Nesten ikke til å bære

En rekke nyheter de siste ukene har tegnet et usympatisk bilde av europeernes forhold til sine hjemløse.

I London har man for eksempel satt opp en slags pigger på gulvet i oppganger og portrom der hjemløse pleide å overnatte, slik at det blir umulig å sove der. I Cardiff har fire sjarmerende unge kvinner blitt fotografert mens de overfaller en hjemløs mann, trekker buksene av ham og roper til ham at han skulle få seg en føkkings jobb.

Selv i fredelige Vejle i Danmark ser man tendensen: det statlige jernbaneselskapet DSB har begynt å spille høy marsjmusikk på jernbanestasjonen fordi «erfaringene» (som regionsjefen kaller dem) viser at det kan gjøre det så ubehagelig å oppholde seg der at man slipper for folk som bare kommer dit for å henge ut, røyke eller drikke.

Felles for de eksemplene som pipler fram for tiden, er at hjemløse sees på som noe som er i veien og kommer for nært. Noe som kan behandles rent instrumentelt, som skadedyr eller ukrutt. Har du snegler i urtehagen? Prøv å helle hvitløksolje rundt rekkene.

I stedet for å se et samfunnsproblem eller et eksistensielt problem, ser man et praktisk eller kanskje til og med estetisk problem. Dem som ikke har tilpasset seg må flyttes, gjemmes bort eller få høre at de ikke passer inn.

LES OGSÅ: Avskaffa vi fattigdom sist vi forbaud tigging?

Nazistisk matematikk

Den første reaksjonen fra skikkelige folk er selvsagt humanistisk: Sånn behandler man ikke mennesker. Denne typen handlinger er tingliggjøring, og det minner litt for mye om måter å tenke på som gjennom historien har ført til veldig vonde ting.

Man kommer for eksempel til å tenke på den groteske scenen i Roberto Benignis Livet er herlig (La vita e bella) der en über-småborgerlig bryllupsgjest i 1930-tallets fascistiske Italia begeistret underholder med historier om hvor dyktige skolebarna i Nazi-Tyskland har blitt. Bare tenk, sier han, allerede i tredje klasse kan de regne ut hvor mye det vil koste å eliminere 300.000 krøplinger, psykisk syke og epileptikere, basert på en gjennomsnittspris for hver av gruppene. Benigni viser hvordan fascismens og nazismens grusomhet blant annet besto i å redusere mennesker til abstrakte ting – «enheter», som det het i noen av SS’ interne kommunikasjoner.

Dehumaniseringen er første skritt mot masseutryddelsene.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Enten-Eller

I den andre omgangen reiser sakene et litt annet spørsmål: Hvorfor er det så ubehagelig for pene mennesker å se en hjemløs, en tigger eller en sinnssyk gå rundt midt iblant oss? Er det fordi man kan risikere å se seg selv, eller et forvrengt speilbilde av seg selv, hvis man ser rett inn i øynene på et sånt menneske? Hva er det som adskiller meg og ham? Tilfeldigheter? En trygg oppvekst? Et urettferdig system som jeg nyter godt av, men som han ikke gjør?

Plutselig kan et enkelt blikk bli en alvorlig rystelse. Som keiser Nero, i Søren Kierkegaards Enten-Eller, som har makt til å brenne ned hele Roma for sin egen fornøyelses skyld, men kan bli ødelagt av et blikk fra en slave, eller et barn, som treffer ham rett i kjernen av hans egen fortvilelse: Han vet i hemmelighet godt at han lever på en løgn.

LES OGSÅ: Kan bli nasjonalt tiggeforbud neste år.

Jesu Kristi kjærlighet

Og med Kierkegaard kan vi kanskje nærme oss en ytterligere dimensjon ved kulturens ubehag over sine hjemløse. Kanskje er det rett og slett ubehaget ved vår neste, som kommer fram i de mange overfall og avvergende aksjoner. Vår neste er nemlig ikke den høflige naboen som skåler på gatefesten eller kollegaen som trenger litt hjelp med et excel-ark. Vår neste er den frastøtende, skitne, vemmelige.
Derfor er kristendommen heller ikke en hyggelig religion, ifølge Kierkegaard. Den krever langt mer av oss enn den vanlige, hedenske omsorgen for vår egen familie, bysamfunn, og så videre.

Og du finner absolutt ingen lovprising av driftige forretningsfolk eller samfunnsstøtter i Det nye testamentet. (Det meste av den offentlige retorikken som nå til dags påberoper seg kristendommen, fra Tea Party-bevegelsen til Dansk Folkeparti, er altså i virkeligheten snarere hedensk enn kristen i Kierkegaards forstand. Den blir nettopp til et forsvar for det velkjente – familien, klanen, gruppen eller nasjonen – og forskjellige forsøk på å unnvike det besværlige ved den neste.)

Jesus var ikke en nøysom småborger, som gikk på jobb og betalte gjelden, så han kunne påberope seg retten til å leve et behagelig liv og nyte litt god vin og god mat, mens de mindre heldige utenfor ble ved med ikke å ta seg sammen. Den nestekjærligheten han aldri kunne slutte å belære folk om, handlet ikke om å være høflig eller sitte pent ved bordet. Den handlet om å elske de utstøtte, de fornedrete, de prostituerte og spedalske. Enten har man kjærlighet til dem som på mest radikalt vis faller utenfor det pene bildet av hva et menneske bør være, eller så finnes det ingen kjærlighet i det hele tatt.

Det stygge kommer først

Vi tror at det stygge er unntaket. At det er de forhutlete som faller utenfor definisjonen av hva et skikkelig menneske er, eller bør være. Men som den slovenske filosofen Slavoj Žižek overbevisende har hevdet, er det snarere omvendt. Det er det stygge som er det primære. Det vakre eller pene er unntaket – det er den orden eller samlingen vi opprettholder en liten stund, mens vi lever som relativt siviliserte borgere i samfunn som også er fundert på en skrøpelig balanse.

Når vi virkelig møter et annet menneske er det derfor også konfrontasjonen med det Andre i oss. Det stygge under overflaten, kjøttet under huden, vanviddet under den kontrollerte fasade. Kjenner vi i virkeligheten et annet menneske før vi har opplevd dets skyggesider, hemmeligheter eller traumer? Og når vi elsker (ikke bare finner en passende partner med en god familie, men virkelig elsker), er det ikke kun overflaten vi elsker, men den andre personen med alle hennes nevrotiske problemer, merkelige vaner og underlige utvekster.

Kanskje er det på samme måten med Europa: Hvis det vil basere seg på sin kristne kulturarv, må det det elske sine hjemløse. Det må gi dem mat og drikke og salve føttene deres. De hjemløse, de papirløse, de illegale innvandrerne har blitt Europas symptom. Og det finnes ingen annen måte å komme overens med seg selv på enn å identifisere seg med sitt symptom.

Kronikken sto først på trykk i den danske avisen Dagbladet Information.