Vår nyslåtte landbruksminister Sylvi Listhaug hatt fått mye pepper for omtalen av norsk jordbrukspolitikk som et «kommunistisk system der du er prisgitt staten». Uttalelsen er hard, og må ses i lys av Listhaugs ideologiske omfavnelse av en markedsliberalistisk jordbrukspolitikk, en politikk som vil ha dramatiske konsekvenser for norsk matproduksjon.
Jeg tror ikke på hennes politiske løsninger for jordbruket. Og nettopp derfor er det krevende for meg å innrømme dette: Sylvi har et viktig poeng. Utviklingen i jordbruket går feil vei. Det er en overdreven statlig detaljstyring av sektoren. Det er nødvendig med en kritisk gjennomgang av jordbrukspolitikken og jordbruksavtalesystemet.
Matproduksjon og folkestyret
Gardsbruk og jordbruksarealer legges ned i stor fart, og norsk matproduksjon foregår på stadig mer importert fôr til husdyrene. Matvaresikkerhet, som er det viktigste målet med landbrukspolitikken, svekkes. Økonomien i sektoren er i krise. Sterk gjeldsvekst og produksjonskostnader som er høyere enn markedsinntektene, gjør at gjennomsnittsbonden mottar mer i tilskudd enn han har som inntekt. Gjennomsnittlig arbeidsinntekt per årsverk i jordbruket er omlag 180.000 kroner.
Å sikre en fornuftig og levedyktig produksjon av mat, er en demokratisk forvaltningsoppgave. Måten maten vår lages på har en sentral rolle når vi skal oppnå politiske mål for samfunnsutviklingen. Den er en del av folkestyre. Paradokset er dette: Få næringer er mer detaljstyrt enn jordbruket, samtidig som utviklingen går feil vei i forhold til målene.
I det offentlige ordskiftet legger jordbruksorganisasjonene, med bondevenner, skylda på Stortinget for manglende måloppnåelse i jordbrukspolitikken. Men virkemidler for å styre produksjonsmåter i matproduksjonen verken utformes, kontrolleres eller iverksettes av folkevalgte stortingspolitikere.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Detaljstyring av matproduksjonen
Tvert imot. De mest betydningsfulle drivkreftene i jordbrukspolitikken utformes, iverksettes og legitimeres av bøndenes egne faglag og embetsverket i Landbruksdepartementet gjennom Jordbruksforhandlingene. Og her er det særlig to områder som på avgjørende områder endrer produksjonsmåter i norsk jordbruk:
- En politisk bestemt lav kraftfôrpris, som gjør at importert kraftfôr er billigere å bruke enn norsk gras.
- Statlig subsidiering til investeringer og drift av store gardsbruk, som i utgangspunktet ikke er lønnsomme.
Statlig detaljstyring av bøndene betyr ikke at folkevalgte politikere styrer matproduksjonen. I jordbruksavtalesystemet tilrettelegges det for billig kraftfôr og statlige investeringsmidler Dette gir noen bønder økte inntektsmuligheter, og det gir staten store styringsmuligheter over sektoren. Få og sentraliserte gardsbruk med store produksjonsvolum, vokser fram på offentlige bevilgninger og arealressurser i andre land.
«Prisgitt staten»
Norsk matproduksjon er på vei i en retning som hverken er bærekraftig, lønnsom eller i tråd med de politiske målene med jordbrukspolitikken. På tross av jordbruket er detaljstyrt og «prisgitt staten», som Listhaug kanskje ville sagt.
Listhaugs kritikk av jordbrukssystemet er riktig, men unøyaktig. Analysen hennes sier ingenting om hvorfor jordbruket er så statsstyrt. Men fordi jordbruket styres feil i det store (billig kraftfôr, investeringer i stordrift), er det nødvendig med detaljstyring i det små for å tilsløre konsekvensene. Trolig er det mer korrekt å si at systemet kjennestegnes av en blanding av kommunistisk detaljstyring på den ene siden, og snevre markedsliberalistiske effektivitetskrav på den andre.
Med tilskuddene styres bøndene til å oppnå politiske mål om å bruke arealer i Norge, arealer som er gjort ulønnsomme fordi importert kraftfôr gjennom jordbruksavtalesystemet er gjort billigere enn gras. Det kunne vært motsatt, at importert kraftfôr var dyrere å bruke enn norsk gras. Da hadde ikke gras-etende kyr trengt tilskudd til beiting for å beite.
Men tilskuddene i norsk jordbruk er ikke en gave fra fellesskapet for å sikre politiske mål med matproduksjonen. Tilskuddene har også blitt statens styringsverktøy. Den beste bonden er ikke den som er flinkest til å jobbe med dyr og jord for å produsere mat, men den som er flinkest til å fylle ut skjema. Dette skaper stor frustrasjon.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Destruktive løsninger
Listhaugs markedsliberalistiske kritikk av avtaleinstituttet og jordbrukspolitikken er langt på vei riktig. Hun har et poeng! Matproduksjonen løsrives fra areal og driftsøkonomi. Det er en omfattende statlig detaljstyring.
Men de markedsliberalistiske løsningene Listhaug foreslår, er enda mer destruktive for jordbruket i Norge. Listhaugs begeistring for lønnsomme storfjøs er fantasi. Det er svært få eksempler på at det kapitalintensive industrielle jordbruket er økonomisk, sosialt og økologisk robust. At det første hun vil gjøre som landbruksminister er å endre eiendomspolitikken, slik at selskaper og Rema-Reitan får anledning til overta matjorda fra bonden, er betegnende for den linja H/Frp står for.
Tilhengerne av norsk matproduksjon må mobiliseres i den jordbrukspolitiske systemdebatten som nå provoseres frem av den nye regjeringens plattform. Dette er en anledning til å få en ærlig debatt om hva vi vil med jordbruket. Mat er politikk. Da må drivkrefter og sammenhenger synliggjøres, ikke tilsløres. Særlig ikke når Sylvi har et poeng.
