Kronikk

Nettbrett uten vett

Når skoler vil ofre lærere for å kjøpe læringsbrett til elevene, har hypen rundt nettbrett i skolen gått for langt.

Jente med nettbrett i skolen

Hypen rundt bruken av nettbrett i skolen fremstår som et forsøk på å rygge baklengs inn i fremtiden, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Lev Dolgachov

Som far til en femteklassing har jeg undret meg over bruken av iPad i skolen.

Nylig varslet Harstad kommune at de vil kutte to lærerstillinger for å finansiere innkjøp av læringsbrett til elevene.

Misforstå meg rett: jeg mener at informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) må inn i barneskolen. Helst fra første klassetrinn.

Men jeg reagerer på denne klokketroen på at én spesiell enhet, eller produsenten for den samme enheten, sitter med nøkkelen til all fremtidig IKT-kompetanse i Norge.

Fallende salgstall for nettbrett forklarer nok heller hvorfor nettbrettprodusentene nå flokker seg om skolene.

Skolen er for opptatt av duppeditter og for lite av innholdet på dem.

Vi vet for lite om effekten

Jeg ønsker svar fra kvalifisert hold på om læringen kan forbedres gjennom bruken av nettbrett. Det svaret har jeg ennå til gode å få.

Nettbrett kan være et godt hjelpemiddel for barn med hørsel- eller synsutfordringer. Men forskning befinner seg ennå i startfasen når det gjelder virkningen all iPad-bruken får for barna. Ungene bruker skjerm på skolen, til hjemmelekser og for å se på TV på kvelden.

Hvilke konsekvenser får det for belastningen på øynene deres? Hvordan påvirker det hvordan de sitter? På min arbeidsplass min får vi beskjed om at vi skal se rett frem på skjermen, og ikke ned eller opp, for å avlaste nakkemuskulaturen. På skolen ligger barnas nettbrett ofte på bordet, og de senker hodet for å lese på skjermen.

Vi som foreldre må hjelpe barna til å holde bruken av digitale verktøy innenfor visse grenser. Men hvilke grenser? Dersom skolen begynner å bidra med mer aktiv bruk, bør vi vel innskrenke på hjemmebane?

Et nettbrett er en forholdsvis dårlig PC.

Er nettbrett så innovativt?

I utgangspunktet er et nettbrett en forholdsvis dårlig PC. Innovasjonen i barnas læring handler dermed ikke om noe mer enn at de tar i bruk interaksjon via en pekeskjerm, altså at de unge tar pekefingeren i bruk.

I vår moderne tid er IKT-stikkordene blitt «skytjenester», «plattformuavhengighet» og «fleksibilitet». Men slik er det ikke med barnas læringsbrett. Elevene må bære med seg nettbrettet hjem, fordi det er låst til et lukket operativsystem og innholdet ikke kan nås på hjemmemaskinen. Akkurat som i gamle dager.

Nettbrett i skolen fremstår som et forsøk på å rygge baklengs inn i fremtiden.

Det som virkelig hadde vært innovativt, hadde vært å utvikle bedre læringsmidler som elevene kan ha tilgang til uavhengig av sted og sluttbrukerenhet. Læring handler ikke om duppeditter som ressurssterke folk syns er kule. Læring i barneskolen burde handle om godt tilrettelagt innhold og ikke duppeditter.

Nettbrett i skolen fremstår i stedet som et forsøk på å rygge baklengs inn i fremtiden.

Les også: Nettbrett i skolen er et sosialt eksperiment

Vil henge med på hypen

Jeg betviler sterkt verdien av å måtte slepe skolens nettbrett med i skolesekken hjem for å gjøre lekser. Et læringsbrett erstatter heller ikke en lærer. I beste fall er det et hjelpemiddel.

Likevel velger Harstad kommune å kutte lærerstillinger for å finansiere læringsbrett. I et overilt forsøk på å henge med i hypen, overser kommunen tvert at det ligger kunnskap i formidlingen i seg selv.

Bryter med gratisprinsippet

Vår skole ville ha meg til å signere en avtale som gjør foreldrene ansvarlig for opptil 5000 kroner ved tap av læringsbrettet eller skade på brettet. Lar jeg være å signere avtalen, får barnet mitt ikke delta i leksearbeidet det er lagt opp til.

Hadde skolen krevd av foreldrene å kjøpe læringsbrettet, ville ordningen blitt slaktet som usosial og ekskluderende. Isteden kjøpes enhetene inn av skolen, men det økonomiske ansvaret for enheten legges over på foreldrene. Her er det ulik praksis mellom skolene. Med så høye potensielle utgifter, fremstår finansieringen av ordningen likevel som urovekkende usosial.

På hvilket grunnlag tilsidesetter myndighetene gratisprinsippet?

I Danmark avgjorde en forsikringsklagenemnd at skolen har ansvaret for skader på læringsbrett ved uhell.

På hvilket juridisk grunnlag tilsidesetter norske utdanningsmyndigheter sitt eget gratisprinsipp i barneskolen? Noen rektorer forteller at skader på nettbrettene ikke er et stort problem. Hvorfor krever skolen erstatning eller egenandeler fra foreldrene, da?

For at våre privilegerte unger skal få bedre læring, må underprivilegerte unger andre steder i verden krype ned i gruver.

Barn må slite for barn

Ukritisk innkjøp av læringsbrett virker nærmest absurd fra et miljøperspektiv.

For at våre privilegerte unger tilsynelatende skal få bedre læring i skolen, må underprivilegerte unger andre steder i verden krype ned i gruver for å utvinne mineraler som trengs til produksjon av det samme læringsbrettet, eller vase rundt i søppelhauger med vårt eget elavfall, for å tjene til livets opphold.

Glem duppedittene

Dette dilemmaet kunne vært unngått med en mer gjennomtenkt utvikling av digitale læringstjenester som tar i bruk den infrastrukturen som finnes.

I Norge finnes det mange gode pedagoger, IKT-eksperter, webdesignere og programmerere. Bruk heller mer penger på å lage godt, digitalt læringsinnhold for barna.

Skolen er for opptatt av duppedittene, og for lite av læringsinnholdet på dem. Den bør definere læringsmålene først, og bruke Norges kloke IKT-hoder til å finne gode, tekniske løsninger.

Løsninger som ikke øker vårt forbruk av duppeditter.