtte Sara Danius gjøre, og flere av hennes støttespillere.

Det føles lenge siden, selv om det ikke er det. I 2018 ble det spurt om Svenska Akademien i det hele tatt kunne overleve. I dekningen av årets pristildeling er skandalen knapt nevnt.

Det har å gjøre med flere ting. Det spiller nok inn at et flertall av dagens medlemmer er valgt inn etter at Arnault-saken sprakk. Men det har nok også med å gjøre at akademimedlemmene rett og slett gjør en uvurderlig oppgave.

Det betyr ikke at de kan kreve å være fritatt fra innsyn og kritikk, slik Horace Engdahl synes å mene. Men det betyr at det jevnlig, faktisk en gang hvert år, blir åpenbart at det rett og slett har noe for seg å dele ut en nobelpris i litteratur.

For det er en pris som helt enkelt skal være kompromissløst kvalitetsbevisst. Det er en stadig mer sjelden vare i en verden som blir stadig mer orientert mot det salgbare, det lettfordøyde, det utadvendte. Mot forfatterne som mestrer sosiale medier eller intervjustolen på en litteraturscene og som gjerne i tillegg har et pengesterkt forlag i ryggen.

Men «De Aderton», alle de problematiske sidene til tross, har som oppgave å se bak alt dette. De kan be om å få litterære verk oversatt spesielt, for å kunne vurdere forfattere som ikke har hatt verdensomspennende suksess opp mot forfattere som har det.

Det gjør at en kjent og elsket forfatter som Annie Ernaux kunne vinne i fjor. Og året før: britisk-tanzanianske Abdulrazak Gurnah. For de fleste i vår del av verden var det første gang de hørte Gurnahs navn da Akademiens faste sekretær Mats Malm offentliggjorde vinneren. De som lot seg inspirere til å åpne en av Gurnahs bøker, ble raskt kjent med medrivende, fargesterke og fandenivoldske verk.

Og i år ble det altså Fosse. Det kan oppleves som kontrastfylt å se strandebarmingen leste sitt dempede, tankefulle og personlige foredrag omgitt av bladgull og blå fløyel. Men det er bare en kontrast fordi det vanligvis er en helt annen type mennesker vi ser i så glamorøse omgivelser. De er ofte filmstjerner, fotogene berømtheter. I vinden nå, kanskje blåst bort om et år, eller ti.

Nobelprisen i litteratur sørger for at verdens blikk og kameraer i en stakket stund retter sin fulle oppmerksomhet mot noen som, bare og helt enkelt, er ekstremt gode til å skrive. Bare det er en grunn til å være glad for at den merkelige, myteomspunne og ofte provoserende institusjonen overlevde sin verste krise.