Når vi ser hva vi har stelt i stand

I 1997 oppdaget den amerikanske forskeren og seileren Charles Moore en søppeløy i det nordlige Stillehavet på vei hjem fra en seilkonkurranse. Øyen ligger et eller annet sted mellom østkysten av Japan og vestkysten av USA. Den består av det du og jeg kaster, som plastflasker, fiskegarn, plastleker, fotballer, kajakker og byggematerialer. Øyen er hele 1,4 millioner kvadratkilometer stor. Minst fire ganger så stor som Norge.

Det er bare et stort problem: du ser ikke øyen fra kysten i Norge. For når kaster vi noe på sjøen driver det vekk eller synker til bunns. Havet sluker alt.

Men borte blir det ikke. Enorme søppelmengder truer nå med å utrydde fugler og pattedyr. Og aller verst er plasten.

Når giftlokket kommer skriker vi på bompengeavgifter

Når giftlokket legger seg tykt over Oslo eller Bergen, og klesvasken som henger ute til tørk farges svart, skriker både folk og politikere etter elbiler og bomavgifter. Men når det hver dag kastes over 6,4 millioner tonn søppel i havet, og 75 prosent av dette er plast, ja da er det stille. Rett og slett fordi det ikke er så lett å få øye på. Og det man ikke vet har man ikke vondt av.

Før nå.

Når en hval på flere tonn legger seg til å dø midt i hagen vår blir det brutalt. Rett og slett fordi da kommer all skaden til syne. En skade som treffer oss rett i hjertet. En skade som er forårsaket av oss selv. Som en plastball som treffer oss hardt i magen med vår egen dårlige samvittighet. For da får vi endelig se hvordan det står til. Hva vi selv har stelt i stand. Virkeligheten og sannheten kan være grufull.

Når vi nå i dagene etter i mediene ser at havbunnen langs kysten vår er full av plast, at fugler bygger redene sine av plastkopper og folk sender inn bilder fra forsøplede strender rundt omkring, ja da skjer det noe.

Folk lærer. Folk deler. Problemene kommer til overflaten og blir virkelige.

Europas største forskningskonferanse for barn og unge

Derfor samlet vi 6000 barn og unge til Europas største forskningskonferanse i Grieghallen i Bergen den 9. februar. Vi vil inspirere ungdommen til å lære. Til å forske. Til å bidra til å løse problemene vi i den voksne generasjonen har skapt. Vi vil motivere dem til at de kan få til det de vil. Bare de forsøker og vil hardt nok. Her samlet vi forskere fra både Amerika, Russland og Norge. For problemene er globale og lokale. I en tid hvor polarisering og fronter står mot hverandre, ønsker vi i Dale Oen Experience å knytte bånd og samles om felles mestring.

På samme måte ønsker vi å inspirere til at alle som skal leve av og langs kysten vår fremover synes det er både klokt og bærekraftig å ta vare på havet.

For tenk deg følgende. Hvis ingen hadde kastet plastavfall eller bidratt med plastforurensning i sjøen fra og med i dag, så hadde de siste plastrestene tidligst vært borte om 450 år. Altså i 2467. Det er lenge det!

Det er i alle fall ikke du eller jeg som kommer til å løse disse problemene, men de som kommer etter oss.

Kunnskap er løsningen

Og den eneste måten de kan gjøre det på er gjennom kunnskap. Kunnskap om at i år 2050 så vil det være like mye plast i havet som fisk. Kunnskap om at plast brytes ned til mikropartikler som tas opp i dyr eller i ulike marine næringskjeder og som kan overføres fra plankton til fisk. Kunnskap om at mikroplast også skylles ned i vasken og ut i havet fra produkter som tannkrem, hudkrem og andre sminkesaker, og at brorparten av mikroplasten kommer fra bildekk som slites på veiene våre og skylles ned i havet. Kunnskap om at på de tusenvis av kunstgressbanene rundt omkring langs kysten vår finner vi opphuggede bildekk som renner ned i avløpene og til slutt ender i maten vi spiser. I torsken på middagsbordet.

Visste du forresten at man har oppdaget en lignende plastøy som finnes i Stillehavet, flytende rundt i Atlanterhavet? Forskerne sitter nå og regner på når disse øyene vil treffe land.

Alt dette trenger ungdommen å få vite. På samme måte som de får kunnskap om at bensinbiler forurenser og at man resirkulerer avfall. Vi vil de skal vite hva som skjer med omgivelsene våre. Vi vil at de skal få kunnskap om havet og hvordan vi behandler det.

Vi må slutte å behandle havet som søppeldynge

I dag er det nærmest utenkelig at man strør rundt seg med store mengder søppel og flasker i byen og i naturen. Men det virker som dette ikke gjelder på sjøen. Vi behandler havet som en gigantisk stor søppelfylling og vi gjør stor skade. Dette må vi lære om.

For når vi vet blir ikke virkeligheten så overraskende lenger. Og med forskning kan vi finne ut hvordan vi skal ta vare på og mestre naturen. Hvordan ungdommen med sine egne virkemidler og krefter kan ta ansvar og finne løsninger. Løsninger som alle som kommer etter oss vil være avhengig av at de finner.

Men til sist handler det egentlig ikke om å rydde – det handler om å få kunnskap slik at man slutter å kaste.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook